Redd for angst..

[Susilil]

Ja, nå skal jeg og samboer få vårt første barn om noen fåå fåå dager! Hadde termin 29mai..

Før svangerskapet var jeg storbegeistret for svigermor! Hadde ikke gjort meg noe å være med henne hele dagen, når sant skal sies, så måtte vi bo sammen med svigers ei stunn pga mangel på leilighet..

Men!! Den dagen vi flytta ut, ble en positiv test hele vendepungtet.

Greit for oss, for vi prøvde jo på barn

Det er noe jeg har smått angret på...

Svigermor gjorde en helomvending fra venne evne til angst frembribger... Var ikke mere enn 10uker på vei før hun begynte å ringe for å informere om tilbud på bleier... Så tidlig er det jo ikke garanti for at barnet overlever engang.. Å allerede da så jeg en varselslampe lyse, men sa ingenting.

Senere med tiden, så har hun KUN pratet om barnet, barnet og barnet! For dette blir hennes første barnebarn! Men hun glemmer at det er vårt første barn, og stort sett alle i slekta får e ny tittel. Hun prater kun om hva hun vil gjøre med barnet, og hun vil være først til ditt og datt, det ene og det andre! Hun ville holde barnet først på sykehuse, bære barnet opp på dåpen (ja for hun tar det som en selfølge at det blir kirka, til tross for at jeg er humanist..), hun vil være den som kjøper alle spesielle ting og leker... Jeg nevnte til samboer at jeg ville at vessla skulle få en GEDIGEN bamse, for det er noe jeg altid ønsket meg som barn men aldri fikk, hun brølte ut med en eneste gang at hun ville kjøpe den til vessla! Den gleden kunne jo ikke vi få... Hun ville også køpe alt av babyutstyr, men der var jeg kjapp og avbrøt med at vi hadde alt klart hjemme til min far, selv om det meste trengte en oppgradering hun uttrykte at hun også komstil å komme på besøk hvær dag!

Gir med stadig tips om hvordan jeg skal gjøre det med barnet osv. Jeg sa at jeg ville prøve å lage babymat selv når vi kom så langt, men det måtte jeg ikke finne på!! For da kunne hun miste viktige næringsstoffer osv.. Men det er anbefalt å lage selv pga saltnivået også smaker det bedre... Så jeg gjør det uansett!

 

Det er så mye hun gjør, at jeg tror ikke det kan settes i sammenheng, men hun tråkker rett over min familie, og ignorerer fakta at min morfar sloss for å holde seg i live lenge nokk til å oppleve litt av sitt første og eneste oldebarn! Han må desverre bøte for kreften.. Men det ser ikke ut til å bry henne! For hun skal jo bli bestemor!!!

 

Hun omtaler også samboeren min som ''babyen sin" enda..?

Og blåser "promper" i nakkene våre som om vi var 4 år..

Syns det er motbydelig... Men hver gang jeg får samboer til å snakke med henne om ting hun sier og gjør så bryter hun ut i stor gråt..

 

Da vi ga beskjed om at de tre første ukene så ville vi ha minst mulig besøk, så stor tutet hun og fortalte alle at hun ikke fikk se ungen de første ukene.. Vi sa MINST MULIG, ikke at hun ikke fikk komme?!

 

Så avblåste jeg blangt ønsket hennes om avstøpning av magen min så hun kunne ha på veggen..? Hva er det egentlig for noe absurd ønske?

Hun fikk ikke bli med inn på fødselen, det får ikke min mor heller, de var ikke med når ungen ble putta inn der, og jeg synes på en måte at det blir like privat når ungen skal ut.. Vil ikke ha henne til å surre rundt mens en unge kommer ut av... Ja.. Du skjønner sikkert..

Så samboer fikk beskjed av henne om å ta med kamraet hennes for å ta bilder, men han får vell nokk med vårt eget kamera? Om han må ta bilder med hennes, så får jo ikke vi mange bilder da.. Kommer til å si at han kan bare glemme det, vil ikke at hun skal ha bilder av private saker på meg.. jeg er meget nøye på hva folk får se av meg og ikke, og det ser ut til å glemmes.. Synes heller vi kan levere ut bilder av fødselen etterpå... Bilder som ikke trenger å være så private...

 

men alt i alt, så begynner jeg å bli noe voldsomt redd og føler smålig angst hver gang vi må treffe henne... Liker ikke at hun klapper meg på magen og føler ubehag når hun hendvenner seg til ungen igjennom magen min... Føles på en måte ut som om jeg skal føde hennes barn, og ikke mitt.. Er redd for at hun kommer til å overkjøre meg totalt når ungen først er ute... Og det er jo ikke mange dager til.

Så langt har jeg blitt overkjørt uansett hva. jeg sliter med bekkenløsning, og har fått prøve div. smertelindring av JM. Men hver gang sier svigermor at jeg ikke må knaske pillene pga fare for ungen.. Jeg hadde nokk ikke fått pillene om de var en stor risiko...

 

Oi.. Dette begynner å bli langt.. Men kjenner at angsten bygger seg opp for hver eneste dag, og vet snart ikke hva jeg skal gjøre... Alle andre synes svigermor er toppers, men de venter ikke hennes barnebarn...

Føler mest for å pakke sakene mine å stikke min vei! Men det blir ikke rettferig ovenfor samboer om jeg skal rømme fra han pga mora hans.. For det er ingen tvil - han er den jeg vil dele livet mitt med!

Men trodde ikke drømme mannen hadde et slikt vesen til mor..

Mulig det bare er hormonene mine, eller er det flere som så at hun kan bli et mulig problem?

vet hun går til psykolog, men ikke hvorfor... Vurderer sterkt å gå dit igjen jeg også, og denne gangen ikke pga en abbort, men pga henne...

 

Garantert mye jeg ikke har fortalt.. Men.. hjelp?

[laracroft]

Hei og gratulerer med barnet i magen!

IKKE la den dama ødelegge dette for dere!!

 

Kjenner meg igjen i mye her, man blir jo helt satt ut av alt hun planlegger, og alt som hun tar som en selvfølge!

Hva skjedde med å faktisk spørre de vordende foreldre, kan jo begynne på lure.

Uansett, dere sier bare NEI til alt dere ikke går med på!

 

De første årene var utrolig slitsomme for meg med svigermors mas og krav, og jeg kunne hatt det mye mer behagelig uten alt det. Men samtidig fikk jeg vist hvor sterk jeg var selv om jeg hadde søvnmangel osv.

Hun klarte heldigvis ikke å ødelegge gleden, og hun viste jo bare hvor dårlig oppførsel hun hadde!! Det er og blir hennes problem.

 

Lykke til :-)