Jeg fortjener ikke å være mamma

[Anonym bruker]

Dere som skrev spydig på denne tråden her, dere er jævla feig. Dere hadde aldri turt å skrive på den måten om navnet deres sto under!!! Kun på anonym forum!!! Feige dere er!!! En kan skrive på en finere måte uten å bruke ordet kjerring eller dumm!!!

[Anonym bruker]

Nå strides de lærde om hvordan barna lærer. det finnes mange teorier som er direkte motstridende.

Barnet kommer ikke til å huske dette når hun blir voksen. Men det kan meget godt være at hun har forstått at det er vondt å bli bitt.

 

Jeg hadde selv en 2 1/2 åring som var fæl til å bite, særlig andre barn. Jeg bet aldri, men hentet en diger rørtang og trua med å trekke ut tennene hvis han ikke sluttet å bite. Ikke pedagogisk korrekt, men det virket i hvertfall. Han har heller ikke fått varige mèn og har ingen traumer i ettertid.

[Anonym bruker]

Ta det rolig

 

pedagog her...... siden det veier så mye mer enn medmamma mener jeg...

 

Sånt kan skje. Det føles ikke godt etterpå, men har noe sånt pågått lenge så kan man faktisk miste tålmodigheten. Viktig å forklare barnet hva som skjedde og hvorfor, enten det er for å vise barnet at dette er vondt (ikke for å ta igjen) eller det er fordi man ble sint og reagerte litt fort uten å tenke.

 

Sønnen bet i en periode da han var omtrent samme alder. Jeg bet han (ble ikke merke, men bare så han merket det) tilbake for å vise han hvordan det kjennes å bli bitt. Han ble mer overrasket og fornærmet enn at han kjente noe vondt. Men han lærte. Ikke alltid nok å forklare for så små for de skjønner det ikke alltid, så vis dem. Men ikke så det gjør virkelig vondt og blir merke selvfølgelig. Alle foreldre mister tålmodighet og besinnelsen til tider, til forskjellige grader. Men man kan be om unnskyldning. Og tross "forskning" og "rapporter" så kan faktisk barn, selv små barn, lære av å bli vist ting, også fysiske ting. Det har jeg sett med egne øyne i mange tilfeller med mange barn. Jeg sier ikke at det er det første du skal gjøre for å få barna til å lære, men nå ord og forklaringer ikke hjelper, ei heller positiv forsterkning. Det er ikke alltid det hjelper å overse og ikke reagere på negativ oppførsel! Så da må man prøve andre metoder da. Og jeg må si at jeg ser mang en negativ effekt av såkalt "fri oppdragelse" og dulling med barna i arbeidet i skole og privat. Det er i min mening behov for en form for disiplin og oppdragelse utover å la barna få drive på og velge selv. MEN man skal jo ikke straffe barna fysisk. Det er ikke det jeg sier. Man må ha en form for handling-konsekvens. Og man skal lære barn hva som er rett og galt. Ikke bare overse det som er galt i håp og tro at det går over av seg selv....

 

Men mine meninger er ikke noe mer riktig enn andre sine (med unntak........) Men jeg tror på å ikke dømme men vise litt forståelse!

[Anonym bruker]

Pedagog her også, men er uenig i at man biter tilbake, barnet gjør som vi, speiles i våre handlinger, hvorfor er det greit at vi også boter? Logikken stemmer ikke for meg, man biter ikke eller?

 

En mulig løsning som kan prøves hjemme og i barnehagen:

Dette er en problematikk som mange vil kjenne igjen! Jeg pleide å kalle dem ”biterne” og de krevde virkelig et personale med våkne øyne og raske bein. En gang rakk jeg så vidt å røske en av dem opp fra gulvet rett før bitesaksa tok tak i nesa på et annet barn. Andre ganger var jeg ikke like heldig...

 

Forslag nr 1: Hold ut! Dette går over og det er som regel snakk om en relativt kort periode i ett og et halvt til to og ett halvt – års – alderen.

