Jente på 7 mnd som plutselig er blitt umulig å legge på kveldstid...

[Seriøst]

Jenta vår har vært en drøm å legge nå i flere månder, men nå er det rene helvete om kveldene... Hun skriker og skriker, og jeg aner ikke hvorfor! Hun holder det gående i timevis, og med jevne mellomrom utover natten.

Jeg skjønner ikke at hun skal ha vondt heller, for når vi tar henne opp så er hun blid som en sol. Er det virkelig bare for å teste? Kan en så liten baby finne ut av dette helt selv? Jeg syns det hørres ulogisk ut, at en liten baby skal begynne slik for å se om han/hun får komme opp, helt av seg selv. Dette er sååå frustrerende, hun hadde kolikk de første tre mnd, så nå er jeg egentlig fryktelig lite motivert for mer skriking

[camo74]

Hei.

Har nesten samme problemet selv, men vi har stort sett hatt det hele tiden. Gutten må nesten bysses i søvn, men sover urolig og skriker/griner masse. Av og til virker han helt i transe og ingenting hjelper. Men uansett - var på helsestasjonen på torsdag og snakket med legen om dette og han var helt overbevist om at dette kun var fordi han ville teste oss. Han mente vi måtte ta kampen med å bare la han skrike. Han har selv mange barn, og fortalte om sin eldste som hadde holdt ut 7 timer første natt. Dette virker svært skremmende på meg, og er ikke klar til å ta den kampen enda.... Skal snart flytte og vi tenker nytt rom - nye muligheter...

Vakke så mye hjelp dette kanskje, men som svar på spm ditt så sa i alle fall han at det var testing.

:-)

[Seriøst]

Jeg syns det er helt utrolig at de virkelig kan begynne med dette så tidlig Men det virker faktisk som om det er det hun driver med. De to andre har liksom ikke holdt på på samme måte, så jeg er jo veldig usikker på hva som feiler henne. Men når alt er helt fint med engang vi tar henne opp, så kan det ikke være så alvorlig

Har tenkt på om hun er redd, at det kan være seperasjonsangst av noe slag, men det er ikke godt å si. Får uansett håpe det ikke er noe hun har tenkt å fortsette med!

[Puppen og lillemor]

vil først presisere at jeg VET ikke.. jeg er ingen fagperson, men "bare" en mamma..

 

Men min lille jente er 7,5 måned og hun er helt klart i stand til "teste" oss på denne måten. Hun kommer bort til oss og vil opp på fanget, surver når vi forlater rommet og blir superblid med en gang vi kommer tilbake..

Jeg kan nevne mange eksempler..

 

Hun har ikke begynt sånn på kveldstid, men jeg tenker at det kan være fordi hun allerede vet at det er ingen vits. Fra hun var bitteliten har vi vært superkonsekvente på å ikke ta henne opp.. Når hun blir lagt i senga for natten, da er det natt - og da får hun ikke komme opp igjen (med mindre hun har vondt eller noe selvfølgelig - men da også holder vi oss inne på soverommet hvor det er mørkt)..

 

Hvis hun tuller litt ved leggetid så går vi inn etter kun noen sekunders gråting, men vi "duller" ikke. Hun får smokken, blir pakket inni dyna, får kosen, vi stryker henne på kinnet og sier god natt - that's it!

Om vi så må gjøre det 10 ganger så er det det vi gjør..

 

Hvis jeg var deg ville jeg prøvd noe lignende.. jeg tror babyer må ha klare og tydelige beskjeder (i form av vår oppførsel) om hva som er greit og ikke..

[Seriøst]

Jeg er også slik som deg, er de først lagt i senga så er det natt, og jeg har aldri tatt henne opp før. Første kvelden hun begynte med dette tok jeg henne opp ettter noen timer, fordi jeg trodde hun måtte ha vondt et eller anna sted. Før jeg tok henne opp gjor jeg slik som du, gikk inn til henne med jevne mellomrom og tok tutten i. Men når jenta fortsatt skrek etter 2,5 time så trodde jeg ærlig talt at det var noe gale

Så jeg er konsekvent, det har jeg alltid vært! I gårkveld når hun begynte med det samme igjen så ble hun ikke tatt opp! Og hun holdt det gående lenge da også... Sta som et esel tydeligvis

 

Det er også litt vanskelig siden det kan være "tenner-tid", og man vet aldri om det er noe som plager de eller ikke... Men når de er little miss sunshine med en gang man har tatt de opp, så stikker det uansett ikke så dypt tenker jeg

[Nat27]

Vi har det helt på samme måten her. Lillegutt på 7 mnd har vært en drøm å legge helt frem til nå. Det begynte først med sutring da han skulle legges på dagtid, men utviklet seg raskt til å begynne på kvelden også. Har hatt samme rutinen på legging hele veien, så han vet hva som kommer etter han har fått kveldstellet med pysj og full pakke. Han begynner nå å klage i det vi løfter han fra stellebordet etter pysjen er kommet på..

 

Jeg for min del ser ikke på det som utprøving og grensetesting. Jeg tenker at det rett og slett er en fase - det virker som om han trenger tryggheten og vissheten om at vi fortsatt er der. En baby som relativt nylig er blitt bevisst sin egen eksistens og sitt forhold til andre er kanskje usikker. Han vet jo ikke at vi ikke slutter å eksistere i det vi går ut av rommet..

 

Ser også at han på dagtid trenger å vite hvor han har meg. Når han ligger på gulvet å leker har han meg hele tiden under oppsyn, blir jeg borte begynner han å grine. Som regel holder det at han hører stemmen min når jeg er i et annet rom.

 

Vi er konsekvent på at vi ikke tar ham opp. Når han er lagt er det natt. Går inn og ut av rommet noen ganger, gir smokken, stryker han over hodet, ordner litt på dynen - så ut igjen. Noen ganger bare stikker jeg hodet inn døren og sier natta på nytt. Som regel holder det og han sovner etter 10-12 ganger inn og ut av rommet. Noen kvelder er han mer urolig (spesiellt etter dager der vi har fartet endel og han har fått mange nye inntrykk). Da må jeg gjerne sitte ved siden av sengen slik at han ser meg. Holder han kanskje i hånden også. Det lengste jeg har sittet slik er vel 2 timer, tror jeg. Men sånn får det heller bare være en periode.

 

Storesøster hadde også en slik periode, og etterhvert som hun oppdaget at alt var trygt, "mamma er her", så gikk det over. Det holdt på noen uker, kanskje 1 mnd.

 

Dette ble litt langt, men jeg tror altså ikke helt på grenseprøving og brel. Føler at for mine barn så er det trygghet de ber om. Vet at det sikkert ikke er slik for alle, men jeg tror kanskje ikke at man skal skylde på brel og være redd for bortskjemte barn som første tanke..

[baby07 og 11]

Helt enig med deg! Veldig bra skrevet Nat 27.

[mlkg]

Jeg lar ikke mine barn skrike på kvelden, da tar jeg dem heller opp. Minsten på 7 mnd pleier stort sett å sovne selv i senga ca kl 19.30. Hvis han har problemer med å sovne, tar jeg han opp igjen og prøver på nytt om f.eks 30 minutter. Hvis jeg ser at han er veldig trøtt, sitter jeg heller litt inne hos han. Det kan hende at jeg kommer til å la han skrike litt når han blir eldre (i hvert fall hvis han vil være opp mellom 23.00 og 05.00. Men da vil jeg ha sprinkelsenga inntil min seng, slik at han slipper å gråte alene. Dette er barn nr 3 og vi har aldri hatt noen store problemer med søvnen :-)