Har skrevet mange ganger før men trenger fremdeles råd, ang far som ikke tar ansvar for sine barn.

[Anonym bruker]

Er nyseparert, har to barn. Faren deres fikk seg en ny singeltilværelse i det han flyttet ut og brukte mye av vinteren til det. Han var innom her hos oss to ganger i uka for å si hei, men tok ikke barna alene. Jeg måtte si det til han for at han skulle få opp øynene og skjønne at han måtte ta litt ansvar og ha de hos seg. Så nå har han de annenhver helg, men kun fra ettermiddag lørdag til lunsj eller tidlig ettermiddag søndag. Han klager hele tiden over at det er for liten plass hos han og at han ikke vet hva han skal finne på med de rett og slett (litt økonomisk trangt, men jeg vet da at det er mye han kan gjøre som ikke koster penger!).

 

Uansett, her for noen uker siden spurte sønnen om de kunne gå på kino å se en film (for det var noen filmer han hadde lyst til å se, og jeg foreslo at han skulle spørre pappa'n sin for det var litt sånn guttefilmer). Hvorpå mannen svarte at den ene filmen hadde ikke han lyst til å se, men den andre var grei. Tiden går og dagene forsvinner. Pappa'n har ikke nevnt noe mer kino, og jeg vet at sønnen ikke kommer til å spørre noe mer for han føler nok at det ikke er noe stor lyst fra pappans side.

 

Om jeg spør mannen min, sier han ikke at han ikke har lyst. Han skylder kun på at tiden flyr osv. og at han har glemt det.

 

Jeg er så lei av å fremdeles måtte "oppdra" den mannen og få han til å skjønne at det er andre på denne planeten enn han og at barna hans er nødt til å telle mer enn kompiser. Jeg vet at om jeg sier det så sier han seg enig i øyeblikket men gjør ikke nødvendigvis noe med saken.

 

Sønnen min begynner å bli så stor nå og synes det rett og slett er kjipt å måtte gjøre ting med meg hele tiden (noe jeg kan forstå), men jeg har ingen andre her jeg bor.

 

Jeg merker jo at han hadde hatt godt av en far som var mer tilstede, men samtidig ønsker jeg at han var til stede fordi han har lyst og ikke fordi han MÅ fordi jeg har sagt det.

 

Skal jeg bare la pappan seile sin egen sjø? Bør jeg fortelle sannheten om pappan (at han selv er vokst opp med foreldre som ikke satte pris på han, som kritiserte osv og at han derfor aldri har lært dette og har vanskelig for å ta det ansvaret)? Eller bør jeg fortsette å oppdra pappa'n hans (selv om jeg har gjort det i over 10 år) slik at han skjønner (eller det kommer han vel aldri til å gjøre) litt mer av hvordan en pappa bør være?

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Kanhende kunne dere hatt godt av en samtale med en tredjepart?

Altså familievernkontor eller hva det heter.

 

Det kan bli lettere for informasjonen å 'trenge inn' hvis det er en utenforstående som faktisk sier de samme tingene.

[♡ Mams og gutten ♡]

Hadde jeg vært deg ville jeg fortsatt å "oppdra" mannen, selv om det er fryktelig slitsomt! For barnas skyld. Bare fortell mannen hva han SKAL gjøre, og gi klar beskjed om at noe annet er uaktuelt. Kanskje han skjønner det en dag selv, og blir deg evig takknemlig. Barna vil da slippe mindre-verdighetskomplekser. Kjipt for deg, men barna vil tjene på det i lengden:) Lykke til, skulle tro at noen mannfolk er litt trange i huet;)

[Anonym bruker]

Hi

Vi har gått i terapi i maaaaaaange år. Jeg tror faktisk han har en personlighetsforstyrrelse, men jeg får ikke brukt dette i noen sammenheng da det er min (og noen andre familiemedlemmers) oppfatning. Hadde vært mye enklere for meg å kunne forklare sønnen at pappa er syk derfor er han sånn og sånn og at dette ikke har noe med han å gjøre.

