Har lyst til å utdanne meg innen psykologi, men hjemmefra...

[Anonym bruker]

Altså, jeg er i jobb men ønsker å få meg en ordentlig utdannelse.

 

Problemet mitt er at jeg er utrolig sjenert, og veldig dårlig til å ta ordet i forsamlinger. Har ikke noe problem på tomannshånd eller i kundeveilednings-sammenheng.

 

Men jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å være muntlig aktiv i en større forsamling, og det går jo ikke an å ta en slik utdannelse og unngå helt møter med de andre studentene i arbeidsgrupper o.l.

 

Jeg har så lyst så lyst, men det er dette som stopper meg. Hva gjør jeg med det?

[Anonym bruker]

Kanskje de egenskapene man bør være i besittelse av for å jobbe som psykolog, er bl a den å ikke være for selvopptatt og sjenert. Den sjenerte er jo i bunn og grunn et sterkt selvfokusert menneske, som hele tiden undrer seg på hva andre syns om henne, hvordan hun selv framstår, om hun virker dum eller klønete osv.

 

Mulig jeg virker streng nå, men å studere et fag som går på å MØTE mennesker kan man neppe hvis man frykter å måtte møte mennesker... jeg tror din interesse for psykologi handler mer om å kurere deg selv. Og det er noe helt annet enn å kurere andre!

[Anonym bruker]

Svar fra en som er psykologiutdannet og som selv slet med voldsom angst for å ta ordet i forsamlinger: du angriper problemet!

 

Jeg var faktisk nær ved å hoppe av min egen master i psykologi fordi vi måtte ha muntlige fremlegg x ant ganger i semesteret og jeg gruet emg som en hund. Jeg meldte meg på studenthelsetjenestens "ta ordet"-kurs, og det hjalp meg mye. jeg gikk tom til en psykolog hos studenthelsetjenesten noen ganger det verste semesteret.. og slik kom jeg meg gjennom det, og vet du? Plutselig ble det ikke så skummelt lenger, etter at jeg var tvunget til å gjøre det noen ganger. Jeg opplevde at ingen begynte å le av meg (slik jeg i min galskap var overbevist om osv), det gikk greit!

 

Og er det en ting jeg kan love deg, som jeg både vet fra utdannelsen min og som jeg selv har erfart: jo mer du unngår situasjonene som gir deg angst, jo sterkere vil angsten bli! Hver gang du unngår noe du gruer deg for, vil du "mate" angsten, og terskelen blir høyere og høyere. Så den må brytes,,, og det kan bare du gjøre. Foreslår at du tar kontakt med en terapeut av noe slag, deltar i gruppe som jeg nevnte ovenfor, der lærte vi mange smarte teknikker for å takle angsten (og alle var like redde for å prate i gr) og det hjalp å ha slike holdepunkter.

 

Selv om du skulle klare å ta utdannelse som fjernstudent (vet ikke hva muligheten er) så må du senere i så mange settinger takle det å prate i grupper.. det er bedre å ta problemet ved rota nå. Og vet du: livet er så mye bedre nå som jeg ikke har den skrekken. jeg er nesten ikke nervøs for fremlegg på jobb osv i det hele tatt lenger, jeg som holdt på å spy bare ved tanken for noen år siden. Og alt pgs trening!!! kast deg i det, det er skummelt til å begynne med, men det går over.... Og mye raskere enn du tror

[Anonym bruker]

HI

Hm...jeg er nok ikke helt enig. Jeg har ikke noe problemer i det å møte andre. Jeg er nok mer sjenert i større sammenhenger og ja - har nok litt lite selvtillit slik at jeg er redd for å ta feil og at andre skal synes osv.

 

Men jeg har mye empati og er en ganske god menneskekjenner. Jeg er flink til å føle andre, gjerne på mer enn kun hva de sier og er. Og det er de egenskapene jeg bygger lysten på å studere psykologi.

 

Klart jeg har problemer selv, men jeg vil ikke studere psykologi for å komme til bunns i dem. Da går jeg vel heller bare til en psykolog. Derimot er det vel en velkjent sak at det er psykologene selv som har de "største" psykiske problemene.....

 

Jeg hadde ikke tenkt eller lyst til å jobbe som psykolog, men heller bruke denne tittelen til å få jobbe med noe hvor man har bruk for psykologikjennskap.

[Anonym bruker]

14.46 igjen her. Hvis du ikke vil jobbe som terapeut men innen psykologifaget så anbefaler jeg master-utdanningen og videre forskningsutdanning (PhD)

[Anonym bruker]

Hi

Takk for oppmuntrende ord. Det viser meg i hvert fall at det er mulig. Nå er du sikkert litt yngre enn det jeg er.....jeg er allerede blitt 37 og må ta tak i dette nå, ellers gjør jeg det aldri.

 

Takk igjen!

[Anonym bruker]

Å ha empati er en ting. Å anse seg for å være god menneskekjenner er noe annet. Psykologer sitter ikke og "leser" tankene til folk, og våger sjelden påberope seg å forstå mer enn de får fortalt. I alle fall ikke de seriøse.

 

Så det å være lyttende, og faktisk forholde seg til det personen sier og gjør, er viktigere enn å føle og overtolke. Tror mange underveis har måttet bli litt mer ydmyke, det sa i alle fall min terapeut. hun hadde vært nødt til å spise i seg alle sine antakelser og intuisjoner allerede tidlig i studiet, fortalte hun. Når hun antok at vedkommende følte ditten, så sa de sjøl at de følte datten, og når hun trodde å ha tolket noe, var det like ofte en feiltolkning.

[Anonym bruker]

Dette lurer jeg også på, men fordi jeg vet ikke om jeg har råd til å studere heltid. Er det mulig å ta psykologi som fjernstudier/privatist/deltid/nettstudier?