Valgte du partner basert på følelser eller fornuft? (link)

[Anonym bruker]

http://www.dagbladet.no/2011/05/27/tema/klikk/helse/tv_2/samliv/16692960/

 

Jeg kan vel si både og. Ble kjent med min mann gjennom internett. startet med litt meldinger fram og tilbake, skrev mail og chattet lenge før vi bestemte oss for å møtes. Grunnen til at jeg ønsker å møte ham var at han hadde de riktige verdiene og målene i livet. Tilfeldigvis var kjemien også til stede. Men jeg kan ikke si at jeg ble stupforelsket ved første blikk, det var tiltrekkning i høyeste grad, men forelskelsen tok litt lengre tid. Nå har vi barn, er gift og elsker hverandre høyt. Samlivet er fantastisk, har selvsagt våre konflikter og dårlige perioder, men det hører med. Ikke verre enn at vi fint greier å jobbe oss igjennom dem, kansje fordi vi passer så godt sammen og nettopp har de samme verdiene og målene i livet.

Vi er ikke helt like, men utfyller hverandre perfekt, der den ene er svak er den andre sterk.

[Anonym bruker]

Følelser.

 

Går bra likevel:)

[Anonym bruker]

Med fare for å få bank, jeg valgte ham etter fornuft primært, men hadde også følelser for ham. For å si det slik, jeg ville ikke valgt en taper som ikke kunne forsørge seg selv eller familien, var lite generøs og ellers en stor egoist, som mange her inne tilsynelatende har etablert seg med...

[Anonym bruker]

Møtte også min online:o)

 

Var helt klart mest følelser! Han skrev til meg, jeg syns han var superkjekk og ble smigret for han likte meg;) Ble veldig interresert i ham, skrev med ham leeenge før vi møttes (tok det slow siden jeg hadde ett lite barn). Og jeg forelsket meg faktisk i ham før vi møttes. Og ved første møte sa det pang i oss begge!<3

 

3 år senere er vi i dag forlovet og har en liten gutt sammen:o)

 

Så ja, følelser! Men også fornuft, for hadde han ikke vist seg å være en fornuftig, skikkelig mann, ville jeg ikke latt følelsene bestemme!

 

Fikk i pose og sekk<3

[Anonym bruker]

Velger alltid fornuft om noe skal fortsette.

Med han jeg giftet meg med fikk jeg begge deler.

 

Ville ikke vært sammen med en idiot bare på grunn av følelser slik jeg ser mange her gjør.

[Anonym bruker]

Her var det nok begge. Ble først kjent med han gjennom venner. Vi to ble godt kjent og gode venner og derfra utviklet det seg følelser. Det var egentlig ikke meningen at det skulle bli følelser der for han var kamerat med eksen, hvilket jeg hadde et turbulent og vanskelig forhold til på det tidspunkt. Men følelser kan man ikke styre, og da vi begge følte det samme ble det enda vanskeligere! Men det måtte bare bli oss to! Jeg visste det langt inne i hjertet og sjelen at dette var den mannen jeg ønsket å leve resten av livet sammen med, gifte meg og få barn med, min sjelevenn!!! Vi utfyller hverandre perfekt!!! Så da ble det heldigvis oss to! Og nå har vi vært sammen i over 6 år, vært gift i 3, har kjøpt hus, har ei snuppe sammen på 1 år og en til på tur Gud så glad jeg er for at jeg fant han!!!

 

Jeg hadde på det tidspunkt ikke kunnet hoppet inn i noe bare basert på følelser da jeg hadde et lite barn fra før av. Så fornuften styrte til de grader dengang. Hadde ikke mannen jeg nå er gift med vært en tvers igjennom rolig og ansvarsfull person så ville jeg aldri kunnet gå videre med følelsene. Min lojalitet lå 100% hos barnet mitt!!! Og de fikk ikke treffe hverandre før at halvt år etter vi begynte å "date", og jeg var sikker på at vi to passet sammen, og de to passet sammen.

[Anonym bruker]

Vær forsiktig med å bruke ordet taper.. Det er et fryktelig ord!

[Anonym bruker]

Forrige forhold var et fornuftsforhold fordi jeg hadde brent meg en del ganger på å forelske meg i nyttige idioter. Så han valgte jeg utifra at han hadde god jobb, var en god mann og så helt grei ut. Etter noen år var det ikke en god følelse for mannen igjen, jeg avskydde å ta i han og tente ikke i det hele tatt.

 

Nå er det hele basert på en følelse, og det var den følelsen jeg fikk når jeg så han første gang. Jeg var himmelfallen og visste det var mannen med stor M. Selvfølgelig er han både snill, god, flink og en god far i tillegg.Jeg måtte bare innom noen frosker først.

