hater å være så fucking alene i hverdagen!

[Anonym bruker]

skal prøv å gjøre en lang historie kort..

 

grunnet mye krangling, konflikter og uenigheter mellom meg og min mann endte det opp med at jeg fikk nok og bestemte meg for å flytte vekk. jeg har siden angret litt (veldig på det) jeg flyttet i aggresjon mot han, men mine følelser inni meg for han fortsatt var tilstede. flyttet til hjemstedet mitt, bodde der i en leilighet sentralt til sentrum og kort avstand til foreldrene mine, som stilte mye opp med dattera mi. hun var nesten 2 år da jeg flyttet, vi ble enige om at jeg skulle ha hovedomsorgen, og så laget vi samværs avtaler sånn at det iallefall var på plass og denne forholdte vi oss veldig greit til. hun haddde allerede bhg plass der vi bodde fra før, og fikk etterhvert bhg plass i hjemkommunen min, så hun måtte lære seg å tilvenne med å vekselvis gå i to forsåvidt, helt ulike barnehager. jeg synest jo barnehagen i hjemkommunen min var best så klart. den hadde godt med boltreplass både ute og inne, personalet var hyggelige mot oss dessuten unge, omsorgsfulle, kreative og engasjerte. barnehagen elsket dattera mi! hun har ikke fått varig men etter bruddet mellom meg og hennes pappa, for vi har hele tiden hatt fokuset på henne, gitt henne positive opplevelser fra oss begge, dialoger der hun er hovedtema. noen ganger har vi også vært på småturer og ferier alle 3, og jeg synest det gikk veldig greit, selv om det er enkelte ting jeg bare irriterer meg over, men som jeg ikke kan snakke om fordi han ikke gidder å ta det på alvor. og når jeg merker at han lukker seg, blir han fjern, kald og uintressert, og pga det blir jeg enda mer lei meg og da er det godt å ha familie å støtte seg til. de liker å passe henne, men noen ganger syns jeg det kan bli i overkant mye. merket engang at de maset mye på henne, i forbindelse med at hun måtte spise maten de laget, og dette kunne jeg se på dattera mi at hun mislikte. noen ganger er jeg redd de også vil ta oppmerksomheten hennes vekk fra meg, si stygge ting om meg, eller enda værre gjøre narr av meg. de skjønner ikke når de skal stoppe, jeg er selv blitt ganske ødelagt av å bo med de. jeg ble kalt idiot osv. så lenge dattera mi var hos meg visste jeg at hun hadde det bra, for da kunne jeg trøste henne, leke, snakke og tøyse sammen med henne. hun minner på mange måter om meg selv... har samme humoren, er intelligente, omsorgsfulle, kosete og sosiale, kan og være sårbare, sjenert, bestemt. liker å bli sett og hørt. så 2 år senere fant vi ut at vi skulle reise på en utenlandstur, vi 3. vi hadde en kjempefin tur, deilig vær og badet masse hver dag. jeg merket at han distanserte seg i bassenget og ville bytte på badingen med henne, noe jeg ikke helt forstod grunnen hvorfor. men vi hadde sex sammen. jeg glemte pillen og han var så beruset at han ikke husket noe av det, men 6 uker senere fant jeg ut at jeg var gravid! igjen! da var jeg 8 uker på vei når legen ga meg beskjed om graviditeten. ble jo glad for nyheten men gruet meg å fortelle det til fam og han! han trodde ikke på at det var hans... så jeg gikk gjennom hele svangerskapet alene uten noe særlig støtte fra han sin side. fra fam min sin side prøvde de å overtale meg til å ta abort. men det klarte jeg ikke. jeg hadde begynt å bli glad i spiren i magen min da og var bestemt på at abort ikke var noen alternativ for meg. under fødselen stilte han heller ikke opp. så jeg fødte alene, noe jeg absolutt synes var skremmende, i og med at det var usikkert om det ble ks eller vanlig fødsel. vi hadde avtalt på forhånd hvordan vi skulle få barnevakt til dattera vår, og han ga uttrykk for å ville gjøre som vi ble enige om. men dessverre er han en drittsekk, glemmer eller driter i hele avtalen! jeg ringer han sent på kvelden der jeg ligger med masse vonde rier, og virkelig følte han sviktet meg på det groveste. har aldri i mitt liv følt meg så sviktet. dette måtte jeg legge bort, så lenge jeg var i fødsel! nå er minstejenta snart 1år, vi bodde bare sammen 2 måneder etter at hun ble født før jeg ble beordret om å komme meg ut. han gadd ikke bygge noe forhold på oss, han var bare intressert i å vite om det var hans barn. noe jeg hele tiden inni meg visste 100%. jeg er i sjokk! nå har vi bodd alene i over 9 mnd, og han viser ingen tegn til anger eller skyldfølelse. det kan jeg vel egentlig bare se langt bort ifra... han eier hus, bil, har fast jobb, det hele. jeg savner at han bryr seg om meg og lytter til meg når jeg trenger å snakke med han om hvordan jeg har det. og jeg ser sjelden eldstejenta som nå bor fast med han. jeg savner henne, føler jeg har mistet båndet vi en gang hadde. savner å se henne om morgenen når hun våkner, når hun kommer hjem fra bhg, når jeg ser hvor ivrig hun er etter å treffe meg, er det virkelig hjerteskjærende å tenke på at vi ikke bor sammen lenger.

