Er det mange som har tafatte foreldre, og syns det er kjipt?

[Anonym bruker]

Min mor er overvektig og har ingen ambisjoner eller hobbyer. Hun jobber, kommer hjem fra jobb og der sitter hun og ser tv til hun legger seg. Aldri en gåtur, aldri fjelltur eller noe som helst sporty. Jeg ser venninner med foreldre som er så fulle av tiltak og drar dem med overalt når de er hjemme på besøk. Vi må alltid finne på tingene selv hvis det skal skje noe når vi er på besøk, og da kan vi bare glemme større fysiske utfoldelser.

 

Jeg merker at jeg faktisk sliter litt med å ha en mamma som ikke brenner for noe som helst. Hun er verdens snilleste mamma og hjeper til over alt - økonomisk. Men når det kommer til opplevelser er det dødt. Ingen tvil om at hun er deppa, men hun har aldri villet snakke om det. Det var sånn i barndommen min også, og jeg har langt på vei arvet tiltaksløsheten, men jeg nekter å akseptere at jeg er slik, så jeg holder meg aktiv.

 

Jeg ser for meg at denne livsstilen kommer til å enten ta livet av henne, eller at hun ender med demens. Da blir min skjebne å flytte hjem for å ta vare på henne. Jeg vet alt om hva det vil si å være pårørende til noen med denne sykdommen, så det er en stor frykt jeg har. Hun er bare 50 år

 

Hvordan er det å ha foreldre som er fulle av liv og egne meninger?

[Anonym bruker]

Ikke alle er interessert i mosjon og sport. Slik er det bare. Mange som har andre sunne interesser som kultur, lesing av bøker, håndarbeid osv, uten at det tar livet av dem. Å kalle en mamma som er snill, stiller opp mye økonomisk osv for tafatt, synes jeg er toppen av utakknemlighet. Hadde hun vært "tafatt" så hadde hun ikke brydd om verken å jobbe, invitere dere på besøk eller hjelpe til.

[3 nøtter til Askepott]

Bare for andre folk ikke liker fjellturer eller mosjon så er de ikke tafatte. Jeg f.eks hater å gå!!!!!! Verste eg vett.

[Anonym bruker]

Så fint for deg da at du er aktiv, er jo flott det.

Men noen liker ikke å gå turer og løpe over alt.

Jeg er selv slank men går sjelden tur, kun med barna. Da "må" jeg.

 

[Anonym bruker]

Hadde min mor vært interessert i bøker, teater, venner, nyheter eller noe som helst så hadde jeg vært sjeleglad.

 

Det er ikke utakknemlig å ønske bedre for sin mor. Jeg vil at hun skal sette krav, at hun skal fortelle hva HUN mener i en sak, at hun skal kreve litt tilbake for seg selv. Men hun sitter der bare og godtar alt og har rett og slett ingen livslyst.

 

Dette hadde ingenting med overvektig vs slank og aktiv å gjøre. Det hadde med en datter som har vokst opp med en mor som aldri tar initiativ til aktivitet, og som fortsatt engster seg over depresjonen som tydelig ødelegger livet til mammaen.

 

HI

[Anonym bruker]

Ser at du har fått mange typiske dib-svar lenger opp.... Som henger seg opp i detaljer i formuleringen din uten å i det hele tatt forsøke å gidde å forstå hva du mener...

 

Jeg skjønner godt hva du mener. Svigers er også veldig tafatte og spesielt svigermor. Jeg bryr meg ikke særlig om det, men mannen min synes det er trist, da han heldigvis ikke har arvet denne egenskapen. Svigermor hater å jobbe, gjør det bare fordi hun må, det beste hun vet er å sitte sofaen og enten lese se og hør eller se tv. Hun er svært overvektig også. Kan ikke komme på en eneste interesse utenfor hjemmet som hun har.

