Jeg er så drittlei av å ha det vondt!!!

[Anonym bruker]

Jeg er så naiv når det gjelder menn i starten når jeg møter de. Jeg lar bare følelsene rive meg med.

 

Nå, drøye året etter og en nyfødt datter angrer jeg bittert på at jeg lot meg rive med. Jeg burde skjønt tegninga MYE tidligere og gått når jeg ennå kunne.

 

Vi flyttet sammen i april for over ett år siden. Etter det har det blitt mange tårer og mye ensomhet.

Han snakket så fint om at forholdet var så viktig og det var det viktigste av alt. Det var viktig å ta vare på og legge ned arbeid i å ta vare på det. KJEMPEFLOTT, endelig tenkte jeg........ Men jeg har funnet ut at det var kun tomme ord. Han begynte å jobbe like etter med foreldrene sine, han dro tidlig om morgenen og kom hjem sent på kvelden, av og til natten.. Når han kom hjem satte han seg foran PCen.

 

Jeg klaget.........og klaget.......og klaget.... Ja, det er nok min store svakhet i forholdet her. Når jeg er misfornøyd, ja da sier jeg fra. Jeg ble ganske misfornøyd med at han ikke i det hele tatt hadde tid til meg.

 

Men fra hans perspektiv, "jammen jeg er jo her, jeg kommer jo hjem til deg!"

Men å bruke tid på meg, det kunne han ikke. Han MÅTTE sette seg foran PCen når han kom fra jobb for da var han så sliten og han hadde funnet ut at det funket for han å slappe av slik. Å slappe av med meg, det gikk ikke. Så slik brukte han resten av tiden før han la seg. Slik var det stort sett gjennom hele graviditeten. Nå etter graviditeten så har han jobbet mindre.

 

MEN, har han tid til meg? NEI!! Når det praktiske arbeidet er ferdig og ungen er lagt. Da er det PCen som gjelder.

 

.......Og jeg klager.....

 

Nå sier han selvfølgelig at det er min feil at han ikke vil tilbringe tid med meg, fordi jeg klager og maser.

Så fort han ser sitt snitt, så stikker han av til PCen.

 

Det er så mye mer jeg kunne skrevet..

 

Jo, når datteren våres ble født så var det ikke snakk om å dele stunden med meg de to timene vi hadde på fødestuen etterpå. Nei, han ringte foreldre, mormoren sin og venninnen sin. Å dele øyeblikket med meg......nei!! Tok han ett eneste bildet av meg på sykehuset, NEI!! Jeg trodde han tok bilde av meg og babyen, men det var kun babyen han zoomet inn på. Jeg ble litt lang i maska når jeg fant ut av det senere. Jeg var under ett døgn på sykehuset, så det ble ingen bilder som jeg kan mimre over senere...

 

Han legger seg aldri med meg, han kommer alltid langt utpå natten, om han i det hele tatt kommer. Ofte han sovner foran PCen.

 

Han vil at jeg skal slutte å klage. Da kan vi sakte men sikkert begynne å forandre på forholdet vårt mener han.

 

Han mener at jeg ikke har rett i å bli sur og kjefte uansett hva han gjør. Jo, jeg kan bli sur, men ikke la det gå utover han.

 

Jeg føler at forholdet er i prinsippet ferdig. Jeg tror han mangler noen antenner i forhold til hvordan han behandler meg...... ARGH

 

Hvorfor skulle jeg være så naiv og tro på alt det bullshit pratet hans i begynnelsen. Jeg trodde jo at jeg hadde skutt gullfuglen.

 

Som dere ser av innlegget så er jeg sint. Det er liksom ingenting som nytter. Jeg kan være smørblid og la være å klage, men han oppfører seg akkurat slik han har stort sett gjort hele tiden.

 

Han kan kun stryke på meg hvis jeg kommer å legger meg sammen med han foran TVen.

 

Han mener at det er en bra ting at han tar meg for gitt. At han elsker meg så høyt at han tar det for gitt at jeg er der.

 

Jeg blir bare mer og mer oppgitt. Han hører ikke på meg i det hele tatt.

[*cocco*]

off det hørtes slitsomt ut. så du har barnet helt alene hele døgnet?

Jeg har en samboer som er helt motsatt, han gjør alt for meg uansett hva det er, kan selvfølgelig pirke på ting men han er så godt som så perfekt som man får det. å jeg skal inrømme at jeg er bortkjemt, men det skal være litt sånn tror jeg. det du beskriver kan jeg ikke skjønne at du klarer å takle. mister du ikke følelsene for han da? og hva er det som er så viktigt på datan?

håper du finner ut av det, ingen har godt av å gå rundt å være i dårlig humør. Å vit at du har full rett til å si i fra, det burde han bare være glad for.

[Anonym bruker]

Du sier det jo selv: forholdet er i prinsippet ferdig. I praksis også, vil jeg påstån, i alle fall nesten, ettersom dere omtrent ikke samhandler.

 

Hvis du flytter for deg sjøl er arbeidsbyrden eksakt like stor, men friheten og lettelsen myyyyye større. Og det er verd det...

 

hilsen en som var der du er nå.

[Anonym bruker]

Når jeg leste innlegget ditt skulle man tro at vi har samme mann! Hehe!

 

Min kjære snakket så fint om hvordan det skulle bli da ble sammen, og hvor fint det skulle bli da jeg flyttet inn til han.... Når dette skjedde snudde han helt om. Han pendler og er dermed borte i ukedagene, i helgene prioriterer han andre ting enn datteren vår og meg. Vi finner aldri på noe, fordi han syns at alt jeg foreslår er kjedelig...

 

Jeg føler meg tilsidesatt og såret over at vi betyr så lite for han... Han sier han ikke har tid for han har så mye å gjøre, men han har jo tid til å være med kamerater, så her handler det om prioriteringer!

 

Jeg får også høre at jeg maser, men jeg er en person som sier det jeg mener når det er noe jeg ikke liker. Dette syns han tydeligvis ikke noe om, og i hans øyne skulle jeg nok bare vært en nikkedukke....

 

Han kommer også med kallenavn når jeg sier meningen min. Da er jeg lei, latterlig, barnslig, forbanna kjerring...ja jeg kan vel fortsette i det uendelige!

 

Det er vondt å føle seg nedprioritert i hverdagen, og det er jo ikke slik jeg vil ha det. Desverre er jeg så altfor glad i han så jeg ikke klarer å gå.... Vi har jo et barn sammen!