Noen som har gått på antidepressiva i flere år her?

[Anonym bruker]

Jeg har nå stått på Cipralex i 4,5 år. Trappet opp til 10 mg, og gikk på det det første året, for så å trappe ned til 5 mg. Var en krise i livet mitt som gjorde at jeg startet på det, men har slitt med følelsene hele livet.

 

I fjor prøvde jeg å slutte, men gikk på en kraftig smell. Etter en mnd med depresjon innså jeg at jeg bare måtte starte igjen. Nå er jeg gravid, og driver å trapper sakte ned (1 mg mindre hver 3.uke ca). Er nede i 2 mg nå, og har den siste tiden kjent meg veldig sår og mye nedstemt. Ikke i nærheten av like ille som i fjor, men jeg er bekymret... Vil jo så gjerne bli kvitt de pillene!! Jeg har ingen grunn til å være deppa nå. Er 6 mnd gravid med et svært etterlengtet barn, har to nydelige barn fra før, verdens mest omtenksomme mann, går den utdannelsen jeg ønsker osv osv...

 

Virker ikke som at det er tankene mine som lager nedstemtheten. Det kjennes bare ut som at "grunnmuren" min smuldrer opp liksom..Jeg mister gradvis den grunnleggende tryggheten..Kjenner den sosiale angsten vende tilbake...Får lettere bekymringstanker som psyker meg ned, og jeg griner for ingenting...Uff

 

Men jeg kan da ikke gå på Cipralex resten av livet?! Har aldri hørt om noen som har gått på antidepressiva så lenge som jeg, og jeg føler det som et skikkelig nederlag.

Ikke vet man hva langtidsbivirkningene på kroppen er av å gå på slike medisiner så lenge heller.

 

Jeg vil være en mest mulig stabil mamma, og vil være stabil i følelsene mine mtp babyen i magen..Så derfor vil jeg ikke la det gå så langt heller. Men samtidig er det ikke bra med medisiner når man går gravid og ammer..For jeg vil jo amme også..

 

Vet man blir mer følelsesladdet som gravid, men jeg kjenner igjen dette fra sist gang jeg sluttet, og det skremmer meg.

[Papegøyeblomst]

Jeg har gått på antidepressiva i 11 år. De siste årene både på cipramil og lamictal. Under graviditeten var jeg nede i 10 mg cipramil daglig, og under ammingen tok de blodprøve av sønnen min for å se hvor mye som gikk over i melka, men det var under målbare verdier. Jeg tok akkurat en serumsspeiling for å sjekke om medisinene ble tatt opp i kroppen i riktig dose selv etter så lang tids bruk, og det gjorde de. Jeg har innsett at jeg ok må gå på antidepressiva resten av livet - har en kjemisk ubalanse i hjernen, og har også en del arvelige faktorer inne i bildet.

[Anonym bruker]

hei.

Jeg fikk en depresjon for mange år siden og har har brukt Cipralex over en lang periode. Prøvde å slutte brått, noe som gjorde at jeg gikk på en smell. Var bare å begynne igjen for fullt og trappet heller ned over lang tid. Da gikk det bra for min del. Og det har gått bra siden. Det er ingen skam og be om litt ekstra hjelp i en overgangsperiode for å klare å komme seg på bena igjen. Vet det er mange som himler med øya over at noen går på antidep men da vet de heller ikke hva det vil i å være så nedstemt av man ikke fungerer i hverdagen. I mitt tilfelle var det en bagatell som fikk alt jeg hadde stengt inne til å tippe over (dødsfall og sykdom i nærmeste familie samt at jeg hadde små barn jeg måtte være sterk ovenfor og ikke vise dette til) Jeg begynte også hos psykolog som jeg fortsatte å gå til lenge etter jeg sluttet med antidep..

 

Gikk ikke på dette når jeg var gravid så jeg vet ikke hvordan det er....

 

Følelsene og hormonene spiller oss gjerne et puss når vi går gravide, (er gravid i 40 uke nå) selv har jeg grått over tulleting....og de andre i huset her har bare flirt av meg Må jo le litt av meg selv også da...

 

Lykke til

Klem

 

[Anonym bruker]

Jeg gikk i over 3 år på 40 mg seroxat, men sluttet med en gang jeg fant ut at jeg var gravid (var ikke planlagt og fikk vite det i uke 4).

Det kjennes..alt er litt tungt nå, men jeg får bare kjempe meg igjennom det. Men jeg er forberedt på (og faktisk gleder meg) til å begynne på medisiner igjen når jeg er ferdig med ammingen, for da kan jeg bli "meg selv igjen". Mulig jeg starter selv om jeg ammer, kommer helt an på. Dette får legene og jordmoren være med å avgjøre. Babyen har jo ikke noe godt av å ha en helt ustabil mor.

Uansett, jeg vet at jeg kommer til å måtte gå på antidepressiva resten av livet og har slått meg til ro med det for lenge siden. (Jeg gikk på antidepressiva av og på noen år før denne perioden på tre år, ville liksom ikke være avhengig av noe og prøvde konstant å slutte). Og jeg er evig takknemlig for at slike medisiner finnes, for da får jeg sjansen til å være den beste utgaven av meg selv!

 

Noen trenger det bare for å komme over en kneik, andre har kanskje gener og "kjemiske" årsaker til at de er nødt til å ta det resten av livet.

 

Det er ikke noe nederlag!

 

Lykke til med graviditeten HI