Om du måtte velge...kva ville du gjort?

[Anonym bruker]

Å bli verande i eit forhold med barn, der ting fungerar, men ikkje er slik ein vil ha det. Der ein føler seg litt einsom og utilpass.

Eller

Gjort det slutt, til tross for barn. Og ev. blitt i lag med ein du er skikkeleg forelska i, men med risiko for å ende opp aleine?

 

Ville det vore verdt å ta sjansen på bli aleinemamma, eller burde ein halde seg i forholdet ein har, sjølv om det kun er eit "profesjonelt" forhold for barna si skyld.

[Anonym bruker]

det kommer vell litt anpå hvordan ting ikke fungerer. og hvor mye.

 

hvor gammle er barna. og hva er problemet du har med din mann.?? hvor lenge har det holdt på? går det ann å gjøre noe?

[Anonym bruker]

For meg har det litt å si om man er gift eller ikke.

Jeg er gift og kjenner nå at det skal MYE til før jeg gir opp ekteskapet. Ville nok prøvd å fikse i forholdet før jeg gav opp. Spør deg selv om du er klar for å gi mannen din til en annen kvinne. En kvinne som skal være med å oppdra deres barn. Er du klar for det?

[Anonym bruker]

Ein skikkeleg forelsking kan fort tape seg. Graset er ikkje alltid grønare. Trur eg hadde jobba med forholdet hadde eg vore deg.

[Anonym bruker]

 

Ville prøvd å jobbe med det forholdet jeg hadde, prøvd å gjøre det bedre. Om du går din vei, har du ingen garanti for at alt blir slik "du vil ha det". Mest sannsynlig blir det ikke det, ettersom den nye ikke er far til barna dine (bryr seg mindre om dem), han har kanskje barn fra før eller annen bagasje.

 

Da kan du begynne å snakke om at ikke alt er "som du vil ha det". Gjødsle og vanne eget forhold...visner det likevel, så kan du vel prøve å se om gresset er grønnere på andre siden. Kanskje er det det, men det kan hende det trenger mer vedlikehold,...og det er vel ikke du særlig god på?

 

 

[Anonym bruker]

Hvis jeg hadde små barn ville jeg gjort svært mye for å bli i forholdet. Først og fremst for barna sin del, men også for min egen del; tror det verre å bli alenemor/stemor med alle de problemer det medfører.

 

Alle forelskelser går over, men det er ikke alltid så lett å se dette når man står midt oppi en forelskelse.

[Anonym bruker]

jeg hadde blitt hos familien min.

[Anonym bruker]

Vi er rett og slett for forskjellige, eller, har blitt det med åra. Har en unge på snart 3år.

Vi har ikkje same måla eller bohova lenger.

Eg vil ha mange barn, noko han ville. No veit han ikkje om han vil ha fleire barn i det heile (han går med på fleire, men vil det ikkje. Som om eg då vil bli gravid...).

Dessutan seier han at han ikkje er klar til å bli far, noko han har vore i snart 3år...

Eg likar sosiale samankomstar, det å kunne møte vennar, slekt og i grunnen prate om alt og ingenting. Han likar ikkje sånt, og ser ikkje poenget i at eg skal det (men joda, ingen nekting eller sånn. Berre litt heva øyenbryn).

Han vil ikkje at eg skal ha mannlege vennar. Men seier at han ikkje kan nekte meg (men det sårar jo like mykje).

Han er stillferdig, og eg må drage samtaler ut av han.

Eg vil gjerne kunne holde rundt og kysse han innimellom, utan at vi må vere i enerom. Men offentlig "klisseri" likar han overhode ikkje. Å leie kvarandre kan gå.

Om eg synest vi har for lite sex, og vil ha det oftare (og utan å måtte be om det), får eg til svar at "vi har da nok sex".

Han synest vi er "for unge" til å gifte oss.

Mesteparten av ansvaret for ungen er mitt.

 

Vi har prøvd å fikse på det, då det for ca 1år sidan var oppe til diskusjon heile forholdet, fordi eg var blitt hodestups forelska i ein anna(så forelska som eg aldri før har vore). Vi bestemte oss for å halde saman og prøve. Dermed vart all kontakt med han eg var forelska i stoppa, sjølv om dette var veldig vanskeleg for meg.

Ting vart betre, men det skulle ikkje vare. Eg prøvar å vere flink å fortelle om mine behov, og ha eit ope forhold. Men han er fortsatt inneslutta, så det er hardt.

Vi klarar oss jo, på eit vis. Men det er ikkje kjekt å ligge side om side med sin partner, når ein føler seg heilt aleine i verda. Noko som skjer litt for ofte.

