Dere som har mistet, fikk dere noen forvarsel på at det kunne skje?

[Lulusen]

... Stor trøsteklem til deg Nybegynner1! For en traumatisk og fæl opplevelse du har hatt! Skjønner godt at det har satt et støkk i deg! Blir fortvila da jeg leser om leger som gjør feil vurderinger på oss som har vært gravide. Det er så vondt at man ikke får ultralyd når man selv vet at noe er galt! Da jeg mistet fikk jeg beskjed om at det skyldtes matforgiftning i uke 9, jeg var bitter og angret så mye som jeg aldri har gjort i hele mitt liv på at jeg hadde spist den maten. Ved nærmere undersøkelse fant de ut at fosteret døde i uke 6, og at jeg fikk feilinformasjon av første legen. Ille at man ikke kan stole på leger. Ta vare på deg selv <3 håper du får gleden av et nytt svangerskap hvor alt går bra.

[Dr Mcstuffins]

Nei, i grunnen ikke...

 

Jeg begynte å blø litt en onsdag da jeg var 16 uker på vei. Oppsøkte da min private gynekolog, og alt så bra ut på UL. Vi visste allerede at det var en liten gutt, og han rørte på seg og vi fikk høre sterk hjerterytme til tross for litt småblødninger. Hadde blødd litt tidligere i svangerskapet også, og regnet med det skulle gå bra denne gangen også.

 

Fire dager etter, på søndag, fikk jeg sterke smerter helt nederst i magen, rett over skambeinet. Hadde da hatt ganske mye utflod et par dager, men veldig lite blod. Jeg trodde av en eller annen grunn at dette var ligamentsmerter, så slo meg til ro med det, spesielt siden jeg ikke småblødde lengre.

 

I tre dager gikk jeg skik, og disse smertene ble bare verre og verre. Kom med jevne mellomrom og varte ca like lenge hver gang. Tredje dagen dro min kjære meg med på legevakta, for da begynte han å bli ordentlig redd for meg.

 

På legevakta fikk vi beskjed om at siden jeg ikke blødde noe særlig, så var det ingen fare... Hun lyttet med dopler og påsto å høre hjertelyd,mmen fikk ikke komme inn til UL.

 

Hadde egentlig en veldig dårlig følelse da vi dro hjem den kvelden, men man trosser jo ikke det legen sier. Man skal jo stole på de som vet best.

 

Smertene ble verre og verre den kvelden, og kom tettere og tettere. Før jeg skulle krype til køys fikk jeg også en voldsom krampe nederst i korsryggen, så tok en Paracet slik legen på legevakta anbefalte meg.

 

Tre timer etter at jeg la meg våknet jeg av uutholdelige smerter, og fødte vår alt for lille sønn på badet alene om natten...

 

Ble hentet av ambulanse og hasteopperert den natten fordi at morkaken fortsatt satt fast inni meg.

 

På sykehuset dagen etter fikk vi vite at babyen hadde vært død i 2-5 dager, og at legevakten umulig kunne ha hørt hjertelyd med dopler kvelden før.

 

Dette ble et langt innlegg, men vil med dette oppfordre alle dere jenter der ute som har den minste lille dårlige følelse til å KREVE UL uansett! Jeg unner ingen å gå gjennom det vi gjorde den natten. Vi er uendelig bitre begge to for at dette ikke ble avdekket på UL den kvelden, så kunne sykehuset ordnet opp i dette, og jeg kunne slippe de traumatiske inntrykkene jeg nå sitter igjen med.

 

Dette er nå tre uker siden, og jeg klarer for første gang å rortelle om det uren å gråte.

 

Mye av det samme som jeg opplevde (for litt over en uke siden). Fødte alene i dusjen hjemme midt på dagen. Hadde gått fra jobb pga rielingnende smerter som kom og gikk. Var pga det litt forberedt på at det kunne gå galt men kunne ikke i mine villeste fantasier forestille meg at jeg skulle føde. Var 14+3 (i følge legen 15+2). Var alene hjemme (mannen var bortreist) og det ville ikke slutte å blø. Men jeg som aldri har vært gjennom slikt visste jo ikke om dette var normalt eller ikke.

Fikk heldigvis en time hos fastlegen min samme dag og dro egentlig for å høre hva man skulle gjøre. Holdt på å besvime når jeg satt hos henne og det endte med ambulanse og utskrapning under narkose. Morkaken hadde ikke kommet ut hos meg heller.

Skummelt å tenke på hva som kunne skjedd hvis jeg hadde blitt hjemme

 

Men har du vært til etterkontroll?

Jeg var tilfeldigvis hos fastlegen noen dager etter pga at jeg trengte en erklæring og da ble jeg tatt blodprøver av. Det viser seg at jeg mangler både jern og ett eller annet B vitamin. Ingen som fortalte meg at jeg burde sjekkes i ettertid.

 

Syns også det er litt vanskelig å vite hva man skal kalle hele episoden. Det er jo en abort men for meg var det som en vanlig fødsel med rier, vannavgang og det hele. Men i legeverden så heter det vel ikke fødsel. Vet ikke om det karaktiseres som en senabort en gang.

 

Vet hvordan du har det

[Nybegynner1]

Hei Lulusen og Dr Mcstuffins!

 

Så utrolig trist å lese om opplevelsene deres også! Det er helt hjerteskjærende! Og jeg er helt enig med deg Dr Mcstuffins, det er jo en fødsel, -bare så alt for tidlig....

