Hva gjør dere når barnet ikke...

[Anonym bruker]

Når barnet ikke vil sette seg i bilstolen og ta på beltet. Når barnet ikke vil sove i senga si (det er bare pappa som "klarer" å legge ham/henne). Når barnet absolutt vil kjøpe noe dyrt i butikken. Når barnet trasser. Når barnet ikke liker maten og kaster skorpene i gulvet. Når barnet har andre planer for påkledningen enn det været krever.

 

Tja, hva i alle dager gjør dere da? Jeg veit i alle fall hva JEG gjør: jeg bestemmer hvordan jeg vil ha det, og så gjennomfører jeg akkurat det. Uten nødløsninger og bestikkelser. Kan jeg flytte barnets fokus over på noe annet, så gjør jeg det, og kan jeg gi dem et fiktivt "valg" så gjør jeg det, men sluttresultatet er det jeg hadde planlagt. Fordi jeg velger å bruke min myndighet som voksen til å oppdra mitt barn. Ikke omvendt.

 

Alle disse spørsmåla har vært stilt de siste tre - fire dagene, en uendelig rekke av "hva gjør dere med barn som ikke vil ditt og datt".

 

Si meg, hadde dere trodd at småunger er født lydige og pyntelige? Hva med å tenke med seg selv at her gjelder det å være mer sta enn en treåring, og velge hvordan man vil organisere livet sitt og dagen sin? Vurderer dere virkelig seriøst å la et småskolebarn få avgjøre hva innkjøpene av dagligvarer skal bestå av, eller å la en barnehageunge få slippe sikkerhetsbelte?

 

Sånt er da raka vägen åt helvete når man har barn i hus! Hva blir det neste? Tenåringen avgjør hvilken bil eller sofa dere skal ha, eller hvor dere skal dra på ferie, eller når han/hun skal ha innetid og hvor mange fester han skal ha på rommet sitt? Den generasjonen med barn som vokser opp uten lederskap er dømt til undergang. De lærer nemlig ikke hva siom er OK å gjøre og hva som er forventa av dem. De lærer bare at så lenge ingen stopper dem, er alt greit.

[Anonym bruker]

Amen.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enige i at det er vi voksne som sitter med makta. Men ikke helt enig i deg i alt det du skriver. Noen ganger er man trøtt og lei og vi voksne er bare mennesker vi også, så hvorfor ikke gå for ei nødløsning. Hvis minsten står og raser over sjokoladehylla fordi han vil ha, så kan jeg godt si "Nei, vi skal ikke ha sjokolade, men du kan godt få velge deg en type frukt". Fordi dette slukker branner hos oss. Kanskje hadde jeg bestemt meg for at guttongen ikke skulle få noe på butikken, men jeg er neimen ikke perfekt! :-)

 

Det du må tenke på er at alle er ikke som deg. Jeg regner med du er en av de som ser litt rart på barn som raser på butikken og faktisk får den sjokoladen de raser for?? Hva om dette er ei mor som sliter med depresjoner, som har tatt et stort skritt den dagen bare ved å ta med seg barnet sitt på butikken. Hun trenger ikke andres blikk og underliggende tanker i tillegg. Alt er ikke svart/hvitt kjære deg:-)

 

 

[Anonym bruker]

Vet godt at folk er ulike, og at det er enkeltepisoder da man sprekker/ikke gidder osv. Men når de skriver inn og lurer på hva det er pappaen gjør for at barnet "alltid" legger seg pent, men som hun selv ikke klarer, da mener jeg at man sitter på løsningen sjøl - man bare velger å ikke bruke den, fordi man lar seg tvinne om lillefingeren.

 

Eller man skriver inn og forteller at barnet "alltid" kjemper mot bilbarnestolen: vil man da søke støtte for f eks å slippe å bruke den? Prøver liksom man å forhøre seg om det er greit å la være? Slike spørmål har jeg ALDRI stilt meg selv en gang, fordi det finnes jo ingen alternativ! Skal barnet kjøre bil, må det sikres i bilstol, sånn er regelverket, og da er det kun håndmakt som gjelder, det gidder jeg da ikke skrive og LURE på en gang!!!

 

HI