Alenemamma i september

[Anonym bruker]

Hei, jeg blir alene mamma til en liten gutt i september og lurer på en del ting.

Jeg deler dette med dere for jeg er usikker på hva jeg skal gjøre :/

jeg ble gravid og fortalte barnefaren at jeg er gravid, han ble lei seg og fortalte meg at han aldri hadde opplevd helvette før han møtte meg.

så kom tida til jeg skulle på ultralyd, jeg oppdaterte han så godt jeg kunne og sa vi skulle ha en gutt, men nei han brydde seg ikke. Jeg føler han skjemst over at jeg er gravid med hans unge.

 

og når vi diskutere hva og hvordan vi skal gjøre dette så skal han krangle og oppføre seg som en 6åring i hode. Jeg vil ha fyll omsorgsrett for min unge, fordi jeg føler på meg at jeg kan ikke overlate ungen min alene til han det er ikke trygt, jeg stoler ikke på han. Etter alt dritten han har slengt i tryne på meg. Og en ting til jeg har ringt han flere ganger, sendt massevis av meldinger ang svangerskaps kontrollene, ultralyd osv. Men null respons. Han tar rett og slett ikke tlf når jeg ringer.

Hva mener dere jeg skal gjøre ? Jeg vil ikke at han skal ha noe med oss å gjør mer, Jeg gir rett og slett opp i han. Han forstår ikke min situasjon som gravide 18åring. Gutter/menn forstår rett og slett ikke hvordan vi har de. Jeg blir leei meg og gråter når han behandler meg sånn og det vet jeg ikke om jeg klarer han i fremtida ?

[Tauriel]

Drit i han, høres ikke ut som om han gidder og bry seg... ta heller og hør med han når ungen har kommet

 

Framtiden vil du klare bra

[Gjest]

ja er nettopp det eg vurdere faktisk!

 

tusn takk for svar

[Anonym bruker]

Hei, jeg er alenemor (som sniker litt her iblandt)

 

Jeg fortalte bf at jeg var gravid da jeg var 6-7 uker på vei, fikk svar at det var mitt valg men han ønsket at jeg tok abort. Vi snakket sammen kansje 10 ganger i løpet av svangerskapet frem til fødselen. Han krevet blandt annet farskapstest. Han var heller ikke med på noen ul, han fikk et ul-bilde da jeg var innom den ene gangen for å fylle ut noen papirer. Han kom på besøk 3 dager etter barnet var født, har aldri sett en mann så nervøs, hele mannen skalv.

Han er 27år, jeg er 20år. Han kom på besøk når det passet han og jeg var hjemme det første året. Da barnet ble 1år, møtte vi på familievernkontoret og fikk ordnet en samværsordning som skulle gå gradvis slik at bf og barnet fikk bedre kontakt (mandag og fredag 12-18) Jeg leverer og er med barnet 30 min til en time før jeg kjører hjem, bf leverer. Jeg kan ikke spør han om hjelp, han tar kontakt når han ønsker, jeg har funnet ut at hvis jeg maser skyver jeg han og barnet fra hverandre.. Dermed, beste er å la han ta ting i sitt tempo for barnet sin del.

 

Bare fokuser på deg og barnet i første omgang, da barnet kommer får du uansett 100% foreldrerett. Du må bare ta det som det kommer, menn reagerer forskjellig på det når en dame er gravid. Ikke press han, bare informer han og ikke forvent noe. Da har du gjort ditt for barnet deres, om han velger ikke være til stedet når barnet kommer så gjør det beste utav det. Husk hele tiden at barnet kommer før deg og han! Still deg spørsmålet: Hva er det beste for MITT barn?

Når dere ikke er sammen må han skrive under på papirer der han samtykker at han er bf, der får dere også papirer på om hvordan dere vil dele foreldreretten, jeg sa der og da at jeg vil hvertfall foreløbig ha 100% så får vi ta ting som de kommer.

 

Han har såret meg mangen ganger, jeg likte han godt da jeg ble gravid, da jeg så han med barnet vårt i armene smeltet jeg.

Sønnen vår og bf har det veldi gøy sammen slik jeg har fått inntrykk, han er nå 1år og 6mnd. En veldi aktiv liten gutt, han har enda ikke sovet hos bf, vi tar ting veldi rolig for sønnen vårs del.

Vi har vert uenige og litt komunikasjonsproblemer. Jeg søkte hjelp hos helsesøster og familievernkontoret

 

Håper det går bra med deg, kos deg sammen med barnet. Når barnet kommer har du så mye ta fingrene i at bf blir litt glemt om han skulle fortsette slik.. Du har jo et fantastisk lite mirakel i magen, tenk hvor heldig du er som får bli mammaen hans

 

Lykke til!