Fortvilet kommende far

[mann72]

Er i ett forhold med en fantastisk jente som nå er gravid i 13 uke, vi bor ikke sammen enda, men det er på gang. Vi har ett barn hver fra før. Hun skal flytte inn til meg i god tid før fødselen og jeg driver å ordner i huset så alt skal bli klart til den tid. Men plutselig vil hun ikke ha noe med meg å gjøre lenger. Vi hadde en liten "krangel" når vi var på ferie for 2 uker siden å etter det har det bare hvert helt svart..Svarer ikke på sms og om hun svarer er det ikke så positivt. Hun har fortalt at hun har hormoner.. Fikk en sms for noen dager siden om at det var slutt mellom oss..Hun vil helst ikke se meg i det heletatt og hun har ingen svar å gi meg om noe sier hun.Jeg er dypt bekymret for henne og tror at hun er inne i en svangerskapsdepresjon. Hva kan eg gjøre for henne nå? Hvor lenge kan evt. dette pågå? HJELP!! Dypt fortvilet

[Anonym bruker]

Venter på å bli pappa selv. Termin til høsten. Hun har også tatt et par "drastiske avgjørelser" får en si. Hun har depresjoner i familien, og har slitt selv. 0 kontakt siden midten av april. Har fått litt info av søsteren hennes, men ikke en gang termindato vet jeg med sikkerhet...

Har fått beskjed om å holde meg unna til termin, når enn det er...

Hun har heldigvis familie som vet om dette, men kanskje ikke forstår konsekvensen...

I tillegg var hun ekstremt hormonell i begynnelsen av svangerskapet. Det er fint lite jeg kan gjøre, jeg må bare vente.

 

Var jeg deg ville jeg tatt kontakt med familien hennes, og sagt hva du føler/mener/tror. Så kan de "hun føler seg trygg på" altså familien kanskje ta en ekstra vurdering i tillegg til din, og eventuelt råde henne til å søke profesjonell hjelp.

 

Akkurat nå er du "fanden selv" i hennes øyne, og hun slipper deg ikke inn under noen omstendighet. Derfor er det en ide å lufte tankene dine for hennes nærmeste (som jo skille vært deg...men det var disse hormonene da...)

[Anonym bruker]

Dere er i kjempevanskelige situasjoner begge to, når man er gravid har man så mange hormoner at det er til å ta og føle på. Av og til skjønner vi kansje ikke selv hvorfor vi er sint, lei oss og av og til vet ikke vi om vi er glad eller hva!

Men en ting er sikkert, dere er flinke som fortsatt er der. Mange menn ville løpt sin vei og gitt f**n. La damene få mye tid, men vis at dere fortsatt er der og ønsker å være der. Ikke bli for ivrig, men en liten overraskelse en gang i blandt smelter selv en deprimert person, det er vel kansje det som gir oss et smil om munnen:) putt favorittsjokoladen i postkassen med en liten lapp, send en liten blomst på døra, skriv en melding om hvor glade dere er i dama og hvor mye dere ser frem til å bli pappa. Noen damer vil avvise noe, men så lenge dere er åpne og ærlige så tror jeg at der ordner seg. Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg har ropt og skreket at jeg ville skille meg, ikke snakket med mannen på en uke. Kastet ting på ham, skrek at jeg hatet ham og at han var det verste som hadde skjedd meg. Utrolig nok greide han å skjønne at det var hormoner som gjorde meg helt sprø, på toppen av det, kvalme, sliten, sover dårlig. Han lukket øyne og ører, og det gikk raskt tilbake til det normale etter fødselen.