 

Jeg var på etterkontroll og samtale med fastlegen en uke etterpå og tok en del blodprøver som så ok ut. Skal tilbake i morgen for å forlenge sykemeldingen min (har jobbet 80% i to uker nå), også skal jeg be om henvisning til psykolog. Føler jeg har litt behov for å prate med noen utenforstående om de inntrykkene jeg opplevde den natten. Jeg skal også på "ordentlig" etterkontroll på sykehuset etter påske, da vi skal gjennomgå alle prøvene som ble tatt av både meg og babyen på sykehuset i tillegg til at obduksjonsrapporten av babyen også skal gåes igjennom.

 

Jeg håper det går greit med dere begge to (og alle andre som opplever noe lignende), og at ingen av iss må oppleve noe sånt igjen.

 

Stor klem fra meg

[Anonym bruker]

Hei Lulusen og Dr Mcstuffins!

 

Så utrolig trist å lese om opplevelsene deres også! Det er helt hjerteskjærende! Og jeg er helt enig med deg Dr Mcstuffins, det er jo en fødsel, -bare så alt for tidlig....

 

Jeg var på etterkontroll og samtale med fastlegen en uke etterpå og tok en del blodprøver som så ok ut. Skal tilbake i morgen for å forlenge sykemeldingen min (har jobbet 80% i to uker nå), også skal jeg be om henvisning til psykolog. Føler jeg har litt behov for å prate med noen utenforstående om de inntrykkene jeg opplevde den natten. Jeg skal også på "ordentlig" etterkontroll på sykehuset etter påske, da vi skal gjennomgå alle prøvene som ble tatt av både meg og babyen på sykehuset i tillegg til at obduksjonsrapporten av babyen også skal gåes igjennom.

 

Jeg håper det går greit med dere begge to (og alle andre som opplever noe lignende), og at ingen av iss må oppleve noe sånt igjen.

 

Stor klem fra meg

 

Så bra at de har tatt prøver av fosteret. Her tok de den imot, sjekket om det var gutt eller jente også blir den etter hvert lagt på minnelund. Sitter igjen som ett spørsmålstegn da vi ikke har noen anelse om hva som var feil og hvorfor det gikk som det gikk. Det gjør jo det hele ganske så skummelt med tanke på videre prøving.

Jeg skal i hvertfall til gyn før jeg setter i gang med videre prøving. Bare for sikkerhets skyld.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 1b1b2...53f

[Dr Mcstuffins]

Oj den ble visst anonym.

[Nybegynner1]

 

Hei Lulusen og Dr Mcstuffins!Så utrolig trist å lese om opplevelsene deres også! Det er helt hjerteskjærende! Og jeg er helt enig med deg Dr Mcstuffins, det er jo en fødsel, -bare så alt for tidlig.... :(Jeg var på etterkontroll og samtale med fastlegen en uke etterpå og tok en del blodprøver som så ok ut. Skal tilbake i morgen for å forlenge sykemeldingen min (har jobbet 80% i to uker nå), også skal jeg be om henvisning til psykolog. Føler jeg har litt behov for å prate med noen utenforstående om de inntrykkene jeg opplevde den natten. Jeg skal også på "ordentlig" etterkontroll på sykehuset etter påske, da vi skal gjennomgå alle prøvene som ble tatt av både meg og babyen på sykehuset i tillegg til at obduksjonsrapporten av babyen også skal gåes igjennom.Jeg håper det går greit med dere begge to (og alle andre som opplever noe lignende), og at ingen av iss må oppleve noe sånt igjen.Stor klem fra meg

 Så bra at de har tatt prøver av fosteret. Her tok de den imot, sjekket om det var gutt eller jente også blir den etter hvert lagt på minnelund. Sitter igjen som ett spørsmålstegn da vi ikke har noen anelse om hva som var feil og hvorfor det gikk som det gikk. Det gjør jo det hele ganske så skummelt med tanke på videre prøving.Jeg skal i hvertfall til gyn før jeg setter i gang med videre prøving. Bare for sikkerhets skyld. Klem Anonymous poster hash: 1b1b2...53f

Er mye det jeg sliter med også... Babyen så tilsynelatende helt fin ut, og var perfekt utviklet. Er det meg det da er noe galt med? Kommer dette til å skje neste gang også? Bebreider meg selv og kroppen min for det som har skjedd, og det er veldig slitsomt bpde for meg og for min kjære... Vi er naturligvis veldig spente på obduksjonsresultatet, men fikk beskjed på sykehuset om at det dessverre er sjeldent man finner en konkret årsak.

[Dr Mcstuffins]

 

 

Hei Lulusen og Dr Mcstuffins!Så utrolig trist å lese om opplevelsene deres også! Det er helt hjerteskjærende! Og jeg er helt enig med deg Dr Mcstuffins, det er jo en fødsel, -bare så alt for tidlig.... :(Jeg var på etterkontroll og samtale med fastlegen en uke etterpå og tok en del blodprøver som så ok ut. Skal tilbake i morgen for å forlenge sykemeldingen min (har jobbet 80% i to uker nå), også skal jeg be om henvisning til psykolog. Føler jeg har litt behov for å prate med noen utenforstående om de inntrykkene jeg opplevde den natten. Jeg skal også på "ordentlig" etterkontroll på sykehuset etter påske, da vi skal gjennomgå alle prøvene som ble tatt av både meg og babyen på sykehuset i tillegg til at obduksjonsrapporten av babyen også skal gåes igjennom.Jeg håper det går greit med dere begge to (og alle andre som opplever noe lignende), og at ingen av iss må oppleve noe sånt igjen.Stor klem fra meg

 Så bra at de har tatt prøver av fosteret. Her tok de den imot, sjekket om det var gutt eller jente også blir den etter hvert lagt på minnelund. Sitter igjen som ett spørsmålstegn da vi ikke har noen anelse om hva som var feil og hvorfor det gikk som det gikk. Det gjør jo det hele ganske så skummelt med tanke på videre prøving.Jeg skal i hvertfall til gyn før jeg setter i gang med videre prøving. Bare for sikkerhets skyld. Klem Anonymous poster hash: 1b1b2...53f

Er mye det jeg sliter med også... Babyen så tilsynelatende helt fin ut, og var perfekt utviklet. Er det meg det da er noe galt med? Kommer dette til å skje neste gang også? Bebreider meg selv og kroppen min for det som har skjedd, og det er veldig slitsomt bpde for meg og for min kjære... Vi er naturligvis veldig spente på obduksjonsresultatet, men fikk beskjed på sykehuset om at det dessverre er sjeldent man finner en konkret årsak.