 

Mine foreldre er så motsatt som det går an å bli. De er begge pensjonert nå, men er veldig aktive. Er med i mange frivillige organisasjoner, har alltid masse opplegg på gang, elsker å engasjere seg både i nærmiljøet og i familie. Leser bøker og magasiner, reiser masse, benytter seg av kulturelle tilbud, trener og mosjonerer jevnlig osv. Og de stortrives!

 

Skulle ønske jeg hadde arvet noe av denne energien! :-) Jeg synes det er kjempeflott for mine barn å være sammen med mine foreldre, de får så mange opplevelser og minner som de alltid vil huske, samtidig som de lærer mye nytt når de er med dem. Barna mine stortrives hos disse besteforeldrene og de er svært engasjert i barnebarna sine. Håper jeg blir like sprek når jeg blir pensjonist en gang!

[Anonym bruker]

Det er ikke alltid lett å sjønne hva noen mener gjennom teskt. Og det har jo vært mange hetse innlegg rettet mot overvektige her

 

Jeg syns det er skremmende at en person kan få en beskjed fra legen sin om høyt blodtrykk, men fortsatt ikke ta ansvar for å holde seg aktiv. Likevel har ikke det noe med at man ikke skal kunne være overvektig å leve godt med det. Mange overvektige har god helse, men når man ikke har det grunnet dårlig kost og minimalt med aktivitet burde man ta et grep.

 

Tydelig at din mann er i samme situasjon som meg Det er jo bare det at vi ønsker det beste for våre foreldre, og at man kan skape gode minner sammen. Når besøkene preges av å sitte inne hele tiden blir det bare trist.

 

Jeg har forsøkt å skjemme bort mamma med ansiktsbehandlinger og treningssykkel, dampkoker, nye klær, bøker, filmer, ludbøker osv. Ingenting blir brukt.

 

HI

[Anonym bruker]

Foreldrene mine er alt annet enn tafatte. De har 11 barnebarn, og de stiller opp med oppmerksomhet, avlatsning, strikkeklær og besøk til alle sammen. I tillegg jobber begge 100%, er med i en rekke verv og foreninger, reiser på ferier, trener, har masse venner og er med i sosiale klubber, er aldri sure og trøtte og får hver og en av oss til å føle at de har massevis av tid.

 

Jeg må si jeg bare pustet lettet ut da pappa sa at han sovnet klokka 21 her om dagen fordi han hadde vært på seminar hele dagen, så vært på teater og var trøtt. Han legger seg jo aldri klokka 21.. for han var det en usedvanelig rolig dag.

 

 

Jeg lurer på hvor mange timer som finnes i deres døgn

 

[Anonym bruker]

Hun høres da deprimert ut! KAnskje det ikke er så lett å snakke om ting som du vil?

Enten får du pushe henne til å få hjelp, ellers så må du la henne få sitte der. Tror nok at hun drømmer om ting, men ikke klarer å få det utført!

 

 

[Anonym bruker]

Folk er forskjellige. Hvem sier at din måte er den rette for alle? Sporty ligger for noen, men langt fra de fleste. Jeg må se nytten i det jeg gjør, og ikke bare gjøre noe fordi det er "in" for tiden.....

 

Jeg liker ikke å gjøre for mange ting hele tiden. Jeg blir bare stresset av det.

 

Jeg liker meg hjemme, og har alltid gjort det. Jeg gjør mine ting, selv om mange kanskje tenker jeg lever kjedelig Det syns ikke jeg

 

Samtidig reiser jeg alene på teltturer med barna. Har også vært i syden med dem alene. Jeg er bare ikke supersosial av natur. Liker mitt privatliv.

[Anonym bruker]

Jeg har det motsatte problem. Her har jeg en mor, som så og si har flyttet på fjellet. Hun jobber hele tiden, har hund, og går turer med den på kveldene, og i helgene gjør hu ikke noe annet enn å overnatte på fjellet, med fjellgruppen.