Forslag nr 2: Bruk øynene og organiser slik at en voksen ALLTID har dette barnet i øyekroken

Forslag 3: Stopp atferden før noen kommer til skade

 

Hvordan stoppe atferden? - Kort og brutalt vil jeg si. Et tydelig ”Nei!” samtidig som barnet løftes vekk og plasseres et annet sted. ”Ja, men er ikke det traumatisk for barnet?” – Kan godt hende, men livet er av og til brutalt og enkelte ting MÅ vi rett og slett lære å IKKE gjøre, tenker jeg.

 

Hvis dere organiserer godt og har overblikk hele tiden vil dere unngå de mest brutale utslagene. Når den voksne ser at det er fare på ferde, kan hun/han gripe inn før ting skjer og lede barnet over i noe annet. Det er det ideelle.

 

I tillegg: Gi masse positiv oppmerksomhet og tilbakemeldinger på positiv atferd. Selv de minste av oss er svake for skryt og ønsker god samhandling med andre. Kontrasten blir stor til ”Nei!” og morske blikk noe som forhåpentligvis fører til at barnet mer og mer velger en positiv atferd..."

 

Ikke lurt å bite tilbake

 

Ang din egen dårlig samvittighet, slipp den og begynn på nytt:-) Vær bevisst ikke ubevisst.

og

Dette er ikke en barnevern sak:-)

 

Ingen vits med den dårlige samvittigheten, det skader mer enn det gagner:-)

 

 

[Anonym bruker]

Det var jo litt drøyt...Men til spørsmålet sitt om andre har gjort noe de angrer:Ja,alle foreldre med samvittighet har det.

Det positive i din situasjon er at du viser selvinnsikt og at du angrer og skammer deg. Håper det er en engangssituasjon og at du klarer å tilgi deg selv. Barnet klarer seg nok. Men klart,gjentar dette eller lignende saker seg så bør du søke hjelp for å takle sinnet ditt og reaksjonsmønsteret ditt og evt også hjelp til å takle barnert ditt.

[Anonym bruker]

Mitt lille nurk var vel noe eldre, sånn rundt 2,5 år. Hun lugget noe helt sinnsykt, andre barn og ved ett tilfelle meg. Jeg handlet vel på refleks, men jeg lugget henne tilbake. Ikke så hardt som henne, men hardt nok til at hun skvatt skikkelig. Så på meg med verdens mest sårede og krenkede blikk og hylgråt. Da hun roet seg, sa jeg at så vondt gjør det når du lugger andre. Hun skjønte det, faktisk.

[Anonym bruker]

Jeg bet hvistnok de andre barna i barnehagen mye da jeg var rundt 3 år. Bet også hjemme og min far fortalte at til slutt bet han tilbake. Da slutta jeg... Tror ikke jeg har tatt veldig skade av det og har heller ikke blitt fysisk avstraffet på andre måter. Foreldre er mennesker de også.

[Anonym bruker]

Dette er IKKE bra!! Barnet ditt er altfor lite til å forstå hva det gjør, og når du biter det, tror det at det er greit, samtidig som det ikke skjønner hvorfor mamma gjør vondt mot barnet.

Noen lenger ned her sa at så lenge det er en gang er det greit. Men NEI, det er ikke greit med fysisk avstraffelse mot barn om det er en gang eller regelmessig. Og barna kan få skader av det (psykisk) og bli usikre. Dessuten er det straffbart i Norge.

 

Jeg jobber i barnevernet, og for barnas skyld er det kjempeskummelt å tenke at en gang er ok... For barna er det ikke ok!!!! Selv spedbarn reagerer på og skades av vold, til og med det å være vitne til det...

[Anonym bruker]

Er ganske sjokkert over hvor mange som forsvarer denne handlingen jeg..her på dib er det ille å gi barnet is på en onsdag, ha barnet fullt i barnehage eller ha barnevakt litt ofte, men å bite barnet sitt er greit?!

 

Merkelig tankegang..

[Anonym bruker]

Saken er at denne moren føler seg helt jævlig etter det hun har gjort. Hun skulle ikke ha gjort det,men ingenting å gjøre med det nå bortsett fra å gå inn i seg selv og prøve å utvikle seg og ikke gjenta slike ting. Hva ellers skal hun gjøre? Melde seg selv til barnevernet? Hva godt skulle kommet ut av det liksom. Barnet kan heller ikke skru tiden tilbake og er garantert interessert i at mor skal få det bedre med seg selv framfor-for å sette det ekstremt mye på spissen.-vokse opp i fosterhjem f.eks. Hva foreslår egentlig dere siste som har svart? Det hjelper vel lite å dømme mor nord og ned? Og det kan være en veldig god trøst å lese at andre har opplevd lignende og at hun dermed sannsynligvis ikke er et så grusomt umenneske likevel.