Men jeg synes det blir feil å si slikt når jeg ikke har "bevis" for det, annet enn min erfaring og utsagn fra en psykolog. Derfor må jeg "late" som om pappan er normal og at dette er normalt, men jeg tror nok sønnen vår innerst inne føler det vondt og trenger en rollemodell. Jeg har ikke lyst til å si sønnen noe som kan ødelegge i forholdet oss i mellom (f.eks. at han tenker at mamma er slem for hun sier dette om pappa osv.).

 

Jeg er ganske sikker på at han har fått infoen fra mange hold, fra meg, fra psykolog og noe fra kompiser, men det går ikke inn. Eller det kommer ut med en gang. Lurer på om han faktisk ikke føler en reel glede over å tilbringe tid med sin sønn, og derfor klarer han ikke å ta tak i det.

 

Hvor mye kan jeg si til sønnen min om denne pappaen, som ikke har det helt bra med seg selv.

[Anonym bruker]

Dette er en slik mann jeg har lyst til å filleriste. Han må da forstå hva han går glipp av.

 

Jeg hadde ikke brukt mer krefter på han. Jeg hadde mer konsentret meg om min sønn. Du kan alltids skrive et brev til din eks og forklare han at du rett og slett gir opp. At det er trist at han ikke kan lære seg barneoppdragelse, fritidaktiviteter osv.

 

Gutter som vokser opp uten far vil nok alltid savne han. Men det blir flotte menn av dem allikevel.

Som mor er det nok ekstra viktig å ta på seg litt farsrolle som f.eks spille fotball, snekre og se kule filmer som er litt guttete. Kanskje du har noen kamerater som ikke har noe imot å bruke litt tid på din sønn.

 

Jeg ville iallefall ikke godtatt at din eks kom og gikk som han ville. Han kan ikke bare se sine barn når det passer han. Om du ikke får opp en skikkelig samværsavtale med han så hadde jeg satt noen grenser. Din sønn skal slippe å bli skuffet av sin egen far.

[Anonym bruker]

Hi

Jeg har filleristet mye. Men jeg tror problemet ligger et annet sted. Jeg nevnte tidligere en personlighetsforstyrrelse - da vi gikk i terapi mente psykologen at han var en narsissist med perverse tendenser. Dvs at det å være en narsissist i seg selv er slitsomt nok for omverdenen, men med perverse tendenser menes at han faktisk gjør ting som psykisk skader andre. Jeg har kommet meg ut etter mange, mange år, men han har fremdeles et sterkt grep om meg og manipulerer meg trill rundt ved å late som om han er ydmyk og forståelsesfull og gjør det han makter for å få ting til å gå rundt. Jeg vet det kun er et spill, men det er ingenting jeg kan finne for å bevise dette. Alt "virker" ordentlig.

 

Jeg bor langt unna min familie og har endel bekjentskaper her jeg bor, men få nære venner. Min sønn vegrer seg for å gjøre ting med meg, da han er livredd for at kompiser skal se at han "må" være sammen moren sin. Han blir sittende mye foran pc eller er med kompiser.

 

Jeg har ingen som kan ta over denne "rollen" litt, føler det litt vanskelig å spørre andre om hjelp da de sikkert har nok med sine ting og sin familie.

 

Jeg er rådvill og lurer på om jeg skal oppsøke psykolog for å få hjelp i denne situasjonen, men jeg er nødt til å treffe på en som forstår meg. Ofte når jeg forklarer situasjonen får jeg høre at jeg er vanskelig, at det kanskje er jeg som burde være litt lettere å ha med å gjøre. Det er slik med manipulatorer at det hele blir så perverst at man ikke klarer å bevise det som skjer, men ender selv opp som den som virker håpløs og frustrert. Mens mannen faktisk blir sett på som den perfekte familiefaren og ingen skjønner hvorfor jeg dro.

[Anonym bruker]

Det er ingen vits å oppdra eller prøve å forandre denne mannen, det kommer du bare til å slite deg ut på. Han har ingen interesse av å endre seg og kommer neppe til å engasjere seg mer i barna enn han gjør. Du som mamma kan ikke lære ham å være pappa. Han har lav pappakomtetanse ja, men du er ikke i posisjon eller har mandat til å lære ham å være pappa.

