Noen som har/har hatt spiseforstyrrelser og klart å komme ut av det?

[Anonym bruker]

Hvordan?

Med eller uten legehjelp?

 

Jeg har hatt bulimi i mange år, og hver kveld tenker jeg at dette er siste gang. Men allerede neste formiddag begynner tanken på hva jeg skal fråtse i på kveldstid å kverne i hodet, og når jeg handler havner diverse snop og junk i vogna... Kan nesten ikke vente til ungene er i seng før jeg finner frem maten!

Er ofte sinna og irritert, selv om jeg ikke har grunn til det. Egentlig er livet mitt veldig bra, så hvorfor holder jeg på sånn?? Kjefter på ungene, har lunte som en sprengt dynamitt, og er beint fram urettferdig.

 

Når jeg er hos kjæresten, eller han hos meg (kun i helger) klarer jeg meg fint uten fråtsing og oppkast, men alene på kveldstid har jeg ikke sjangs=(

 

HJELP!

Jeg klarer ikke gå til legen med dette, det er INGEN i hele verden som vet om det. Og slik må det fortsette å bli, det er alt for flaut å innrømme dette for noen:'(

[Anonym bruker]

Jeg hadde bulimi da jeg var yngre (13-20), men ikke så alvorlig som deg. Hadde matkick to tre ganger i uka. Det som hjalp for meg, var å få kjæreste, dvs jeg fikk litt bedre selvtillit. Jeg hadde / har nok også mange innestengte følelser, og har tatt meg mye sammen (ikke vist sinne, ikke at jeg er lei meg). Kan det være sånn med deg? Kanskje du kan ringe IKS? Når du ikke sier det til noen, gir du deg selv også lov til å fortsette. Jeg sa foresten aldri noe til noen, men har fortalt en psykolog som jeg fikk mange år senere. Men helt naturlig forhold til mat får jeg aldri.. Tenker innimellom at "nå har jeg lyst til å kaste opp", men har ikke kastet opp på 15 år. Er i dag 34 (hadde noen små tilbakefall etter jeg fylte 20).

[Anonym bruker]

at du har startet med å innrømme det her inne, selv om det er aninymt, er en start. Du skjønner at du har et problem, og du ber om hjelp og råd.

BRA!!

 

Det du må gjøre er å gå gjennom hele livet ditt, det kan være ting som preget deg som barn feks som har gitt utfallet til dette.

 

Prøv yoga og healing. Du vil bli overrasket hvor stor kontroll du egentlig har over deg selv, bare du får litt hjelp til å lytte og kjenne etter de riktige stedene.

men du BØR snakke med healeren din, da vil det bli lettere å finne frem hvor de egentlige problemene ligger. og healeren din vil ikke gi deg pekefingeren, men be deg om å prøve å skjønne og tilgi mennesker som har såret deg tidligere, og putte problemene "vekk" i en boks, og fokusere på det POSITIVE.

 

Det er en start til å mestre seg selv...

[Anonym bruker]

Hadde anorexia med bulimiske tendenser fra jeg var 12- 20.. Hjelpa her var å få kjæreste, når vi ble samboere roet det seg av seg selv.

Før det sluttet kunne jeg gå 1-2 uker uten mat, for så å fråtse/kaste opp i 1-2 uker. På slutten kastet jeg opp en del blod, og mistet store mengder med hår.

Folk som så meg, kunne aldri gjettet at jeg hadde sf, da jeg var overvektig med problemene mine.

 

Når jeg møtte min nåværende samboer, var ikke behovet der, det gikk lengre mellom rundene mine, og en dag oppdaget jeg at det var 6 mnd siden sist.. Fikk aldri hjelp til å slutte.

[Anonym bruker]

Ser ut som noe jeg selv kunne skrevet det her. Hatt vel hatt bulimi i ca 12 år. Har hatt lange og gode perioder uten oppkast, men like mange perioder med oppkast. Har vel egentlig blitt værre etter at jeg fikk barn desverre.