 

 

Ja fikk beskjed om at obduksjon hadde lite å si for å finne årsak. Men jeg fikk ikke valg om jeg ville obdusere eller ikke. Hvis det hadde vært noe feil med fosteret så kunne de vel ha funnet ut av det.

Syns det er så rart at det liksom plutselig bare løsnet fra meg...fosteret så helt normalt ut, bare veldig liten. Men nå så jeg ikke så veldig nøye for jeg tror jeg gikk inn en sjokktilstand. Hele hendelsen er så utrolig uvirkelig at jeg kan nesten ikke skjønne at det har skjedd.

 

Nå i ettertid er vi begge to bare helt tomme, frister ikke å være sosiale, har liksom ikke så mye å gi av oss selv. Jeg jobber, har ikke vært sykemeldt men fritiden går til ingenting. Er helt utslitt mentalt og fysisk. Håper på at litt av energien kommer tilbake når jeg får i meg jern og B12.

 

Legen sier jo også at det ikke er mulig å finne årsak. Men det at det skjedde etter uke 12 kan bety at feilen enten var hos meg eller hos fosteret. Aborter før uke 12 har som regel noe med fosteret å gjøre.

 

Lurer veldig på hvordan jeg kommer til å være neste gang jeg blir gravid. Kanskje jeg ikke kommer til å tørre gjøre noe som helst.

 

Skal dere prøve igjen?

[Dr Mcstuffins]

Unner ingen å gå gjennom dette, men det er godt å vite at man ikke er alene.

[Nybegynner1]

 

 

 

Hei Lulusen og Dr Mcstuffins!Så utrolig trist å lese om opplevelsene deres også! Det er helt hjerteskjærende! Og jeg er helt enig med deg Dr Mcstuffins, det er jo en fødsel, -bare så alt for tidlig.... :(Jeg var på etterkontroll og samtale med fastlegen en uke etterpå og tok en del blodprøver som så ok ut. Skal tilbake i morgen for å forlenge sykemeldingen min (har jobbet 80% i to uker nå), også skal jeg be om henvisning til psykolog. Føler jeg har litt behov for å prate med noen utenforstående om de inntrykkene jeg opplevde den natten. Jeg skal også på "ordentlig" etterkontroll på sykehuset etter påske, da vi skal gjennomgå alle prøvene som ble tatt av både meg og babyen på sykehuset i tillegg til at obduksjonsrapporten av babyen også skal gåes igjennom.Jeg håper det går greit med dere begge to (og alle andre som opplever noe lignende), og at ingen av iss må oppleve noe sånt igjen.Stor klem fra meg

 

 Så bra at de har tatt prøver av fosteret. Her tok de den imot, sjekket om det var gutt eller jente også blir den etter hvert lagt på minnelund. Sitter igjen som ett spørsmålstegn da vi ikke har noen anelse om hva som var feil og hvorfor det gikk som det gikk. Det gjør jo det hele ganske så skummelt med tanke på videre prøving.Jeg skal i hvertfall til gyn før jeg setter i gang med videre prøving. Bare for sikkerhets skyld. Klem Anonymous poster hash: 1b1b2...53f

Er mye det jeg sliter med også... Babyen så tilsynelatende helt fin ut, og var perfekt utviklet. Er det meg det da er noe galt med? Kommer dette til å skje neste gang også? Bebreider meg selv og kroppen min for det som har skjedd, og det er veldig slitsomt bpde for meg og for min kjære... Vi er naturligvis veldig spente på obduksjonsresultatet, men fikk beskjed på sykehuset om at det dessverre er sjeldent man finner en konkret årsak.

 

Ja fikk beskjed om at obduksjon hadde lite å si for å finne årsak. Men jeg fikk ikke valg om jeg ville obdusere eller ikke. Hvis det hadde vært noe feil med fosteret så kunne de vel ha funnet ut av det.

Syns det er så rart at det liksom plutselig bare løsnet fra meg...fosteret så helt normalt ut, bare veldig liten. Men nå så jeg ikke så veldig nøye for jeg tror jeg gikk inn en sjokktilstand. Hele hendelsen er så utrolig uvirkelig at jeg kan nesten ikke skjønne at det har skjedd.

 

Nå i ettertid er vi begge to bare helt tomme, frister ikke å være sosiale, har liksom ikke så mye å gi av oss selv. Jeg jobber, har ikke vært sykemeldt men fritiden går til ingenting. Er helt utslitt mentalt og fysisk. Håper på at litt av energien kommer tilbake når jeg får i meg jern og B12.

 

Legen sier jo også at det ikke er mulig å finne årsak. Men det at det skjedde etter uke 12 kan bety at feilen enten var hos meg eller hos fosteret. Aborter før uke 12 har som regel noe med fosteret å gjøre.

 

Lurer veldig på hvordan jeg kommer til å være neste gang jeg blir gravid. Kanskje jeg ikke kommer til å tørre gjøre noe som helst.

 

Skal dere prøve igjen?

