Datteren min på 7 torturerer katten :(

[Anonym bruker]

Kjære HI!

 

For noen grinepetter-damer som svarer deg!

Huff...

 

Jeg har to barn som vokser opp med dyr rundt seg, de er nå snart 3 1/2 og 5 1/2.

Det er hele tiden en avveining mellom dyrevelferd og barnas naturlige lek. Man får bare passe på at dyrene kan løpe vekk og få være i fred hvis det blir for mye.

For barna er det flott å vokse opp med dyr, og for en katt er det faktisk bar å løpe vekk om det blir for mye. Har også opplevd at den klorer hvis den ikke liker behandlingen.

Hunden her blir sittet/ligget oppå, pillet i ører osv, og den ELSKER barna. Blir det for mye, reiser han seg og går vekk. Inne har han bur å ligge i. Ikke noe problem!

 

Jeg kan ikke allverden om hva en 7-åring skal kunne og ikke kunne, men å påstå at hun er syk i hodet osv, er... huff... jeg blir målløs. Man sier da ikke slikt!

 

Uansett, ekstrem ros ved kosing osv, fokusering på at nå ble katten/ hunden ell. glad, funker bra. "Se så glad katten ble nå, den liker deg!"

 

Kombinert med "NEI!!!" når h*n gjør noe som dyret ikke liker. Når dyret løper vekk gnir jeg riktig inn at "Se! Nå ble katten KJEMPE lei seg!" "Nå ble katten skikkelig sur på deg!" "Nå vil den ikke kose mere med deg!" osv. Riktig koble den slemme handlingen mot pus med empatien hun ellers viser mot mennesker og dyr - og føle gleden over at pus liker henne når hun er snill.

 

Hvis h*n vil kose med pus, og den løper vekk, minner jeg barnet om at "når du er slem mot katten, vil den ikke kose med deg heller.", selv om det har gått dager siden barnet plaget katten.

 

Det er først de siste mnd at dette riktig har begynt å synke inn hos eldste her.

 

Lykke til og ikke bry deg om de som mener det er noe galt med datteren din!

 

(Kanskje noen har skreket henne høyt i øret idag? ;-) )

[Anonym bruker]

Nå synes jeg det er veldig rart at hun gjør sånn i den alderen...

Er hun oppvokst med katten, eller kom den inn i ettertid?

Det er jo vanligvis slik at barn som er oppvokst sammed med dyr i huset vil ha stor forståelse for hva som er riktig og galt..

 

Men for katten sin del, ta den med på en helsesjekk til vet. Og vurder omplassering eller avlivning... Når hun hyler i ørene på katten så kan det godt være at hørselen kan ha blitt skadet!

Bare tenk på hvor godt kattene hører, med tanke på at de er nattedyr og lytter etter smådyr.

 

Muligens er det en god ide og droppe tanken på å ha kjeledyr før hun blir noe eldre, med tanke på dyrene. Og ikke finnpå gnagere, siden mange gnagere kan gå med indre skader uten å vise tegn..

 

Og som noen sier, sjekk din datters mentale helse.. Heller sjekk enn å ignorere!

[Anonym bruker]

18.38 her igjen. :-)

 

Ville bare si at jeg kan ikke skjønner at dette vil ordne seg for dere, og at dere ikke burde fjerne katten.

Slik du beskriver katten er den veldig glad i dattene din, og da opplever den ikke datterens behandling så ille som vi gjør. Ellers hadde den vært redd og løpt ut og vekk til stadighet. En katt som har blitt dårlig behandlet lar seg ikke fange av samme person utendørs. Jeg har hatt katter hele livet, ikke snakk om at den oppfører seg slik hvis jenta er grusom mot den ofte. (Les: hvis den oppfatter at jenta er grusom, hva vi voksne mener er en annen ting.)

Hunden her elsker feks å bli sittet på! :-)

 

Snakk med henne, grip enhver anledning (kos/hard klemming/skriking etc.) til å fokusere på hvordan katten opplever dette (den er glad/lei seg/sur osv).

 

Kanskje hun tester deg, kanskje det er noe på skolen, med venner ell. Eller litt av alt.

 

Dette ordner seg skal du se!

 

Klem!

[Anonym bruker]

Hadde datteren min gjort noe slikt med katten vår, så hadde det fått ordentlig konsekvenser for henne!

Dette hadde jeg neimenn ikke godtatt!

 

Ingen tv på 1 uke.

Ingen lørdagsgodterier.

Ingen besøk av venner eller til veninner på minst 1 uke.

Inndraging av telefon om hun har det.

Inndraging av 3 av hennes favoritt leker.

Og hun måtte ha vært i seng minst 30 minutt før leggetid.