Føler som deg at dette ikke er noe jeg kan snakke med andre om selv om jeg innerst inne vet at det er feil. Forferdelig å ha det sånn, men veldig vanskelig å komme ut av. Fråtser og kaster opp 1-2 ganger daglig.

[Anonym bruker]

Hvorfor kaster dere opp?

Og hva tenker dere om maten som dete spiser?

 

Har mistanke om at en venninne har det. Hun er nemlig opptatt av kost og vekt. Sykelig opptatt.

Men har flere ganger funnet store mengder embalasje til chips, kjeks og andre usunnheter hun ikke rører i hverdagen.

Langt inne i skapet og i søpla.

Utad rører hun ikke slik mat. Så lurer på om hun sliter i det skjulte :-(

[Anonym bruker]

Jeg hadde spiseforstyrrelser..På det laveste var jeg 38 kg å hadde en bmi på 14.. Helt forvrengt selvbilde å så på meg selv som en klump i forhold til alle andre! jeg fikk hjelp hos psykolog, men fikk også mye hjelp å støtte av han jeg ble sammen med mens jeg var syk.. Sliter enda men vekten, men nå det motsatte for jeg eier ikke forbrenning:( føler mat å vekt er en ond sirkel, men er stadig optimist.. Det var tungt å komme seg ut av spiseforstyrrelsen, da jeg ble kvalm å kastet opp hver gang jeg fikk i meg mat.. Vil ikke dit igjen for å si det sånn. Masse lykke til! Du har innsett at du har et problem, det er et skritt i riktig retning! Nå må du bare jobbe videre og gjerne søke hjelp hos noen andre! Familie, venner og kjæreste kan være god støtte.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Du som nevner at det kan være ting fra fortiden som forårsaker dette, det er ikke det. Jeg hadde en helt vanlig A4-oppvekst, gode foreldre, hjemmeværende mor, sport, søsken blablabla. Venner har jeg alltid hatt, noen fra 20 år tilbake og stadig nye.

 

Det begynte med at jeg var overvektig, så jeg spiste mindre og kastet opp. Tok av mangen og tyve kilo på den måten. Så fikk jeg kjæreste, ble gravid, og sluttet. Men etter noen fødsler begynte det på igjen, bare at nå er det ikke småspising, det er fråtsing, og jeg tar ikke av et gram. Ingen kan se på meg at jeg spyr, jeg er litt større enn normalvektig, har pene tenner osv. Men jeg har fått uren hud, uregelmessig mens, og dette intene raseriet som kaster sge over meg av og til. Oftere og oftere egentlig...

 

I morgen begynner jeg mitt nye liv! Jeg MÅ KLARE DET!!

[Anonym bruker]

Spiseforstyrelser kommer av andre problemer i livet, ikke pga mat/slanking. I stor grad har det med kontroll å gjøre, vi føler vi mangler kontroll over eget liv, så vi finner noe vi kan kontrolere. Men trenger ikke ha med kontroll å gjøre heller, hos meg ligger det i voldtekt når jeg var 12 år, var blitt mobbet siden jeg var 8 pga at jeg var kraftig/fet. Depresjonene og angst innhentet meg, og maten ble det eneste jeg følte jeg klarte å styre.

 

Maten har jeg ikke store tanker rundt egentlig, mat er mat, den er der for at man skal kunne overleve, men det er det. Når jeg spiser blir jeg fortsatt lett kvalm, trenger ikke spise mye, og på dager hvor jeg er sliten, kan brytnings refleksen starte opp av seg selv. Men da det pågikk, handlet det for det meste (etter en stund) om "etter efekten", følte meg stappmett, enda magen føltes helt tom, det var som rus; avhengihets dyrkende og et kikk, jeg måtte bare føle på ettervirkningene.

 

Det er 2 år siden det stoppet hos meg, men på dårlige stunder, kan jeg finn meg selv over en doskål, men denne gangen er ikke etterefekten noen god opplevelse, for jeg ser hvor mye min sf hemmet meg i hverdagen.