 

Hu er ei utrolig godt likt og sprek dame. Men jeg savner mamman min! Savner å ha en mamma som er en del av livet mitt, som jeg jeg kan besøke ibandt, eller får besøk av, som jeg kan prate med! De få gangene jeg ringer hu, er hu enten på jobb eller ute på tur, og de få kveldene jeg er innom hu, så har hu akkurat vært på tur, og skal sette seg ned med kontorarbeid!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det også kan bli et motsatt problem. Jeg får alltid tak i mamma, men det er vanskelig å finne noe å snakke om siden hun ikke interesserer seg for annet enn meg og barnebarnet sitt. Jeg spør om hva som har skjedd, men det er stort sett været det går i.

 

Jeg har forsøkt å få henne til å åpne seg gjennom hele ungdomstiden, men det er ikke mulig. Så jeg har også skyldfølelse for at jeg ikke hjelper henne på den måten jeg burde. Hun drikker av og til, og da kommer bitterheten frem, så jeg vet at hun er bitter. Så kommer spørsmålet mitt om jeg er en del av årsaken til at hun er nedfor. Hun fikk meg veldig ung, og hun har ofret alt for meg. Jeg har vært et bortskjemt drittbarn til tider, men jeg var jo vant til å få det som jeg ville. Som voksen forsøker jeg å være der for henne, men får det ikke til.

 

Jeg kom over noen papirer hun hadde skrevet som ung. Det var dikt og tanker som avdekket en lidenskapelig side av henne som aldri har kommet frem. Jeg var ganske ung når jeg leste disse, skulle kanskje ikke ha gjort det men det var første gang jeg fikk et innblikk i hvem mamma er.

 

Jeg får vel gjerne la henne fortsette å leve som hun gjør, men jeg er redd jeg ikke får beholde henne så lenge Og vi har som sagt ingenting å snakke om, så det er veldig vanskelig også.

 

HI

[Anonym bruker]

Hva stod det i diktene? Kanskje du kan spørre henne litt om fortiden, hvordan det var når hun var ung...

[Anonym bruker]

Det var typiske ungdomsdikt om lengsel, kjærlighet, drømmer osv. Hun fikk meg da hun var veldig ung, og som den fantastiske kvinnen hun er bestemte hun seg der og da for å fokusere alt på å være en god mor. Jeg tror hun mistet seg selv i den prosessen.

 

Nå ønsker jeg mer enn noe at hun kunne klare å finne tilbake til seg selv. Hun har tatt vare på alle rundt seg alltid, og nå syns jeg at hun skal prioritere seg selv. Men nå har hun ingen ønsker eller interesser, i alle fall ikke som hun deler meg meg.

 

Det kunne jo være slik at hun faktisk elsket å leve som hun gjør. Men som sagt, når hun drikker alkohol kommer den bitre siden frem som avdekket at hun slettes ikke er fornøyd med hvordan livet har blitt.

 

HI

[julijente 2011]

Luksusproblem...

[Anonym bruker]

Luksusproblem?

 

Hvordan i alle dager kan du si det?

 

Hvis jeg var ufattelig egoistisk kunne jeg kanskje kalle det det. At min mor bare tenker på mitt og mitt barns beste (hvis det er det du sikter til) Men hva med ønsket om at mamma skal ha det bra i sitt liv, og leve livet sitt for seg selv, og ikke for andre?

 

HI

[Anonym bruker]

Drikker hun alene? Håper hun drikker i lag da isåfall.

 

Men ja om hun virkelig er deprimert så er det vondt for deg som er utenfor å stå å se på dette. Du kan prøve å snakke med fastlegen din i første omgang om hva DU kunne ha gjort. Men det er trist at man ikke kan komme f.eks med en psykolog hjem til henne og snakke ut, ha samtaler i hjemmet. Bra hun jobber da ihvertfall, så hun har noe sosial kontakt.

[Anonym bruker]

Hun har en samboer som også drikker, men hun drikker også alene, ja. Det har hun gjort så lenge jeg kan huske. Men jeg har alltid hatt alt jeg trengte. Men det var vondt å høre på henne ringe rundt og gråte i telefonen etter at jeg hadde lagt meg. Kanskje det har preget meg mer enn jeg tror.

 

HI