og om han ikke er villig blir det vel ikke noe mer ut av det mellom oss enn nå. jeg hater situasjonen sånn den er nå, jeg er alene, har ingen å snakke med, jeg blir værre i psyken når jeg er alene og alt blir tungt. jeg kjenner jeg alt gruer meg til høsten og vinteren: lange mørke dager med kulde, isete veier, i tillegg frister det lite å flytte hjem, når han har tatt dattera mi fra meg. det kjæreste jeg hadde! er bare så leit at han ikke tar dette seriøst... føler meg bedre nå enn noensinne.. må være fordi jeg har vært så sterk i lengre tid, klart meg så godt gjennom alle de harde episodene... sover ikke bra om nettene.. savner hjem, til han og dattera vår.. føler meg såå urettferdig behandlet. han kjøper alt mulig, av leker og klær til eldstejenta, som er hans ynglingsjente... hun er med han på turer, får hele tiden 100% fouks. jeg synes det er flott, men jeg føler meg veldig kort til tider, og at han gjør omtrent hva som helst sånn at jeg da blir den som er minst populær. kan ikke si det er gøy!! jeg begynner å miste tålmodigheten her, vet ikke hva jeg skal gjøre. synes det er så utrolig sårende.. har spurt om han kan tilgi meg (for hva vet jeg ikke) og får til svar Ja. Men han ønsker ikke at vi bor sammen. Det er ikke utenkelig at hans eneste mål var å få omsorgen for dattera vår. Jeg synes det er tungt, har nesten ikke ork til annet enn det viktigste når dagen er omme.. bare å ta en tlf hjem er et ork.. dessuten maser de hele tiden og det er jeg ganske lei av.. selvom det er godt ment.. men blir lei alikevel og føler de er litt vel innblandet ifra før om ikke de skal løpe ned dørterskelen min. Føler de har bidratt i å gjøre livet surt for meg..

 

Jaja, dette var noen tanker..

Mitt spm til dere: Hva hadde dere gjort..?

Prøve å få orden på samlivet, oppsøke fagfolk, hvor nyttig er det?

Flytte hjem, takle mas og tusen spm fra fam og venner, ende opp som skilt på sivilstatus..... og jeg som enda ikke er over han....

har aldri vært noe begeistra for skilsmisse heller. hater det rettere sagt. han har sagt han er glad i meg, skal jeg satse på han eller gå videre med livet mitt? jeg føler ikke jeg kan falle for en mann igjen, for han var jo drømmemannen min i utgangspunktet da jeg møtte han. huff er sååå vanskelig..