[Anonym bruker]

22:13 og 22:47 er samme persjon, så dere vet det.

[Anonym bruker]

Hei du hi, hva med å begynne LIVET DITT? Ikke et nytt et .

[Anonym bruker]

Hei.

jeg hadde bulimi i ca 10 år,før det et par år med anorexi. Det startet da jeg var ca 14, følte meg litt lubben og klarte ikke slanke meg så jeg trodde jeg var smart da jeg begynte å spy...Vel,det gikk fryktelig galt og sykdommen som rammet meg alvorlig,har ødelagt masse i livet mitt. F.eks isolerte jeg meg i årevis,til dels ennå, skole og studier ble droppet selv om jeg omsider klarte å fullføre en høyskoleutdanning etter at jeg ble frisk.Venner forsvant og kontakten med slektninger ble minimal. Jeg hadde intet fremtidshåp og regnet med å dø når jeg var ca 30. Fråtset og spydde dagen lang i mange år,klarte å jobbe en del for å finansiere etegildet. Var et vrak psykisk og fysisk. Så ikke ut og følte meg jævlig. Hadde ikke noe alvorlig forhold før jeg ble 30,hadde aldri drømt om at jeg skulle bli gift og få barn.

Barndommen min var sånn passe,led ingen nød og følte meg trygg,men slet med sosialangst fra tidlig alder. Lite kjærlighet hjemme. Velstående familie med høy utdanning. Det ble nok forventet at jeg skulle bli lege eller jurist eller lignende. Jeg var veldig skoleflink.

I mange år var jeg langt nede og hadde ikke håp. Bulimien hadde jerngrep på meg og var det eneste jeg hadde siden jeg var venneløs og sjelden snakket med noen bortsett fra på jobb og noen telefoner fra foreldrene mine innimellom.

Da jeg nærmet meg 25 bestemte jeg meg halvhjertet for å gjøre nok et forsøk på å bli fri fra bulimihelvete som ødela absolutt alt for meg. Jeg tok en dag av gangen og bare gjorde det! Fokuserte på de få positive tingene i livet mitt og tenkte nå eller aldri.

Jeg snakket aldri om problemene mine til noen,foreldrene mine gjorde minimalt for å hjelpe meg selv om de garantert forsto en god del. Moren min er i tillegg lege så burde såvisst ha innsikt i dette. Ikke er de dumme heller. De skuffet meg stort.

Jeg klarte det altså og gradvis ble jeg bedre,det tok år å bli helt bra og et "normalt" forhold til mat kan jeg bare glemme,men det er greit for jeg har akseptert det.

Jeg gjorde det helt alene og er stolt over det. Det er uten tvil min største seier. Hadde aldri trodd jeg skulle klare det da jeg slet som verst.

Om du har familie og venner rundt deg så er du så uendelig heldig og jeg vet du kan klare det om du bestemmer deg. Man er sterkere enn man tror og en håpløs situasjon kan vare lenge,men dette er bare en vond periode i livet ditt.

Forresten så oppsøkte jeg i desperasjon en healer som jeg hadde stor tillit til, jeg var for stolt til å ta det opp med en lege eller psykolog,sa ikke direkte noe til healeren heller,men jeg lot ham forstå litt uten å bruke ord. Tror innerst inne ikke at det var healeren som gjrde noe,men heller at jeg grep dette halmstrået og innbilte meg at healingen virkelig gjorde meg sterkere. Jeg tror styrken ligger i en selv.

Lykke til med din kamp!

[Anonym bruker]

Det står mye klokt her, det aller klokeste er nok at spiseforstyrrelser aldri dreier seg om mat, men har mer med kontroll å gjøre.

 

Jeg hadde også anoreksi i en tiårsperiode, fulgt av galopperende overvekt fordi stoffskiftet var helt ute av balanse. Har nå, etter snart 20 år nesten kommet meg på normalvekt og spiser normalt.