Jeg skjønner så veldig godt hvordan du har det! Uff og uff... Som du selv sier, unner absolutt ingen i hele verden å oppleve noe sånt, men er på en måte godt å vite at man ikke er alene også.

 

Vi skal nok prøve igjen, men vi skal gifte oss neste vår, og min kjære vil veldig gjerne vente til det er unnagjort siden vi skal gifte oss i utlandet. Jeg er enig i at det er det mest praktiske å vente, både rent økonomisk og også med tanke på en lang reise, men kjenner også et veldig behov for å finne ut om det faktisk går an å bli gravid igjen. Legene sier jo at det ikke er noe feil som gjør at jeg ikke kan bli gravid igjen, men er LIVREDD for å oppleve dette igjen. Skal dere prøve igjen eller?

[Lulusen]

Var redd for å prøve igjen rett etter jeg hadde mistet. Selv om jeg "bare" hadde en MA med cytotec og blødninger/klumper hjemme så syns jeg det var en utrolig tøff påkjenning å gå igjennom. Så heldigvis ikke noe spesielt i det som kom ut, bare store klumper med blod. Hadde jeg sett en liten baby ville jeg nok ha gått i sjokk og følt en stor sorg. Kan bare forestille meg sjokket å miste etter uke 12, må være blytungt og gjøre en enda mer redd for å prøve på nytt! Merket for min del at positiviteten kom snikende tilbake ettersom ukene gikk etter jeg hadde mistet. Er veldig redd, men samtidig også veldig klar for å bli gravid på nytt. Vi har en frisk sønn på snart 2 år, så vi har jo fått det til før. Må tenke på det! Men kommer ikke til å klare å slappe av før minst 12 uker er gått. Hatt så mye tanker om hvorfor mistet jeg? Bebreidet meg selv, har jeg stresset for mye? Jobbet for hardt? Spist for usunt? Hadde bakteriell vaginose noe å gjøre med at jeg mistet? Men kan ikke tenke sånn.. Alle leger sier til meg at det ikke var levedyktig foster. Får håpe vi får en frisk spire i magen neste gang. Her begynner vi prøvinga om 1 uke, skummelt og spennende!

[Dr Mcstuffins]

Var redd for å prøve igjen rett etter jeg hadde mistet. Selv om jeg "bare" hadde en MA med cytotec og blødninger/klumper hjemme så syns jeg det var en utrolig tøff påkjenning å gå igjennom. Så heldigvis ikke noe spesielt i det som kom ut, bare store klumper med blod. Hadde jeg sett en liten baby ville jeg nok ha gått i sjokk og følt en stor sorg. Kan bare forestille meg sjokket å miste etter uke 12, må være blytungt og gjøre en enda mer redd for å prøve på nytt! Merket for min del at positiviteten kom snikende tilbake ettersom ukene gikk etter jeg hadde mistet. Er veldig redd, men samtidig også veldig klar for å bli gravid på nytt. Vi har en frisk sønn på snart 2 år, så vi har jo fått det til før. Må tenke på det! Men kommer ikke til å klare å slappe av før minst 12 uker er gått. Hatt så mye tanker om hvorfor mistet jeg? Bebreidet meg selv, har jeg stresset for mye? Jobbet for hardt? Spist for usunt? Hadde bakteriell vaginose noe å gjøre med at jeg mistet? Men kan ikke tenke sånn.. Alle leger sier til meg at det ikke var levedyktig foster. Får håpe vi får en frisk spire i magen neste gang. Her begynner vi prøvinga om 1 uke, skummelt og spennende!

 

Jeg hadde påvist bv før jeg ble gravid. Ble testa for det når jeg var til første svangerskapskontroll og hadde det ikke da. Ble veldig viktig for meg og for sambo å finne ut av om dette kunne være årsak. At jeg hadde det selv om det ikke kom frem på testen. Googla oss fram til at man noen ganger kunne ha det selv om det ikke var påvist. Legen sa at det kunne selvsagt være en årsak, men at det ikke er mange år siden man ikke behandlet bv pga medisinene man måtte ta og da gikk den gravide med bv gjennom hele svangerskapet.

 

Alle tankene du har hatt, har jeg også hatt. Men det nytter ikke...

 

Så spennende at dere skal i gang med prøvingen igjen

[Dr Mcstuffins]

 

 

 

 

Hei Lulusen og Dr Mcstuffins!Så utrolig trist å lese om opplevelsene deres også! Det er helt hjerteskjærende! Og jeg er helt enig med deg Dr Mcstuffins, det er jo en fødsel, -bare så alt for tidlig.... :(Jeg var på etterkontroll og samtale med fastlegen en uke etterpå og tok en del blodprøver som så ok ut. Skal tilbake i morgen for å forlenge sykemeldingen min (har jobbet 80% i to uker nå), også skal jeg be om henvisning til psykolog. Føler jeg har litt behov for å prate med noen utenforstående om de inntrykkene jeg opplevde den natten. Jeg skal også på "ordentlig" etterkontroll på sykehuset etter påske, da vi skal gjennomgå alle prøvene som ble tatt av både meg og babyen på sykehuset i tillegg til at obduksjonsrapporten av babyen også skal gåes igjennom.Jeg håper det går greit med dere begge to (og alle andre som opplever noe lignende), og at ingen av iss må oppleve noe sånt igjen.Stor klem fra meg

 Så bra at de har tatt prøver av fosteret. Her tok de den imot, sjekket om det var gutt eller jente også blir den etter hvert lagt på minnelund. Sitter igjen som ett spørsmålstegn da vi ikke har noen anelse om hva som var feil og hvorfor det gikk som det gikk. Det gjør jo det hele ganske så skummelt med tanke på videre prøving.Jeg skal i hvertfall til gyn før jeg setter i gang med videre prøving. Bare for sikkerhets skyld. Klem Anonymous poster hash: 1b1b2...53f

Er mye det jeg sliter med også... Babyen så tilsynelatende helt fin ut, og var perfekt utviklet. Er det meg det da er noe galt med? Kommer dette til å skje neste gang også? Bebreider meg selv og kroppen min for det som har skjedd, og det er veldig slitsomt bpde for meg og for min kjære... Vi er naturligvis veldig spente på obduksjonsresultatet, men fikk beskjed på sykehuset om at det dessverre er sjeldent man finner en konkret årsak.

