Trodde det skulle bli bedre med tiden.....

[Anonym bruker]

 

Men det gjør det ikke.. Liker fremdeles like lite når hans barn kommer bort og skal bo her i tre uker i strekk...

 

Mulig det har noe med at h-n er tre uker hos mor som prater drit om oss og manipulerer, slik at mitt og ungdommens forhold iallefall ikke blir noe bedre.. En sur, skulende og litt småsjalu 15 åring gjør til at jeg finner de tre ukene med samvær utrolig slitsomt.. Og det etter 5 år i sammen...

 

Mulig graviditetshormoner spiller inn og gjør til at jeg ser veldig mørkt på ting nå, men realiteten er likevel at det er ikke blitt noe lettere eller bedre slik jeg håpet det skulle bli etterhvert..

 

Jeg er rett og slett litt lei meg for at det er slik, men jeg klarer bare ikke finne situasjonen positiv.. Holder ut med tanke på at det forhåpentligvis ikke blir såååå mange årene til, med så mye samvær..

 

Andre med motsatt eller samme erfaring?

[Anonym bruker]

Min erfaring er ganske lik din, men det at jeg har innsett at sånn ER DET BARE, gjør livet litt lettere. Jeg har funnet ut hva jeg kan gjøre med livet mitt for å få det bedre. Noen av disse faktorene er det mannen min må hjelpe meg med. Da spesielt med tanke på å informere meg om samværsendringer, spørre om "lov" ved ekstra samvær (eller rettere sagt, inkludere meg i de tingene som faktisk påvirker hverdagen min) Det er ikke før i det siste, og etter mange konfrontasjoner mellom mannen og meg, som gjør at han har endret syn på ting som har med barnet hans og meg å gjøre. Det var en ting.

 

Og så passer jeg på å ikke ta på meg for mange oppgaver når barnet er her. Jeg lager jo self mat til alle og vasker alles klær, men det er ikke sånn at jeg bare stiller opp uansett hva det er. Slik var jeg mer før, og jeg ble utslitt av det. Ikke ble jeg sett for det jeg gjorde heller.

 

Far må ordne opp mer selv med de praktiske tingene rundt barnet.

 

Jeg pleier reise på venninnebesøk i samværsperiodene. Kanskje kjøpe meg noe fint. Gjøre ting for meg selv som gir meg godt humør, og som dermed de andre får nyte godt av.

 

Jeg har også satt klare grenser for meg selv ang biomor. Jeg vil ikke, og skal ikke, ha noe med henne å gjøre. Hun har ødelagt så mye at jeg ikke vil ha noen ting med henne å gjøre. Far får hente og bringe m.m. Hun har kanskje prøvd å ringe meg for å gi beskjed om noe, men da lar jeg være å ta telefonen. Dritbarnslig, jeg vet. Men etter hva jeg har gjennomgått, så må jeg bare ha det sånn.

 

Stebarnet og jeg har det kjempefint sammen når vi er sammen. Jeg er der på hennes premisser, driver ikke og smisker eller på andre måter prøver å innta en rolle. Hun er fortrolig med meg, og vet hvor hun har meg.

 

SOm bonusmor er det viktig at en finner seg selv først, og så "innta rollen" som en ekstra voksen i hverdagen til barnet. Og barnet har tid til å vente.

 

Jeg føler en større ro nå enn for noen år siden da jeg skulle leve opp til alle disse forventningene som var. Jeg tok heller et steg tilbake og fant ut hvordan jeg kunne få det best i MITT liv.

 

 

[Anonym bruker]

Høres ut som du har funnet mer din plass. Jeg har ikke gjort det enda, som i det første innlegget, og samtidig er forholdet til stebarn blitt mer spent. Hva som er årsaken er jeg litt usikker på, men velger å tro at det er tenåringshormonene som har ankommet. Og blir jo ikke så beroliget av å tenke på at det kommer antakeligvis til å vare i mange år enda... Vi hadde et ok forhold tidligere, alltid følt meg litt ubekvem, men ikke så mye som nå. Det tilspisser seg litt. Det er som det blir sagt her, far kunne godt tatt litt mer ansvar med diverse, men jeg synes også det er fint om han kunne tatt litt mer ansvar for samholdet i hele familien, slik at det ikke blir enten meg eller stebarn. Dessuten er det også slik at om man føler man gjør en kjempeinnsats, så er det tydeligvis ikke like lett å se for andre, så man føler på en måte litt utakknemlig respons.... Mulig man må ha en litt mer "gi faen" innstilling til det hele, men dette vil jo ikke komme familien til gode på sikt? Enig - dette er ikke enkelt. Men far må mer på banen.