 

Tror nok aldri at jeg får et ubevisst forhold til mat igjen. Jeg bruker å si at forskjellen på meg som anorektiker og i dag er at nå spiser jeg kaloriene etter at jeg har tellt dem....

 

Tror du kan få hjelp av en god kognitiv psykolog. De hjelper en å tenke positivt og riktig, og min psykolog hjalp meg til å våge å slanke meg igjen. Jeg var livredd for å miste kontrollen og havne på slankekjøret igjen, men han fikk meg til å kjenne at jeg hadde kontroll. Det var kjempeviktig.

 

Jeg tenker at for deg, som ikke har noen tydelig traume eller problem som bulemien kan skyldes, så kan det være viktig å snakke gjennom det med noen upartisk som har taushetsplikt. Viktig at du forstår deg selv.

[Anonym bruker]

For det første vil jeg avkrefte myten om at en spiseforstyrrelse ALLTID bunner ut i et annet problem/har en årsak. Altså annet enn at man ville bli tynn, slank og pen.

 

Har selv hatt spiseforstyrrelse, og da jeg ble lagt inn var jeg under 45 kilo. Da jeg er 180 cm høy kan dere tenke dere.

 

Jeg har vært lang fra jeg var baby. Og da jeg var 14 var jeg allered 180cm..Men ikke lang og tynn, heller litt lubben...Ikke kjekt for ei "Modellhøy" jente og ha nesten 20 kilo for mye til å VURDERE og bli det....

 

SÅ da jeg var 14 begynte jeg og slanke meg...Begyne med og kutte ned froskost med halv brødskive, lunsjen ble skåret litt ned, og hvert måltid ble BITTELITT mindre og mindre og mindre over tid..Og jeg begynte og jogge og gå...LAAAAAANGE turer. minimum 1-2 timer og sit-ups...Alt av synlig fett ble kuttet ut (men spiste masse sukker btw!!!)I løpet av et knapt skoleår gikk jeg ned godt over 30 kilo...

 

Ble lagt inn på sykehus, og måtte til psykolog..Og DA startet problemene MINE....Han skulle på død og liv finne en årsak, helst en hendelse, som var årsak til anorexiaen min...Det var først da jeg kom hjem og kunne slippe unna psykolog jeg kunne ta tak i meg selv og jobbe med saken og selvbildet mitt....Og bli frisk..Litt opp og nedturer hadde jeg, men vil si at fungerte fint fra et par år etter jeg kom hjem fra sykehus...Men 100% frisk er jeg først nå...15 år senere...

 

Det jeg vil frem til er at ÅRSAK til spiseforstyrrelsen er viktig og finne. Var det rett og slett et ønske om å bli tynn som lå bak, så hjelper nok IKKE psykolog (fordi disse ikke kan tro at et ønske om perfekt kropp i seg selv kan gjøre en så syk...De MÅ finne en grunn). Da må man rett og slett ta kampen selv, men selvsagt ha støtte av familie og venner...Har sykdommen en annen utløsende faktor, så vil man nok trenge profesjonell hjelp, men også da. man må gjøre jobben selv, og ha støtte fra familie og venner.. Grunnen til at det kan være skummelt og gå til psykolog ved førstnevnte årsak er den at man kan risikrer og finne noe annet enn seg selv og skylde på. Veldig dumt og tro at en nå død dominerende bestemor er den utløsende faktor...Så går mand er, sur, bitter og hjelpesløst ute av stand til å konfrontere "årsaken" til sykdommen sin. Også gir man opp...Også er skylda ene og alene ens egen...

 

Det ER mulig og blir frisk, og første steg er og skjønne at en er syk....Det er det største steget og ta. Nå har du et valg: fortsette og la sf'en din styre livet ditt, eller ta tilbake kontrollen.....Så enkelt og så vanskelig er det. Men det er DITT valg, og opp til DEG hvordan du vil livet ditt skal være. Om årsaken er en traumatisk hendelse elelr bare en slankekur som gikk for lang, DU må velge om du vil ta styringen over livet ditt igjen.) Lykke til..Og husk, sf er VELDIG smittsomt til barn..Da jeg var på sykehuset møtte jeg MANGE barn melllom 2 og 7 år med spiseforstyrrelser, enten var det en medisinsk årsak til grunn, men i de aller, aller fleste tilfeller var det en mor og/eller en far med spiseforstyrrelse bak....Skulle ikke tro to-åringer skjønner så mye, men de SER og de GJØR....