 

Ja fikk beskjed om at obduksjon hadde lite å si for å finne årsak. Men jeg fikk ikke valg om jeg ville obdusere eller ikke. Hvis det hadde vært noe feil med fosteret så kunne de vel ha funnet ut av det.

Syns det er så rart at det liksom plutselig bare løsnet fra meg...fosteret så helt normalt ut, bare veldig liten. Men nå så jeg ikke så veldig nøye for jeg tror jeg gikk inn en sjokktilstand. Hele hendelsen er så utrolig uvirkelig at jeg kan nesten ikke skjønne at det har skjedd.

 

Nå i ettertid er vi begge to bare helt tomme, frister ikke å være sosiale, har liksom ikke så mye å gi av oss selv. Jeg jobber, har ikke vært sykemeldt men fritiden går til ingenting. Er helt utslitt mentalt og fysisk. Håper på at litt av energien kommer tilbake når jeg får i meg jern og B12.

 

Legen sier jo også at det ikke er mulig å finne årsak. Men det at det skjedde etter uke 12 kan bety at feilen enten var hos meg eller hos fosteret. Aborter før uke 12 har som regel noe med fosteret å gjøre.

 

Lurer veldig på hvordan jeg kommer til å være neste gang jeg blir gravid. Kanskje jeg ikke kommer til å tørre gjøre noe som helst.

 

Skal dere prøve igjen?

Jeg skjønner så veldig godt hvordan du har det! Uff og uff... Som du selv sier, unner absolutt ingen i hele verden å oppleve noe sånt, men er på en måte godt å vite at man ikke er alene også.

 

Vi skal nok prøve igjen, men vi skal gifte oss neste vår, og min kjære vil veldig gjerne vente til det er unnagjort siden vi skal gifte oss i utlandet. Jeg er enig i at det er det mest praktiske å vente, både rent økonomisk og også med tanke på en lang reise, men kjenner også et veldig behov for å finne ut om det faktisk går an å bli gravid igjen. Legene sier jo at det ikke er noe feil som gjør at jeg ikke kan bli gravid igjen, men er LIVREDD for å oppleve dette igjen. Skal dere prøve igjen eller?

 

 

Skal i gang med prøving om noen måneder. Må bare vente til denne graviditeten er ute av kroppen og jeg har kommet i gang med vanlig syklus. Ingen grunn til å vente her, har bikka 30 så føler det er nå eller aldri

[Lulusen]

 

 

Var redd for å prøve igjen rett etter jeg hadde mistet. Selv om jeg "bare" hadde en MA med cytotec og blødninger/klumper hjemme så syns jeg det var en utrolig tøff påkjenning å gå igjennom. Så heldigvis ikke noe spesielt i det som kom ut, bare store klumper med blod. Hadde jeg sett en liten baby ville jeg nok ha gått i sjokk og følt en stor sorg. Kan bare forestille meg sjokket å miste etter uke 12, må være blytungt og gjøre en enda mer redd for å prøve på nytt! Merket for min del at positiviteten kom snikende tilbake ettersom ukene gikk etter jeg hadde mistet. Er veldig redd, men samtidig også veldig klar for å bli gravid på nytt. Vi har en frisk sønn på snart 2 år, så vi har jo fått det til før. Må tenke på det! Men kommer ikke til å klare å slappe av før minst 12 uker er gått. Hatt så mye tanker om hvorfor mistet jeg? Bebreidet meg selv, har jeg stresset for mye? Jobbet for hardt? Spist for usunt? Hadde bakteriell vaginose noe å gjøre med at jeg mistet? Men kan ikke tenke sånn.. Alle leger sier til meg at det ikke var levedyktig foster. Får håpe vi får en frisk spire i magen neste gang. Her begynner vi prøvinga om 1 uke, skummelt og spennende!

Jeg hadde påvist bv før jeg ble gravid. Ble testa for det når jeg var til første svangerskapskontroll og hadde det ikke da. Ble veldig viktig for meg og for sambo å finne ut av om dette kunne være årsak. At jeg hadde det selv om det ikke kom frem på testen. Googla oss fram til at man noen ganger kunne ha det selv om det ikke var påvist. Legen sa at det kunne selvsagt være en årsak, men at det ikke er mange år siden man ikke behandlet bv pga medisinene man måtte ta og da gikk den gravide med bv gjennom hele svangerskapet.

 

Alle tankene du har hatt, har jeg også hatt. Men det nytter ikke...

 

Så spennende at dere skal i gang med prøvingen igjen

Jeg klarer ikke å gi helt slipp på tanken om at bv kan være årsaken for det. Jeg har nok hatt det i årevis (går aldri til legen og fortrenger heller ting som feiler meg). Etter at jeg mistet begynte jeg å Google årsaker til spontanabort og da kom bv opp, der sto det også at det kunne føre til for tidlig fødsel og lav fødselsvekt. Sønnen min var født i uke 36 og veide bare 2240 gram. Han vokste ikke i magen på slutten selv om morkaka og blodtilførselen i navlestrengen var "perfekt" i følge jordmor. Fikk aldri noen forklaring på hvorfor han kom for tidlig og veide så lite. Hadde nok bv da og. Så etter jeg mistet bestemte jeg meg for å sjekke meg for bv på etterkontroll etter MA-en og da fikk jeg påvist det. Vet ikke om det kan ha hatt sammenheng, har hvertfall tatt antibiotika nå og håper ikke det kommer tilbake.

