Gå til innhold

Barn for første gang, skummelt?


Anbefalte innlegg

Er det flere her som synes det er litt skummelt vis man tenker litt på tanken det å skulle få barn?

 

vi er prøvere og åpne for tanken. men av og til får jeg angsten. er vi klare, vil vi klare det, livet vil endre seg, osv osv..

 

seff veier jo det å få barn veldig høyt og det er ønsket når det skjer.

 

regner med att det er normalt og ha blandede følelser.

 

flere med samme tanker?

 

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/143286836-barn-for-f%C3%B8rste-gang-skummelt/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja, da vi var prøvere kjente jeg veldig på disse tankene. Da jeg ble gravid tenkte jeg hvertfall "Shit!!!"...men så ble jeg veldig komfortabel med det og bare gledet meg. Endte i MA, da, så snart prøvere igjen:)

 

Man vet jo ikke hva man går til i det hele tatt, men skal man vente til man kjenner seg helt klar, tror jeg aldri det vil passe. Må liksom bestemme seg og så hoppe i det:) Lykke til med prøvingen,da:)

Det er nok heelt normalt ja. :) det er jo noe helt nytt. Livet blir jo snudd opp ned. Jeg fikk litt panikk siste natta på sykehuset. Da var jeg livredd og ville ikke ha babyen min lenger. Ble helt kvalm av mine egne tanke. Helt grusomt. ( viste seg at jeg hadde fødselsdepresjon da.)

 

vil gi et tips hvis det skulle skje noen andre:

ikke vær redd for snakke med noen om det. Hvis du merker at du får sånne ekle følelser. Finn en pleier og snakke med. Det hjelper veldig.

Ikke steng det inne og skam deg på noen måte, for det kan skje alle.

Viktig og ikke glemme at det går over. :)

 

Lykke til!:)

Jeg er naivt anlagt, og jeg tenkte ikke så mye på det før babyen kom. Men jeg ble satt helt ut av ansvarsfølelsen, jeg fikk for babyen.

Jeg har nå fått meg to barn, og ansvarsfølelsen jeg føler ovenfor dem er helt enorm. Ordentelig svære greier.

jeg har slitt alvorlig psykisk tidligere, og da jeg ble gravid så var jeg jo ikke i tvil om hva jeg skulle gjøre.

jeg skal ærlig innrømme at jeg ofte "angret" på valget..

jeg tenkte at ååå herreguuud. dette blir for mye.. jeg kommer aldri til å klare det..

 

og disse tankene kom og gikk gjennom store deler av svangerskapet.

men når jeg fødte så endret alt seg.

 

da blir det plutselig verdens naturligste sak ;)

 

og nå sitter jeg her med verdens nydeligste barn :D

og da er det ikke skremmende i det hele tatt egentlig ;)

 

Lykke Til!! <3

Annonse

Sjølv om begge barna våre er etterlengta og planlagde, så har eg fått slike "hjelp, kva har eg gjort?!" tankar når eg først blei gravid. Om de har eit trygt og godt forhold og er innstillte på å gå over i ein ny fase i livet, så går det nok heilt fint. Det er ganske annleis, og litt strevsomt, men veldig kjekt å ha barn :)

Å få barn for første gang var dritskummelt, og jeg følte at de på sykehuset var totalt uansvarlige sinnsyke mennesker som lot MEG ta med en bitteliten baby hjem... Hva i all verden visste vel jeg om å ta vare på ett lite hjelpesløst nurk?

Men så kommer man hjem, setter seg ned å ser på babyen og da var det glemt at jeg hadde hatt ett liv uten den lille :)

Da var alt plutselig bare helt naturlig og en selvfølge med en baby ;)

 

Men den følelsen om at de på sykehuset ikke visste helt hva de gjorde fikk jeg også med både nummer 2 og 3 også... En ting var at de "slapp meg løs" med en baby, men nå skulle jeg jo ta meg av to barn og noen år etter ble de tre barn.

Så tror nok disse tankene og følelsene er helt normale... Hvis ikke hadde vel sykehuset grepet inn;)

 

Vi var prøvere lenge og jeg ble gravid etter en operasjon, men likevel kommer slike tanker. Da jeg skulle fortelle det til mine foreldre følte jeg det som jeg var 15 år og hadde hatt et uhell, for jeg følte meg ikke klar for dette.

 

Tror egentlig slike tanker bare er sunne så lenge de ikke tar helt overhånd. Nå er babyen min 6 måned og jeg kan ikke kose meg mer. Ja, det er mye ansvar og det har vært stritt med barselperiode. Men jeg er mamma og det passer meg perfekt. Kunne ikke bedt om noe bedre :)

Å være mamma er det beste som noengang har skjedd meg :)

 

Lykke til med prøvingen! :)

Jeg hører kanskje ikke til normalen. Men å få barn syns jeg ikke var skummelt i det hele tatt. Hverken i forkant eller når barnet kom. Har fra jeg var liten gledet meg og drømt om å bli mamma. Så har vel kanske vært så instilt og fokusert på det lenge.

Det som er skummelt syns jeg er at man ikke kan beskytte dem mot alle farene som truer i verden, man kan bare gjøre det beste ut av det.

Syntes det var kjempeskummelt å ha en nyfødt, skulle vi få lov å reise hjem ALENE med ansvaret for dette livet?! Uvirkelig! Hvordan skulle vi klare oss uten sukkervannsprøytene og brnepleierne som koblet ungen på puppen? ;) Og vel hjemme leste vi mye og speielt jeg tvilte mye på egne avgjørelser i starten. Med en unge med kolikk og kiss var det nok av utfordringer. Læringkurven er bratt. Men mitt viktigste råd når dere blir foreldre: stol på magefølelsen, stol på dere selv. Ingen kjenner deres unge bedre, dere kommer til å bli eksperter! :)

Dette var betryggende å se att det ikke bare er meg:)

 

Regner nok med att det går som smurt og jeg om noen år kan se tilbake på dette,og tenke ja det var ikke så skummelt:)

 

 

vi er heldig vis i ett godt forhold og festing og div klarer jeg meg fint uten:)

Har lest masse på nettet å lærer meg noe nytt hver dag:D

 

og fri fra jobben er det beste som er hehe:D glad i å være hjemme med "barna mine" (to hunder rimelige bort kjemte)

 

Takk skal dere ha! hjalp virkelig :) Kjenner jeg nok kommer til og få panikk og drømmer alt nå om att jeg er gravid å våkner med angst, men ser jo her att det er helt normalt så da ordner det seg:D hehe. Samboer er i allefall veldig klar:D

 

*trådstarter*

 

 

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...