Trøstende ord?? Vær så snill...

[Anonym bruker]

Uff..har det helt jævlig.

Er fire mnd gravid og samboer dro i fra meg i går...skrev et innlegg i går, men var mer spørsmål ang. os og økonomisk støtte.

Men nå føler jeg meg bare helt knust...Synes tanken på å bli alenemor er helt forferdelig...Og kjenner et voldsomt hat mot bf samtidig som jeg savner han. Kan sies at han slenger mye dritt til meg, kaller meg bla. hore og sier at han driter i om jeg dør og at jeg burde stikke en kniv i magen min. Min og bare min feil at jeg ble gravid...

 

Er så redd for å aldri finne noen nå som jeg kommer til å ha et barn med en annen mann...Vil ikke leve ensom for alltid, men vil heller ikke bare nøye meg. Hvordan er det egentlig å være alenemor?? Er det fryktelig ensomt??Er nesten så jeg angrer på at jeg ikke gjorde noe med det...babyen kommer til å ha en far som absolutt ikke ønsket å få barn, og foreldre som hater hverandre...Ser for meg min egen barndom i replay.

 

Og så er det sånn at han røyker hasj hver dag...Får helt vondt av bare tanken på å la ungen være med han alene uten at jeg vet om han ruser seg eller ikke...Enda verre om han tar babyen med til kompiser som alle sitter og røyker..

Kokain tar han og innimellom...

 

Kan jeg sette krav om at han skal ta urinprøver for å få samvær??

Ikke misforstå meg, jeg vil selvfølgelig at barnet skal ha så god kontakt med bf som mulig... Men kun hvis han er clean.

 

En annen ting som bekymrer meg er at han for et par uker siden for første gang sa at noen ganger så var det nødvendig å gi barn fysisk avstraffelse...Sa jo klart i fra hva jeg mente om dette, men hva om jeg ikke får vært der til å passe på. Er jo ikke alt barn forteller heller..Eller hvis babyen er så liten at han/hun ikke får sagt noe...

 

Uff..ble mye det her..

 

Vær så snill...ikke vær spydige, jeg trenger virkelig noen trøstende ord nå.

 

[Anonym bruker]

Hei kjære deg:)

 

Slik som jeg tolker innlegget ditt, så skal du være glad du nå er alene. Det høres ikke ut som om det er en mann som er verdt en eneste tåre.

Ting ordner seg alltid. Selv om utfallet ikke alltid blir slik som en gjerne tror eller håper på.

Ta tid til deg selv og nyt babyen som sparker i magen din

Stor trøste klem fra meg

[Anonym bruker]

Av å lese innlegget ditt tenker jeg at det virkelig BARE kan gå en vei, til det bedre..!! For dette var trist lesning. Akkurat nå er du forvirret og trist, men du og barnet kommer til å bli lykkelige og trygge.

 

Gå for all del ikke tilbake til denne mannen! Han fortjener deg ikke.

 

Du kan nekte samvær som ikke foregår uten tilsyn av noen dere begge stoler på.

 

Tenk på deg og barnet og gå videre

[Anonym bruker]

hei hei

når du får dette barnet kommer det til å være det beste midtpunktet i livet ditt <3 du føler deg kanskje ensom nå, men du vil nok innse at det er til det beste. Du finner nok en mann som respekterer deg og barnet ditt, så du kommer ikke til å være alene for alltid. kjenner mange som har kjærester som ikke e far til deres barn..

 

mannen som er far til barnet ditt, fortjener virkelig ikke noe samvær med denne ungen! vist han holder på sånt nå, tru hvordan han holder på om seks måneder når babyen er kommet. ville ha krevd at det skulle vært en annen person der hele tiden han hadde samvær me ungen. å det kan du forlande vist han ikke består urinprøven.

 

det er ikke nødvendigvis det beste før ungen å ha den biologiske faren i live. en stefar kan være 100 ganger bedre. det vet æ alt om, det ekke bare biologi det står i! det e kjæreligheten du føle før ditt eget avkom.

 

håper ikke du tar denne troll mannen tilbake i livet ditt! lykke til framover det kommer til å gå bra

min samboer er mye borte på jobb.. 2/3 uker i slengen og hjemme en uke. så er jo nesten som en alenemor. i den forstanden at æ gjør alt sjøl me ungen. å det går bare fint. han e d beste som noen gang har hendt mæ <3

[Anonym bruker]

Hvorfor i all verden ønsker du at barnet skal ha "så god kontakt med bf som mulig"? Han der hadde jeg holdt så langt unna ungen min som overhode mulig.

[Anonym bruker]

Jeg var alenemor fra fødselen av og til ungen va nesten 3 år, noen kvelder følte jeg meg ensom, kanskje mest den første tiden etter fødselen. Etter Mange ensomme kvelder flyttet jeg tilbake til mine foreldre og bodde der de 4 første mnd og fikk god støtte og hjelp.