 

En 7 åring forstår UTROLIG GODT at man ikke skal rope en katt inn i øret! Å ikke kom her å fortell at dette var altfor strengt.

For noe slikt kan man ikke godta, å da får det konsekvenser!!!!

[Anonym bruker]

En katt forsvarer seg, og la katten gjøre det. Da lærer ungen fort.

 

JEg gir beskjed her, når de blir litt vel voldsomme med katten. Jeg sier til dem at da må de ikke hyle om katten klorer, for det har den lov til om barna er litt stygge med den. Og det er katten som bestemmer dette.

 

Herlighet for noen idiotiske svar du har fått her!!!! En katt er da ikke helt hjelpesløs!! Den tar igjen om det blir for mye. Hører en ikke på mjaueadvarselen, ja.. da får en sine kloremerker

 

Ikke tenk ut straff som ikke står i stil med handlingen. Husarrest i evigheter forstår jo ikke ungen noe av likevel.

[Anonym bruker]

Jeg var også slem mot min katt og hund når jeg var på denne alderen. Sannhet var at jeg ELSKET katten min og hunden min over alt på jorda og syntes de var ekstremt søte, men måtte plage dem litt...

 

Det gikk over med alderen...

[Anonym bruker]

ENIG!! :-)

 

18.38

[Anonym bruker]

Herregud,da: hun er et barn! Snakk alvorlig med henne, fortell henne at det gjør vondt for katten, at pus blir lei seg, at det er dårlig gjort mot pus som er så glad i deg. Les "FY, KATTE" boka for henne (om en jente som blir sinna på pus og legger henne i fryser'n), 5-åringen min griner av den boka, for han synes så synd i pusen.

 

Har hun kanskje sett dere voksne ta katta i nakken når den har klort på møbler eller lignende, og trodd at det er tillatt å "refse" pusen?

 

Tror ikke dere trenger kvitte dere med hverken katt eller unge;-)))

[Anonym bruker]

HI her igjen.

 

Nå har vi hatt en lang prat om katten og behandling av den. Hun har vanskeligheter med å forklare hvorfor hun gjorde slik. Sier hun synes det er gøy å kose med den. Forklarte hvor vondt det er for katten og at det kan skade hørselen hans.

 

Hun gråt, ba om unnskyldning og sier hun ikke har ment å skade den. Hun har hatt katten i 5 år for dere som spurte om det. Forklarte at dersom vi ikke kan være snille og ta godt vare på han så må han få bo et annet sted. Tok også opp om det er noe som plager henne og muligheten for at hun kan snakke med lærer på skolen eller helsesøster hvis hun synes det er vanskelig å snakke med meg-

 

Katten er inne nå, virker som om hørselen er helt fin og han la seg inntil henne i sofaen igjen. Hun har lagt seg sånn, katten ble igjen nede. (pleier å gå opp til henne senere, men har sagt han skal få være med meg i kveld fordi jeg vil passe litt på han).

 

Tenkte jeg skulle "teste" han litt etterpå. Vurderer lege i morgen.

 

Kjedelig situasjon. Det er ikke noe som skjer ofte men i blant. Men har jo bare vært lii hard kosing, ikke roping i øret som i dag--

[Anonym bruker]

Uff,d ette hørtes slettes ikkra bra ut.

Om det ikke er gjort; ta en skikkelig prat med henne og fortell henne konsekvensen. Og da tenker jeg både på i form av straff overfor henne og at dere må sette bort katten. Har en 4 åring her som aldri har gjort katten noe som helst og han skjønner godt hvis andre barn ute prøver gjøre noe slemt med den, så hun må jo absolutt ha forståelse for at det er galt.

Er det noe som plager henne? Noen som plager henne? Sliter hun på skolen? Har hun mistet noen venner?

 

Uansett hva som ligger bak burde det komme til overflaten for i mitt hode er dette ganske alvorlig. Har som sagt katt selv og også en liten hund. Hadde noen gjort slikt med mine dyr hadde de jammen fått hørt det. Dyrene kan også bli fysisk skadet og de kan bli redde for barn. Har hatt schæfer tidligere som ble skremt av barn og den hatet barn etter det. Så du bør ikke la henne omgå andre dyr, eller katten deres uten tilsyn.

 

Husk også på at katten går etter øyne om den først angriper.

For en stund siden gikk dyrevenn hvor det handlet om en hund som hadde mistet et øye fordi den var blitt angrepet av en katt. Episoden fins på nett og jeg tror jammen jeg hadde latt henne se hva som KAN skje i verste fall.

