Jeg vil ha 3, han vil heller dø!

[**Cayenne**]

Melder meg inn her, jeg...

Sitter her med to herlige barn, og burde sikkert vært fornøyd, men det er jeg ikke. Klarer ikke å legge bort ønsket om en liten til, men mannen vil heller "reise og leve livet mens vi kan"... Han er 44, og tror tydeligvis at livet straks er over.

Egentlig er det aller mest for barna jeg ønsker en til, føler det hadde vært en trygghet, og jenta på 7 er også helt vill etter å bli storesøster igjen. Jeg har masse energi, og ønsker å bruke denne hovedsakelig på barna en periode.

Det verste er at han sier at det kan godt være han kommer til å angre, men han er likefullt fast bestemt på at nok er nok. (Vi har hatt mange, lange samtaler gjennom et års tid.)

Jeg nærmer meg 40 og nå renner tiden ut - hva skal jeg gjøre??? Noen som har gode erfaringer med tilsvarende problematikk?

[Anonym bruker]

Huff, jeg skjønner godt at du føler dette som en vanskelig situasjon å være i.

 

Selv var jeg veldig lei meg etter å ha fått satt inn spiral etter å ha fått 5 friske barn, mannen ønsket ikke fler, og jeg følte jeg måtte respektere dette. I en alder på 32, og med tanke på at spiralen ville være der i 5 år (jeg ville ikke tatt den ut sålenge han ikke ønsket seg fler), følte jeg på en måte at jeg i en alder av 37 ikke ville få fler barn.. Men plutselig, 3 måneder etter å ha fått inn spiralen, forandret gubben plutselig mening, og vil gjerne ha nummer 6 :-) Var ikke sen om å få fjerna spiralen, og nå er vi i gang med prøving på nummer 6.. Tror det at jeg ikke pressa han gjorde sitt i mitt tilfelle..

 

Jeg har vel ikke så mange gode råd, men jeg håper med deg at mannen kommer på bedre tanker..

 

Lykke til!

 

 

 

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det! Selv har jeg 3 herlige barn, har i 5 år nå prøvd og tenke at jeg er heldig som har de 3, men uansett hvor mye jeg prøver og hvor mye jeg gleder meg over de jeg har, så går det ikke over, jeg gråter over at mannen min ikke vil snakke om det, det kun nei å så er vi liksom ferdig med det. Ikke har jeg noen andre å snakke om det med heller, så det blir en ensom sorg, om jeg kan kalle det det.

Minstemann er nå 6 år og jeg føler vel at tiden for å få søsken for de 3 eldste renner ut, men det hjelper så lite. De 3 første kom før jeg ble 25, så alderen er ikke noe problem. Problemet er at jeg har en mann som ikke er villig til å snakke eller å høre på hva jeg har å si.

 

Tankene om en til kommer aldri til å forsvinne, de vil alltid ligge der! Men jeg må nok pent takle min "sorg".

[Emmilo]

Hvordan har det gått for deg? Ble det fler?

Her i huset var mannen helt fornøyd etter to barn, men mitt ønske at få tre var større enn hans ønske om å IKKE få tre så da ble det tre. Med en gang etter at spiralen kom ut. Det var rart, jeg burde egentlig ikke en gang hatt eggløsning. Samboern spurte om det var en av veiarbeiderne utenfor som var barnefar, så rart var det. Vi log.

Så kom nr 3, frisk og fin. Nå var vi fulltalige og fornøyde, Men tro det eller ei, den ene gangen mannen min ikke hoppet av i svingen og jeg ropte "hva gjør du?" Ja da starte reisen for nr 4.... Samboern min hadde vært MEGET tydelig med at to var passe og tre var NOK, men når jeg nå ikke klarer å gjennomføre abort så aksepterer han det, og sier at ja det får gå på et vis. Jeg har verdens beste samboer! Hvis alt går bra blir det barn fødte -06, 08, -10 og -12. Men så er det stopp! Vi er 37 og 41.