 

Du må jobbe med dine egne og barnas forventninger til denne mannen. Han kommer aldri til å oppfylle dem og du kommer til å bli skuffet gang på gang. Det beste er om du realitetsorienterer barna dine og forteller dem hvordan faren faktisk fungerer.

 

Det er mulig han har en diagnose, men først og fremst må du forholde deg til situasjonen slik den er; det handler om en pappa som hverken vil eller har kompetanse til å håndtere et normalt samvær med sine barn. Grunnene til at det er slik kan være mange, men det hjelper ikke på situasjonen slik den er nå.

[Anonym bruker]

HI

Takk for råd. Det som er så vanskelig er at for barna og for utenforstående så virker han som en utrolig engasjert pappa. Han kommer innom her en eller to ganger i uka, han ringer noen av de andre kveldene han ikke er innom. Han passer dem annenhver helg og barna kommer hjem kjempefornøyde derfra (med en tur i parken, dvd og pizzakveld - ikke rart at de er fornøyd). Han bor veldig trangt, kun ett rom, derfor sier han at han ikke kan ha de lenger. Dette kan jeg jo forstå, at overnatting kan bli trangt, men tankene hans går ikke så langt som å tenke at han kan ha de på dagen for å tilbringe tid med dem, så kan de evt. tilbringe natten her hos meg.

 

Men barna vet jo ikke bedre og tror at dette er ok. Pappan tror han er så flink og engasjert pappa fordi han ringer og er innom her, men det er alenetiden han skulker unna. Det er ansvaret han dropper. Jeg tror han synes det er veldig praktisk og greit å hilse på barna når jeg er tilstede, og lurer seg selv til å tro at han da gjør en gedigen innsats for dem. Javisst er han tilstede, men det forblir veldig overfladisk.

 

Jeg skal drøye den til etter sommeren og se an situasjonen. Så får vi se om han forbedrer seg eller hva han gjør, og så får jeg ta en liten diskusjon med eldstemann i hvert fall.

 

Takk for alle råd!

[Anonym bruker]

Hei

Du spør og du spør, og vi svarer og svarer. Jeg blir litt lei, for du tar museskritt og spør videre på de samme bittesmå problemstillingene. Hver uke en ny detalj; han kommer bare på middagsbesøk, var det først, så, at har dem bare halve helga, så at han lover og lyver etc etc. Neste uke er det vel at han overser bursdagene deres eller noe annet.

Som om det er noen overraskelse at han ikke opptrer voksent NÅ: han gjorde det da ikke mens dere bodde sammen heller, hvorfor skulle han begynne plutselig nå? Alt dette visste du jo i fjor, de er jo bare deler av det totale bildet: en narsissist, egoist og umoden hvalp.

 

Jeg skjønner at du er manipulert, men nå som du VET at du blir det, mener jeg faktisk at det kun er EN ting å gjøre, og nå skal jeg være tydelig:

 

Få med deg barna HJEM, der du har sjanse til å få jobb sjøl, eller evt kan få sånn høvelig med overgangsstønaden og utvida barnetrygd at dere kan leve OK. Ikke driv og utsett barna dine for den fyren mer. Han kommer til å knuse hjertet deres. Bedre å savne ham i et diffust minne enn å bli påmint om sin skuffelse hver uke....

 

De tinga du har skrevet om ham før (hvordan han krangler og vrir på ting for å få det til å høres ut som at sønnen tar feil og han selv har rett osv) er bare destruktivt. Ta ansvar for deres sjeleliv ved å fjerne dem fra ham. Han tjener godt og kan komme hjem og besøke dem innimellom, hvis det er så om å gjøre. (Han vil neppe prioritere det...)

 

Men de har ikke noe av verdi å hente derfra enten han kommer på besøk eller ikke. De lærer bare å lyve, manipulere osv. De kommer til å slite med dette i alle relasjoner de kommer i, mye mer enn de kommer til å slite med seinvirkningene av en fjern og fraværende far.

 

Fra nå av er du den eneste (tilregnelige) voksenpersonen de skal bo sammen med. Innse det, og få et bedre liv.

 

Hilsen datteren til en sånn far.