 

No kom eg plutseleg i prat(ikkje fjes til fjes) med han eg var (er) forelska i, og alt av følelsar som eg hadde klart å trykke vekk, dukka opp igjen i enda større grad enn før! Han spurte korleis det gikk med oss(forholdet), og om eg hadde det bra. Eg visste verkeleg ikkje kva eg skulle svare...

 

No er eg i tvil på kva eg skal.. 1år med prøving og feiling er utmattande. Eg vil gjerne holde saman for ungen sin del, men det må nok gå på bekostning av meg. Vil ein familie kunne fungere skikkeleg, når mor (i dette tilfellet), ikkje er lykkeleg. Eg har det ok. Men føler ikkje at det er noko kjærlegheit til min sambuar. Eg er jo glad i han og har følelsar for han, men det kjem mykje av det faktum at han er far til mitt barn, som eg elskar over alt.

Hadde vi ikkje hatt barn, ville saka vore ei heilt anna.

 

HI

[Anonym bruker]

Om man velger å gå mener jeg at man burde vente veldig lenge før man i det hele tatt tenker på ett nytt forhold.

 

 

[Anonym bruker]

Dersom du føler at du på et tidspunkt kommer til å gå likevel, er det bedre å gjøre det før barnet har blitt så stort at det husker at det har delt hus med begge foreldrene. Da blir det ikke store tapet for barnet, mener jeg.

[Anonym bruker]

"Om man velger å gå mener jeg at man burde vente veldig lenge før man i det hele tatt tenker på ett nytt forhold."

Det er eg einige i, og om det blir noko brudd, så tek det nok tid før det eventuelt blir eit forhold med den andre. For avstanden er nokså stor mellom oss.

 

Og til du som snakka om stell, gjødsling og vedlikehold av forholdet. Jo, eg prøvar, og har prøvd. Men for å få eit forhold til å fungere, så må begge partar gjere ein innsats. Ellers blir resultatet smått.

 

HI

[Anonym bruker]

jeg er så "old school" så jeg mener som så, at hvis forholdet er sundt (altså, ingen vold eller store krangler osv) og man har barn sammen, så må man prøve i lang lang lang tid på å få det til å funke.

 

HVis man fortsatt er gode venner, og har det fint sammen, men den store forelskelsen er borte, så synes jeg man kan leve sammen inntill det evnt blir så vanskelig at det går utover familielivet.

 

Jeg har blitt betatt flere ganger jeg, men jeg holder meg til mannen min uansett Vi har det kanksje som et gammelt ektepar til det daglige, og har rutiner på alt nå, men jeg er glad i ham, og vi har det fint og trygt. Og når vi først har litt barnefri og alenetid, så blomstrer forelskelsen opp igjen.

 

Man lever ikke lenge på forelskelse alene, det er de dype båndene og tryggheten i hverandre som skaper et godt forhold

[Anonym bruker]

Jeg ville blitt i forholdet og jobbet med ting. Så lenge ting fungerer, er det håp. Det er mye man kan jobbe med for å få mer følelser for hverandre. Alle forhold har oppturer og nedturer.

[Anonym bruker]

Hvis man føler seg ensom og utilpass og man ikke har det slik man ønsker å ha det - så kan man vel neppe si at ting fungerer??

[Anonym bruker]

Anonym 20:45:

Ja, dette tenker eg mykje på.

 

 

Eg hatar å såre folk. Eg blir heller såra sjølv, enn å såre andre. Men eg har blitt såra og sveke såpass mykje i mitt liv, at eg vil ikkje at ungen vår skal bli sveket og såra om vi går frå kvarandre ein gong i framtida.

Samtidig som eg ikkje veit om eg orkar å bli skuffa fleire gongar.

Då vi fann ut om graviditeten snakka han alltid om at "det kommer ikke til å funke". Men kva som ikkje kom til å funke fikk eg aldri ut av han, (enten det var forholdet, foreldrerolla, studiane, jobben eller noko heilt anna han prata om) men holdninga har heile tida vore tilstades i bakgrunnen.

Og så unndreg han seg heile tida felles planer. Han vil ikkje vere med å kome med idear eller synspunkt på ting(korleis bygge ditt og datt, kva han synest er praktisk osv), der verkar som om han "ikkje har noko med det å gjere". Det må lokkast meiningar om slikt ut av han. Det er så ufatteleg travelt! Og det tærer på alt av krefter!

 

HI

 

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som at du kjemper alene for dette forholdet ditt, og har trolig gjort det lenge. Jeg blir bare mer og mer sikker på at du burde forlate ham etterhvert som du forteller om forholdet deres. Bryt ut og lev livet ditt, etterhvert finner du en mann som gir deg og forholdet den innsatsen dere fortjener.

 

Lykke til, HI!