[Dr Mcstuffins]

 

 

Var redd for å prøve igjen rett etter jeg hadde mistet. Selv om jeg "bare" hadde en MA med cytotec og blødninger/klumper hjemme så syns jeg det var en utrolig tøff påkjenning å gå igjennom. Så heldigvis ikke noe spesielt i det som kom ut, bare store klumper med blod. Hadde jeg sett en liten baby ville jeg nok ha gått i sjokk og følt en stor sorg. Kan bare forestille meg sjokket å miste etter uke 12, må være blytungt og gjøre en enda mer redd for å prøve på nytt! Merket for min del at positiviteten kom snikende tilbake ettersom ukene gikk etter jeg hadde mistet. Er veldig redd, men samtidig også veldig klar for å bli gravid på nytt. Vi har en frisk sønn på snart 2 år, så vi har jo fått det til før. Må tenke på det! Men kommer ikke til å klare å slappe av før minst 12 uker er gått. Hatt så mye tanker om hvorfor mistet jeg? Bebreidet meg selv, har jeg stresset for mye? Jobbet for hardt? Spist for usunt? Hadde bakteriell vaginose noe å gjøre med at jeg mistet? Men kan ikke tenke sånn.. Alle leger sier til meg at det ikke var levedyktig foster. Får håpe vi får en frisk spire i magen neste gang. Her begynner vi prøvinga om 1 uke, skummelt og spennende!

Jeg hadde påvist bv før jeg ble gravid. Ble testa for det når jeg var til første svangerskapskontroll og hadde det ikke da. Ble veldig viktig for meg og for sambo å finne ut av om dette kunne være årsak. At jeg hadde det selv om det ikke kom frem på testen. Googla oss fram til at man noen ganger kunne ha det selv om det ikke var påvist. Legen sa at det kunne selvsagt være en årsak, men at det ikke er mange år siden man ikke behandlet bv pga medisinene man måtte ta og da gikk den gravide med bv gjennom hele svangerskapet.

 

Alle tankene du har hatt, har jeg også hatt. Men det nytter ikke...

 

Så spennende at dere skal i gang med prøvingen igjen

Jeg klarer ikke å gi helt slipp på tanken om at bv kan være årsaken for det. Jeg har nok hatt det i årevis (går aldri til legen og fortrenger heller ting som feiler meg). Etter at jeg mistet begynte jeg å Google årsaker til spontanabort og da kom bv opp, der sto det også at det kunne føre til for tidlig fødsel og lav fødselsvekt. Sønnen min var født i uke 36 og veide bare 2240 gram. Han vokste ikke i magen på slutten selv om morkaka og blodtilførselen i navlestrengen var "perfekt" i følge jordmor. Fikk aldri noen forklaring på hvorfor han kom for tidlig og veide så lite. Hadde nok bv da og. Så etter jeg mistet bestemte jeg meg for å sjekke meg for bv på etterkontroll etter MA-en og da fikk jeg påvist det. Vet ikke om det kan ha hatt sammenheng, har hvertfall tatt antibiotika nå og håper ikke det kommer tilbake.

 

 

Det høres jo veldig logisk ut at bv har vært en årsak i ditt tilfelle.

Jeg skal til gyn før videre prøving og hun skal da teste meg igjen for bv, bare for å være sikker. Men vet ikke om hun er bedre egnet til å teste dette en fastlege. Selve testen er jo ganske enkel. Det er veldig frustrerende og skummelt at man kan ha det uten at det kommer frem på test eller at man har symptomer på det.

De vet heller ikke så mye om hvorfor det fører til økt abortfare og for tidlig fødsel.

[Dr Mcstuffins]

Hva har legen din sagt om BV og det du har vært igjennom?

[Lulusen]

Hva har legen din sagt om BV og det du har vært igjennom?

Har også hatt lite symptomer på det i perioder bortsett fra da jeg mistet nå. Får lite info av legene om bv og graviditet. Har måtte finne ut av ting selv, da jeg gikk gravid med sønnen min hadde jeg aldri hørt om det engang. Men nå er jeg veldig oppmerksom på det, det kan visst komme tilbake ganske lett, så har mulighet til å hente ut to nye antibiotikakurer på resepten jeg har nå. Tenkte å ta vivag (reseptfrie stikkpiller med melkesyrebakterier) før vi skal prøve neste uke. Det er for å forebygge bv. Tok disse sammen med Dalacin stikkpiller sist gang. Redd for å få tilbakefall hvis jeg blir gravid igjen

[Dr Mcstuffins]

 

Hva har legen din sagt om BV og det du har vært igjennom?

Har også hatt lite symptomer på det i perioder bortsett fra da jeg mistet nå. Får lite info av legene om bv og graviditet. Har måtte finne ut av ting selv, da jeg gikk gravid med sønnen min hadde jeg aldri hørt om det engang. Men nå er jeg veldig oppmerksom på det, det kan visst komme tilbake ganske lett, så har mulighet til å hente ut to nye antibiotikakurer på resepten jeg har nå. Tenkte å ta vivag (reseptfrie stikkpiller med melkesyrebakterier) før vi skal prøve neste uke. Det er for å forebygge bv. Tok disse sammen med Dalacin stikkpiller sist gang. Redd for å få tilbakefall hvis jeg blir gravid igjen

 

 

Jeg fikk det påvist når jeg var inne til celleprøve og uttaking av spiral. Jeg hadde ikke merka det selv og det er egentlig helt utrolig for jeg er så opptatt av det ikke skal lukte der nede også viser det seg at jeg har gått rundt med noe som kalles for "fiskelukt"

Siden jeg tok ut spiralen (for å gå i gang med prøving) så fikk jeg klar beskjed om å komme tilbake med en gang hvis jeg fikk det igjen pga at det var økt abortfare.