 

 

[Anonym bruker]

Gjorde som deg.

[Anonym bruker]

Begge deler

[Anonym bruker]

Nå har jeg ingen partner, men min x valgte bare basert på følelser, men hey se hvordan det gikk!

[Anonym bruker]

Hehe, fornuft var det ihvertfall ike. Jeg valgte en mann familien min for alt i verden ikke kunne godta, å det samme gjalt hans. Vi var på rømmen i 6mnd i frykt for å bli drept av hans familie. Hverken han eller jeg hadde penger å de første årene levde vi bokstavligtalt på luft og kjærlighet ( å en post tomatsuppe når vi skjeiet ut)

 

I dag, 10 år seinere, har vi det godt sammen. Familiene på begge hold har godtatt ekteskapet våres og vi har et fint forhold til dem.

 

I tunge stunder er det godt å tenke tilbake på hva vi faktisk gjorde for å få lov til å være sammen.

[Anonym bruker]

Vr nok følelser. Var 18 år gammel. Familien min likte han ikke, han har en del gjeld og hadde mistet billappen da jeg traff han. Han hadde fast jobb da, noe jeg ser på som det viktigste egentlig. Nå i dag har han selvfølgelig også fast jobb, fått lappen tilbake, og han og familien min liker han. Også har vi to barn sammen da:)

[☆☆☆]

Valgte ut fra følelser, men fornuften tilsier også at han er den rette. Vi har ganske lik personlighet og interesser...

[Anonym bruker]

Følelser. Familien min likte han ikke fordi et liv med han tilsa et liv i utlandet, han var 8 år eldre enn meg, "player" og erobringene hans var godt dokumentert i sladreavisene der. Men han utfordrer meg når jeg trenger det, holder rundt meg når jeg er redd og er en fantastisk far for datteren vår. Han er den eneste mannen jeg ikke har gått lei av. Nå har vi vært sammen i 6 år og skal gifte oss. Familien min har godtatt han, men kommer nok ikke over at jeg ikke kommer til å bo i Norge. Det var riktig nok aldri min plan.

 

Per i dag, så var det også et fornuftig valg.

[Anonym bruker]

Jeg kunne rett og slett ikke fått følelser for en mann dersom fornuften fortalte meg noe annet, så for meg henger de to veldig tett sammen.

 

Det var derfor både følelser og fornuft da jeg møtte mannen min. Har nå vært sammen i 12 år, og han er fortsatt drømmemannen, så det viste seg å være et bra valg.

[Anonym bruker]

Ren fornuft. Vi var venner en stund og jeg visste dette var en flott mann. Problemet var at jeg ikke hadde romantiske følelser for han. Dette hadde skjedd før. Jeg lot et par flotte gutter forsvinne fordi jeg ikke hadde følelser for dem. Når de forsvant angret jeg veldig og ble plutselig veldig forelsket i dem. Men da var det forsent. Når jeg traff mannen min var jeg lei av denne katt, mus lekingen og bestemte meg for å prøve og slå til med et forhold med han som nå er mannen min. De første par mnd var jeg veldig i tvil, siden den fysiske atraksjonen ikke var der. Men jeg ble gladere og gladere i han og følelsene kom sterkere og sterkere. I dag etter snart 10år og 3 barn, føler jeg fremdeles kjærligheten og følelsene vokser og de er sterkere enn noen sinne. Vi har det så godt sammen og jeg er stormende forelsket og får ikke nok av han. Det høres kanskje ut som jegoverdriver, men det gjør jeg ikke. Nå har mannen min fått en alvorlig diagnose, hvor han har fått beskjed om at han ikke kommer til å leve til han blir gammel. Han og barna er mitt liv og mitt høyeste ønske er å ble gammel med mannen min. Men ikke alle ønsker kan oppfylles

[Anonym bruker]

Da vi ble sammen mistet jeg ALL fornuft og fulgte hjertet mitt som sa til meg at dette var den rette! Kjærlighet med første blikk og ville sommerfugler i magen!

Fornuften og alle rundt meg sa at jeg ikke burde gå videre, da han hadde på seg et dårlig rykte den tiden.. Men hjertet mitt talte riktig, og idag er jeg verdens heldigste og de fleste til og med de som advarte meg, ser opp til den snille mannen jeg har fått meg.

Jeg kunne aldri i livet ha gått inn i et forhold uten å føle at jeg hadde møtt den rette! Jeg tror mange dessverre gjør det, i uvisshet om hvordan det føles å møte den rette.

 

Jeg unner ALLE å virkelig møte den store kjærligheten sin.