Hjelp en frustrert mor!

[Anonym bruker]

Kan noen berolige meg med at barn på 3,5 år roer seg av seg selv etterhvert og at ikke all skyld ligger på oss foreldre?

 

Føler meg mislykket som mor når den værste trassingen foregår og det går ut over alle i familien.. dvs, at alle blir frustrert og stresset.. også mellom min mann og meg. og jeg er livredd for at vi skal gå i den såkalte "småbarnsfella" og ende opp som skilt.

 

Eldstemann har trasset siden han var 2 år, men i perioder og ikke alt har vært like ille.. så har hatt grei kontroll.

Men nå går det over stokk og stein, føler vi.. daglig kamp for å få han til å høre etter.

 

Hører jo om veldig mange andre som også har det sånn, men er det virkelig normalt?

 

Kan man bare gjøre sitt beste og så vil det etterhvert gå seg til med alderen?

 

Må vel legge til at vi prøver og har prøvd på det meste... timeout, sette oss ned å prate rolig, belønninger, ta bort goder osv osv osv....

[Anonym bruker]

Det vil bli bedre. Og så vil det i perioder bli verre igjen - hele veien opp til voksen alder. Det trenger ikke være din skyld.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar... flere som kan komme med noen, forhåpentligvis, trøstende ord?

[Anonym bruker]

Helt normalt.

Har en gutt på 5 år som var ille rundt 2,5 års alder, begynte tidlig i "trassalderen", rundt 1 år gammel.

Nå er han som sagt 5 år og vi opplever ikke mye tull fra han lenger, selvfølgelig en hendelse i ny og ne men han roer seg fort ned selv. Han skjønner at han ikke kan styre som han vil.

 

Jenta mi er snart 3 år så vi sliter mye med henne. Hun klarer ikke å roe seg selv ned så vi venter enda.....he he.

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar... det er på en måte lettere å takle trass hvis man vet at det er pga alderen og div, enn når man tror at man gjør feil som forelder..

 

Og jeg har hørt flere som sier det samme som deg, så da ligger det vel noe i det?

 

Hører gjerne fra flere, om noen har noe mer å tilføye

[Anonym bruker]

en ting er sikkert: det går over!

det er bare jævla tøft når det står på som verst,men det går heldigvis over.

 

du og mannen må kommunisere godt hele veien, slik at dere har samme reaksjonsmønsteret, dere forstår hverandre og backer hverandre "mot" barnet ,slik at barnet forstår at dere er en enhet som det ikke går an å bryte.ha samme regler, samme rutiner.

 

sikkert lett å si ,men prøv å ikke mist kontrollen når det står på som verst, det blir ikke bedre av det. vær tålmodig, tell til hundre, gå ut av rommet, be mannen ta over for deg, men prøv å ikke skrike tilbake til barnet. bit tennene sammen og tenk at heldigvis er dere to om dette

 

 

lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for svar

 

Det du skriver høres veldig fornuftig ut og jeg er jo egentlig klar over alt det der selv, men ja, det er lettere å tenke det enn å gjennomføre det, hehe..

 

Problemet vårt er vel at jeg og mannen ikke er å flink til å kommunisere og han har mindre tålmodighet enn meg.. han forstår vel ikke alltid at det kommer av alderen til barnet.

 

Men som jeg skrev tidligere, det er lettere å takle når jeg vet at det er en del av utviklingen til barnet.. så får jeg prøve å snakke fornuft med mannen, sånn at han innser det samme.. og at vi kommer oss gjennom dette, sammen