Kanskje det ikke er så dumt å ta vivag for å forhindre et nytt utbrudd. Vivag fikk jeg jo anbefalt når jeg hentet ut medisinene mot vb og det er vel ikke farlig å ta mens man er gravid?

 

Rart at legen min var så nøye på det med vb i tilfelle jeg skulle bli gravid, men blåste det bort som usannsynlig når jeg hadde mista...

 

Så kanskje du kan ta vivag fra nå og ut svangerskapet? Det er jo bare melkesyrebakterier...

[Lulusen]

 

 

 

Hva har legen din sagt om BV og det du har vært igjennom?

Har også hatt lite symptomer på det i perioder bortsett fra da jeg mistet nå. Får lite info av legene om bv og graviditet. Har måtte finne ut av ting selv, da jeg gikk gravid med sønnen min hadde jeg aldri hørt om det engang. Men nå er jeg veldig oppmerksom på det, det kan visst komme tilbake ganske lett, så har mulighet til å hente ut to nye antibiotikakurer på resepten jeg har nå. Tenkte å ta vivag (reseptfrie stikkpiller med melkesyrebakterier) før vi skal prøve neste uke. Det er for å forebygge bv. Tok disse sammen med Dalacin stikkpiller sist gang. Redd for å få tilbakefall hvis jeg blir gravid igjen

Jeg fikk det påvist når jeg var inne til celleprøve og uttaking av spiral. Jeg hadde ikke merka det selv og det er egentlig helt utrolig for jeg er så opptatt av det ikke skal lukte der nede også viser det seg at jeg har gått rundt med noe som kalles for "fiskelukt"

Siden jeg tok ut spiralen (for å gå i gang med prøving) så fikk jeg klar beskjed om å komme tilbake med en gang hvis jeg fikk det igjen pga at det var økt abortfare.

Kanskje det ikke er så dumt å ta vivag for å forhindre et nytt utbrudd. Vivag fikk jeg jo anbefalt når jeg hentet ut medisinene mot vb og det er vel ikke farlig å ta mens man er gravid?

 

Rart at legen min var så nøye på det med vb i tilfelle jeg skulle bli gravid, men blåste det bort som usannsynlig når jeg hadde mista...

 

Så kanskje du kan ta vivag fra nå og ut svangerskapet? Det er jo bare melkesyrebakterier...

Jeg tenkte hvertfall å ta vivag fra mensen er ferdig fram til el. Blir jeg gravid nå må jeg ha tett oppfølging hos gyn med ul annen hver uke pga en cyste, og da skal jeg virkelig forhøre meg om dette med bv og graviditet og hva man kan gjøre i svangerskapet. Føler jeg trenger mer info og svar på det jeg lurer på! Skummelt å bli gravid med det igjen.

[Dr Mcstuffins]

 

 

 

Hva har legen din sagt om BV og det du har vært igjennom?

Har også hatt lite symptomer på det i perioder bortsett fra da jeg mistet nå. Får lite info av legene om bv og graviditet. Har måtte finne ut av ting selv, da jeg gikk gravid med sønnen min hadde jeg aldri hørt om det engang. Men nå er jeg veldig oppmerksom på det, det kan visst komme tilbake ganske lett, så har mulighet til å hente ut to nye antibiotikakurer på resepten jeg har nå. Tenkte å ta vivag (reseptfrie stikkpiller med melkesyrebakterier) før vi skal prøve neste uke. Det er for å forebygge bv. Tok disse sammen med Dalacin stikkpiller sist gang. Redd for å få tilbakefall hvis jeg blir gravid igjen

Jeg fikk det påvist når jeg var inne til celleprøve og uttaking av spiral. Jeg hadde ikke merka det selv og det er egentlig helt utrolig for jeg er så opptatt av det ikke skal lukte der nede også viser det seg at jeg har gått rundt med noe som kalles for "fiskelukt"

Siden jeg tok ut spiralen (for å gå i gang med prøving) så fikk jeg klar beskjed om å komme tilbake med en gang hvis jeg fikk det igjen pga at det var økt abortfare.

Kanskje det ikke er så dumt å ta vivag for å forhindre et nytt utbrudd. Vivag fikk jeg jo anbefalt når jeg hentet ut medisinene mot vb og det er vel ikke farlig å ta mens man er gravid?

 

Rart at legen min var så nøye på det med vb i tilfelle jeg skulle bli gravid, men blåste det bort som usannsynlig når jeg hadde mista...

 

Så kanskje du kan ta vivag fra nå og ut svangerskapet? Det er jo bare melkesyrebakterier...

Jeg tenkte hvertfall å ta vivag fra mensen er ferdig fram til el. Blir jeg gravid nå må jeg ha tett oppfølging hos gyn med ul annen hver uke pga en cyste, og da skal jeg virkelig forhøre meg om dette med bv og graviditet og hva man kan gjøre i svangerskapet. Føler jeg trenger mer info og svar på det jeg lurer på! Skummelt å bli gravid med det igjen.