[Anonym bruker]

Herreguuuuuuud! Hvis hun er sosiopat fordi hun presser katta i gulvet og hyler han i øra, ja så må det stå ille til med mine barn som gjør det med hverandre! Men deres empatiske barn har vel ingen søskenkrangler heller?

[Anonym bruker]

sosiopat, nei, litt destruktiv i tankegangen, kanskje. Jobbet engang med ei lita jente som var på samme alder som din datter HI, og hun hadde drept et fjærkre med bare hendene og revet av hodet for å se på blodet. Hun var heller litt syk på sinnet.

 

For det første bør dere skaffe pus et annet hjem. Et gammelt ektepar eller noe som har rolige dager og masse tid til kos. Pus er nok ganske skadeskutt av denne behandlingen. Så må dere snakke voksent med barnet deres om hvorfor dette ikke er greit, og hvordan andre mennesker ser på folk som oppfører seg slik. Konsekvens er også viktig, men viten o at man blir sett på som slem, gal eller ond fordi man holder på slik gir nok større reaksjon hos datteren deres.

 

Jada, det høres slemt ut å informere barnet om dette, men skal hun lære må hun skjønne hva som er konsekvensen av slik oppførsel sosialt også.

[Anonym bruker]

Jeg sitter bare og måper, for dette kan da umulig være normalt?? Vi har hatt katt siden datteren vår var ett år(hun er 1+ år nå), og hun holdt den kanskje litt hardt da, men vi lærte henne å håndtere katten, at den skal koses med og strykes forsiktig.

Da hun var fem år fikk vi hund, og hun og hunden ble øyeblikkelig verdens beste venner, hun lekte med barbiedukkene mens hunden lå og så på.. Kattene elsker henne mer enn oss, fordi de vet at hos henne vanker det kos, gode ord og en liten godbit (som hun kjøper for ukelønna si).

 

Det er opp til oss voksne å lære ungene hvordan de skal være sammen med dyrene, og kjefting og smelling når hun gjør noe galt er kanskje ikke den rette veien å gå, kanskje du må vise henne, la henne få ansvar for katten, la henne mate den, lære den triks (en katt kan f.eks lære å sitte, akkurat som en hund), ros når hun er flink, irettesett på en konstruktiv måte når hun gjør noe feil/galt. Om det ikke bedrer seg, bør katten omplasseres, og du må oppsøke hjelp for å se om datteren din ikke har utviklet empati og medfølelse på nivå med jevnaldrende.

[Anonym bruker]

For et fint innlegg 18:09

[Anonym bruker]

Rettelse: Hun er ikke 1+ år, men 10 år..

[Anonym bruker]

Få katten til et trygt og godt hjem uten plaging!!!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er glad i både barn og dyr, og skal derfor prøve å ha to tanker i hodet på en gang.

 

Jeg tror ikke datteren din dyrker på en sosiopat eller en djevel eller noe som helst annet slik. Jeg synes likevel ikke at dere skal ha dyr nå. Først og fremst på grunn av katten/dyret, deretter fordi det vil være et ekstremt godt sigal å gi jenta di.

 

Mener en mamma skrev inn om noe tilsvarende til Jesper Juul en gang. Mener han svarte noe slikt som dette:

Katten kan ikke bo sammen med noen som behandler den sånn, så nå må vi gi bort katten til noen som kan være snille mot den. Men jeg vil gjerne at du prøver å fortelle meg hvorfor du gjør sånn mot katten, og hva du tenker om dens følelser osv.

[Anonym bruker]

Forklar for datteren din at neste gang hun gjør sånne ting med katten så må dere gi bort katten, for katten har det ikke bra når hun holder på sånn,fortell at hun kommer til å miste katten.Kanskje hun skjønner alvoret da?

[Anonym bruker]

Takk for det, så hyggelig

 

18.09

[Anonym bruker]

Ja tok med det i samtalen i dag. Det virket som hun skjønte alvoret. Så gjenstår det å se om det bedrer seg.

 

Og jeg tror ikke hun er sosiopat selv om dere inne her mener det, men jeg er veldig klar på at sånn skal det ikke være. Vil tro en sosiopat også viser andre tegn til mangel på empati men det er nå så.

 

Hun mister heller ikke andre goder denne gangen nettopp fordi hun ble oppriktig lei seg og lovet bot og bedring.

 

Jeg håper bare hun forstår.. Og jeg synes det er rart hun ikke allerede gjør det. For som sagt. Hun er kjempe snill ellers. Tar seg av de som føler seg utenfor, elsker jo katten og er stort sett snill med den. Og katten elsker jenta mer enn noen av oss andre i familien det er helt tydelig.. Men episoden i dag skremte meg. Redd det er noe annet som plager henne som hun ikke forteller.