Ta sjansen på å få et barn til eller ikke?

[Anonym bruker]

Vi har et barn i skolealder med en autismespekterdianose. Årene siden dette barnet ble født har vært utrolig tøffe, vi har vært fullstendig utslitte og til og med begge fått en depresjon fordi vi ble så utkjørte fordi det tok så lang tid å få diagnosen, og dermed lang tid å få hjelp... Nå kjenner vi begge at ting begynner å gå greiere. Begge vi foreldrene føler at vi har begynt å få energien og overskuddet tilbake, vi har fått overskudd til å trene, gjøre ting i huset, kose oss med barna osv. (Vi har også et "friskt" barn som er yngre enn barnet med diagnose.)

 

MEN, vi ønsker oss et barn til... Vi vet imidlertid ikke om vi tørr å ta sjansen. Vi er begge redde for å få et barn til med autismespekterdiagnose (Det er en arvelig komponent i det, og det finnes også et annet tilfelle i familien, og det kan ikke diagnostiseres hos et foster/en gravid, er med andre ord umulig å få sikker diagnose før barnet er født og et par år gammelt). Vi er engstelige for å bli like utkjørte, utslitte og deprimerte som vi var for noen år tilbake.

 

På den annen side ønsker vi oss et barn til. Vi hadde egentlig planlagt å få mange barn, i hvert fall fire... Tenker at jeg/vi har ofret så mye fordi vi har fått et funksjonshemmet barn (studier, karrierre, venner, fritid, trening osv.) og har ikke lyst til å oppgi drømmen om en "stor" familie også... Tenker også at det er viktig for diagnosebarnet å ha flere søsken å spille på, i og med at det er vanskelig med venner. Tenker også at det er fint å være flere søsken til å dele på ansvaret for den funksjonshemmede når vi etter hvert blir gamle.

 

På den annen side vil jeg heller oppgi drømmen om en stor familie, enn å bli like utkjørt, oppgitt og deprimert som jeg var for noen år tilbake. (Depresjonen hang nok også for en stor del sammen med at utredningen tok så ufattelig lang tid, og at en av de involverte antydet at problemene vårt barn hadde, skyldtes oss og vår oppdragelse. Dette ble imidlertid avkreftet da diagnosen ble satt, og instansen som satte diagnosen var rystet og sjokkert over behandlingen vi hadde fått fra denne ene utrederen, og sa rett ut at det var sjokkerende det vi hadde vært utsatt for, og at det ikke hørte noen steder hjemme...).

 

Jeg trenger vel egentlig hjelp til å tenke og sortere tanker...

 

Jeg vet at man klarer det man må, men er redd for å bli så utslitt som jeg har vært. Det er umulig å snakke med venner om dette, fordi det å ha et funksjonshemmet barn ikke på noen måte kan sammenliknes med det å ha et friskt barn, og venner kan dermed ikke hjelpe oss med å ta en avgjørelse. Tenker at dere her inne skjønner mer hva dette dreier seg om - og kanskje selv også har tenkt noen tanker rundt dette...

 

Ta sjansen eller ikke? Hva ville dere gjort?

[line_n & sara]

Hvis vi tar en sannsynlighetsberegning og ser ann sannsynligheten for at nestemann også har samme diagnose, tror jeg det blir en ørliten prosentandel! Så trøst deg med det; Sannsynligheten for at nestemann får samme diagnose er bitteliten! Jeg ville ikke latt dette hindre drømmen om en stor familie.

Mest sannsynlig vil også søsken være en god erfaring for barnet deres, med tanke på sosial trening/opplevelse. Det vil sikkert bli tøft helt i starten, med to som krever en del, og eldstemann som muligens reagerer negativt på store omveltninger i livet, men jeg er sikker på at det vil bli veldig veldig bra når rutinene og hverdagen er på plass igjen!

 

Allier deg med slekt/gode venner som kan hjelpe dere med barnevakt og pass av eldstemann, slik at disse behovene blir godt ivaretatt i barseltiden din med yngstemann! Kanskje dere kan søke om avlastning? Assistent?

 

For å være ærlig, har jeg ikke tenkt på denne problemstillinga selv, og det vil ikke hindre meg i å få flere barn når jeg føler meg klar for det!