 

Helt enig. Og hvis de ikke kan gi deg noen svar så må de henvise deg til noen som kan dette. Noen har kommet frem til at Bv kan gi disse bivirkningene så noen må da vite noe!! "frustrert"

[frisør84]

Hei jeg er ny her og opplevde verdens verste opplevelse som fler av dere i forrige uke. Jeg mistet vår spire. Jeg spottet et par dager før litt brun utflod for så noen dager etterpå og blø litt så mer og mer med voldsomme smerter:( Unner ingen dette her. Jeg sitter med et stort hull innvendig og tok dette her veldig tungt siden vi har prøvd i 2 år uten hell. Fikk etter såpass lang tid vite at jeg hadde lavt stoffskifte og da er det jo ikke rart man mister! Så med medisiner og vitaminer gikk det men varte ikke lenge var i uke 6 da jeg mistet. Skulle egentlig på ul for og se bankende hjerte men i stede var det en tom fostersekk med litt blødning. Så nå er det prøving med engang fra i dag! Siden kroppen gjorde alt selv så kan vi fint prøve igjen. Jeg trenger ikke vente en syklus før neste forsøk.Som min gyn anbefalte så skal jeg si fra til han så fort jeg blir gravid igjen og få hormonhjelp. Ser ut til at jeg har for lite progreston i kroppen og det trenger man for og beholde spira i kroppen. Så blir det sykemelding mulig de tre første mnd. Er glad jeg møter full forståelse av min gyn og at han tar godt vare på meg og min mann.

Fastlegen min er en idiot som sa at den blødningen jeg hadde var normal og så mistet jeg samme dag. Og da jeg sa det hadde skjedd virket hun helt careless og sa vi fikk spise sundt og prøve igjen. Herregud vi har jo ikke gjort annet enn og spise sunt begge to og holdt oss unna alt av alkohol osv. Skal bytte fastlege snarest!

Håper jeg ikke er alene om dette og at jeg kan prate med dere her om dette. For er vanskelig og prate med de som ikke har opplevd dette selv.Og jeg følermeg litt alene i denne situasjonen. Ble visst et langt innlegg men trengte en utblåsning.

[Nybegynner1]

Hei jeg er ny her og opplevde verdens verste opplevelse som fler av dere i forrige uke. Jeg mistet vår spire. Jeg spottet et par dager før litt brun utflod for så noen dager etterpå og blø litt så mer og mer med voldsomme smerter:( Unner ingen dette her. Jeg sitter med et stort hull innvendig og tok dette her veldig tungt siden vi har prøvd i 2 år uten hell. Fikk etter såpass lang tid vite at jeg hadde lavt stoffskifte og da er det jo ikke rart man mister! Så med medisiner og vitaminer gikk det men varte ikke lenge var i uke 6 da jeg mistet. Skulle egentlig på ul for og se bankende hjerte men i stede var det en tom fostersekk med litt blødning. Så nå er det prøving med engang fra i dag! Siden kroppen gjorde alt selv så kan vi fint prøve igjen. Jeg trenger ikke vente en syklus før neste forsøk.Som min gyn anbefalte så skal jeg si fra til han så fort jeg blir gravid igjen og få hormonhjelp. Ser ut til at jeg har for lite progreston i kroppen og det trenger man for og beholde spira i kroppen. Så blir det sykemelding mulig de tre første mnd. Er glad jeg møter full forståelse av min gyn og at han tar godt vare på meg og min mann.

Fastlegen min er en idiot som sa at den blødningen jeg hadde var normal og så mistet jeg samme dag. Og da jeg sa det hadde skjedd virket hun helt careless og sa vi fikk spise sundt og prøve igjen. Herregud vi har jo ikke gjort annet enn og spise sunt begge to og holdt oss unna alt av alkohol osv. Skal bytte fastlege snarest!

Håper jeg ikke er alene om dette og at jeg kan prate med dere her om dette. For er vanskelig og prate med de som ikke har opplevd dette selv.Og jeg følermeg litt alene i denne situasjonen. Ble visst et langt innlegg men trengte en utblåsning.

Utrolig trist å høre!

Mistet selv 13. mars da jeg var nesten 5 mnd på vei, så skjønner godt hvordan du føler det... Hadde du kommet langt eller?

Jeg er nå ferdig med første mens etter aborten, og vi har etter mye om og men bestemt oss for å prøve igjen, så det blir spennende.

Ønsker deg all lykke til videre, og synes det er supert at du kommer hit og lufter følelsene dine!

Stor klem fra meg

[pastella]

Jeg fødte engle jenta våres 18+6 :'( er snart 2 og 1/2 år siden. Her var jeg hos legen samme dagen jeg mistet. Så startet jeg å foss blø etterfulgt av fødsel hjemme på badet :'( her må jeg ha blodfortyende.... Vi mistet hun fordi legen gjorde en tabbe. Han mente pulsen var normal og lå på 170. Jeg trodde jo dette var normalt :/ morkaken som sviktet her :'(

Endret 18. mai 2014 av pastella

[Anonym bruker]

Jeg fødte engle jenta våres 18+6 :'( er snart 2 og 1/2 år siden. Her var jeg hos legen samme dagen jeg mistet. Så startet jeg å foss blø etterfulgt av fødsel hjemme på badet :'( her må jeg ha blodfortyende.... Vi mistet hun fordi legen gjorde en tabbe. Han mente pulsen var normal og lå på 170. Jeg trodde jo dette var normalt :/ morkaken som sviktet her :'(

 

Så utrolig trist å høre.

Når du sier at legen gjorde en tabbe, mener du at noe kunne vært gjort for å unngå dette?

Kan man redde en sviktende morkake?

 

Håper det går bra med deg til tross for det du har vært igjennom.

 

Anonymous poster hash: 1b1b2...53f

[pastella]

Jeg kunne ha sluppet å gå så lenge og kanskje det kunne ha blitt unngått. Det vet vi ikke :/ har hvertfall lille mirakelet vårt og er så evig takknemlig for det ♡