 

Jeg var også veldig ung da jeg fikk mitt første barn. Jeg var også veldig redd for at jeg aldri kom til å finne meg en mann som ville ha både meg og barnet. Biofar har aldri stilt opp. Har vært i to forhold som gikk dunken etterhvert for jeg innså at de jeg var sammen med ikke var 100% komfortabel med at jeg hadde et barn, de følte de måtte dele meg med barnet og klagde at det ble lite alenetid, men hos meg kom alltid barnet først.

 

Men plutselig etter nesten 3 år som alenemor møtte jeg drømmemannen, lang historie kort, vi er nå gift, han har adoptert mitt eldste barn og vi venter nå nr 3 sammen og da teller vi med eldste barnet mitt.

 

Syns også det høres ut som om det var til det beste at det ble slutt mellom dere, det jeg syns du skal gjøre er å være flink til å ta i mot hjelp, det var ikke jeg. Og dte er noe jeg angrer veldig på i ettertid, men det er så lett å være redd og føle seg flau over at man ikke mestrer det, da er det vanskelig å si det er tøft, mye lettere å klistre på et smil å si det går bra.

 

Snakk med jordmoren din, fastlegen, kontakt barnevernet om dine bekymringer for barnefar, få råd og hjelp fra familievernkontoret.

 

Du kan også kontakte noe som heter amathea, der kan du møte andre i samme situasjon og de setter opp støttegrupper for de som er alene med magen, jeg fill tilbud om å komme dit, men jeg var så sta å takket nei for ville klare alt selv.

[Anonym bruker]

Dette høres helt forferdelig ut. Du skriver jo veldig reflektert om hvordan bf er som person og det betyr at du ser jo at han ikke er den type prson som bør ha kontakt med barnet før han har skikket seg. Jeg tenker på jussen med en gang og jeg råder deg til å kjøpe en båndopptaker og begynne å ta opp samtalene dere imellom. Pass deg for å provosere frem "innrømmelser", men bare ta opp samtaler, få med truslene og hvordan han snakker om deg og barnet, om han søker om daglig omsorg når barnet kommer har du i det minste bevis for barnevernet, evt dersom han truer dere kan du gå til politiet med opptakene.

 

Av en eller annen grunn er det typisk at denne typen bf på død og liv skal ha omsorgen for barnet og det blir ofte stygge rettssaker, tenk på barnet ditt og hvordan du kan sikre han eller hun best mulig.

 

Og det er ingen skikkelige mannfolk som lar seg skremme av et barn

[Anonym bruker]

jeg var i samme situasjon, men hadde ALDRI et forhold til barnefar. Han har enda ikke vist intreresse for barnet, 4 år etterpå. Men det er da likegreit, da jeg har min nye familie, som verdsette mitt barn mer enn noe annet. Min samboer tok til seg barnet mitt, å ingen har en mer verdig pappa tittel enn han. Så du må ikke være redd for at du aldri finner deg en mann igjen, det gjør du garantert! Den rette mannen for deg, godtar deg og barnet ditt.

 

Å være aleinemor skal du ikke gru deg på, ja det kan bli tøffe dager viss du får en baby som krever mye. Har du ikke familie rundt deg, så ta kontakt med BV, de kan hjelpe med å finne en "ekstra bestememor" eller litt avlasting til deg den første tiden, i form for trilleturer eller lignende. BV er der ikke kun i dårlige situasoner skal du vite!

Du får også nok av støttte. Du får OS, dobbel barnetrygd, bostøtte og farsbidrag. Har du ikke hatt jobb får du engangsstønad på 30 000 før barnet kommer. Du kan også søke kommunen om etableringsstønad, viss du mangler møbler o.l.

 

Du må være steinhard på at barnefar må bli rusfri før han får ha noe med barnet å gjøre. Utenom å møte mens du er der. Men her også kan du ta kontakt med BV, være føre var, fortelle om situasjonen og hva du krever av barnefar om han skulle bli vrien mot deg. IKKE vær redd.

 

Lykke lykke til, dette her går så bra! Du har hele verden på din side til at dette skulle gå bra:)

[Anonym bruker]

Tusen takk, virkelig...

Dette hjalp! Er og godt å høre om andre som har funnet seg gode menn selv om de har barn fra før.

 

Jeg savner han fortsatt, men jeg må bare dra fram stålvilja... For jeg vet at han kommer til å be om tilgivelse snart, som alle de andre gangene.

Men nå er jeg fryktelig lei.

 

Er godt å få svar her, for jeg snakker ikke med noen om dette.

Har heldigvis fått henvisning til psykolog, men må vente to mnd med å komme dit. Har slitt med depresjoner siden i tenårene, så er på tide å rydde opp i en del. Få støtten jeg trenger til å holde meg unna han.

 

Takk jenter...det var faktisk veldig godt med støttende ord.

 

HI