[Anonym bruker]

Det er derfor jeg foreslår en kognitiv psykolog. De er ikke ute og leter etter årsaker, mer etter løsninger. Og løsninger som passer deg.

 

Jeg opplevde i alle fall å få lov å ha egne meninger om hva jeg trodde kunne hjelpe, også hjalp han meg å finne ut hvordan jeg skulle klare å gjennomføre dem.

 

Jeg respekterer det du sier om at du IKKE hadde noen annen bakenforliggende årsak enn at du ville bli tynn, men jeg tror ikke det er det vanlige.

 

Jeg påstod forøvrig det selv, gjennom hele prosessen, men har blitt klokere i senere tid. Spiller i grunnen ingen rolle, det viktigste er å ta tak i problemene.

[Anonym bruker]

Det finnes ikke to ulike personer med likt sykdomsbilde. Det er mange myter og klisjeer ute og går. Jeg f.eks trodde aldri jeg var tykk når jeg var anorektisk,tvert i mot så jeg godt at jeg var tynn og brukte gjerne to bukser ol for å skjule, Det handlet i begynnelsen mest om redselen for å miste kontrollen og å legge på seg. Og det ble en konkuranse med meg selv, hvor mye klarer jeg å gå ned? Hvor lite mat klarer jeg å leve på? Jeg forstod også etter bare noen måneder med sf at jeg var syk. Men klarte ikke gjøre noe med det. Og jeg tror ikke en psykolog kunne hjulpet meg da jeg var tenåring og i tjueårene. Jeg hadde null tro på det selv og ville avvist enhver form for tilnærmelse.Ville jo heller ikke bli frisk de første årene.

[Anonym bruker]

12:48 og 13:26 er samme person.

[Anonym bruker]

Hei

Jeg er 26år , og har hatt Bulimi og SF siden jeg var ca 15.

Jeg har nettopp gått til behandling, men har tatt en pause da det er viktigere ting i livet jeg må ta meg av...

Nå er det jo veldig viktig å bli frisk også, men når det skjer så mye annet rundt meg så er det vanskelig å virkelig bli frisk for det krever utrolig mye!

Det må du vite, det er nok verdt kampen, men det krever mye, nesten alt.

Iallefall når du har hatt en SF i mange år...

 

Min drøm er også å bli frisk, er ingen som kan se på meg at jeg er syk.

Er helt normalvektig. 173cm høy og 63 kg.

 

Jeg er egentlig fornøyd med vekten , har fått barn og er ikke 18 år lengre.

Veide 55kg og var veldig tynn før jeg fikk barn og etter 1 barnet...men har gradvis godt opp i vekt..og det som jeg fant ut i behandling er at det er ikke frykten for å legge på meg som er værst hos meg, men å slipper kontrollen!

 

Jeg kan fint spise flotte middager ute eller spise med venner, har aldri hatt problemmer med det.

Kan også fint spise 1 sjokolade uten å tenkte på det.

Mitt problem er overspising og oppkast på kveldene når barna har lagt seg.

 

Uansett hvor hardt jeg prøver så virker det som om jeg IKKE klarer la være å kaste opp/overspise...

Det er dessverre blitt en vane på samme måten som andre drikker kaffi eller ser på tv....

 

Jeg vil bli frisk og skal bli frisk, skal fortsette behandlingen når ting har roet seg med på andre områder i livet, for det krever mye av behandling ,ekstremt mye!!

 

Har også en fin barndom med flotte foreldre, har en fantastisk samboer og 2 nydelige små barn.

Men jeg ble mye mobbet som barn, det er årsaken til min SF.