[Anonym bruker]

Hun skal sørge for å aldri gjøre det igjen!

 

Jeg reagerer mer på de som svarer HI her enn på HI selv, virker jo som om flere ikke synes dette er så ille..skremmende synes jeg. Sier ikke HI er noe dårlig menneske, det er godt hun har selvinnsikt nok til å få dårlig samvittighet.

[Anonym bruker]

Slapp av, alle foreldre gjør feil innimellom og barna våres tåler det godt.

 

Jeg har også bitt mitt barn, ble drittlei av å bli bitt til blods.

 

Så du er ikke alene.

[Anonym bruker]

Selv bet jeg MYE som barn og mamma beit meg tilbake.

For å si det sånn så ble det siste gangen jeg bet..

Vet ikke om jeg ville gjort det samme med sønnen min men mamma sa hun reagerte på samme måte som deg , spontant.

 

Hadde selv en fetter som slo veldig mye. Først sa jeg at han ikke måtte gjøre det fordi man får vondt. det ikke ikke og han slo mer da slo jeg tilbake, så klart ikke så hardt som en voksen kan slå men bare sånn at han skulle kjenne hvordan jeg følte det. Han ble kjempe sjokkert og så på meg med tårer i øynene. Etterpå spurte jeg han hvordan han syns det var. -ikke gøy sa han. Vi snakket litt om hvordan man skal behandle andre mennesker og det var siste gang han slo

[Anonym bruker]

Nei vet du hva HI , synes faktisk du ikke fortjener å være mamma..

Barnet ditt er 1.5 år!!!!!!!!

Det betyr at barnet ikke skjønner konsekvensene av handlingene sine!!!

Hvis hun hadde slått deg, hadde du slått henne tilbake????

Det går på det samme, det er faktisk vold du har drevet med her....

Hadde datteren din vært 4-5år så skulle jeg kanskje forstått deg bitte litt..da barn i den alderen FORSTÅR konsekvenser, men 1.5år???

Jeg hadde forsåvidt aldri bit barnet mitt om det var 1 eller 10 år!!!

DU er den VOKSNE.

 

[Mamma`n til Will& Ailo]

22:57 .Så stygg du er ! Om ikke du har et barn som biter, så kan du ikke si at jeg hadde aldri gjort det! For du har ikke peiling på hvor frustrerende det er å ha en biter og hvor DRITTLEI man blir av å bli bitt til blods...

[Anonym bruker]

å herre jesus! For en gjeng med kalkehøner!

 

Er barne deres så innhyllet i bobleplast og puter at det aldri har opplevd noe fæøt her i livet? Har dere aldri hevet stemmen litt for høyt, har dere aldri bannet/svertet foran ungen, har dere aldri vært urettferdige mot ham/henne? Han barnet aldri opplevd å "få igjen" hvis hun/han har vært voldelig mot andre?

 

Hva skal det bli av disse ungene da? "Nei lille Josefine Fredrikke Oline Augusta, du må ikke bite mamma til blods, for det er slemt" Nei dærsken heller, mine barn har aldri blitt bitt eller slått, men hei dundre som de har fått overhøvlinger og romarrest. Og hvis de kommer grinende hjem fordi de har vært i slosskamp med noen på skolen, så spør jeg alltid "Slo du da?" og hvis svaret er ja, så får de høre rett ut at slår man noen, så må man regne med å få igjen. Kan man ikke bruke ordene sine eller si ifra til en voksen, så får man heller gå unna.

 

Ungene skal da klare seg i skolehverdagen etterhvert, og der er det ingen skjørtekant å hive seg på til enhver tid, og har ikke ungen lært at fysisk utagering får en konsekvens, så lærer han/hun det ihvertfall fort da.

[Anonym bruker]

Halleluja 23.23! Signerer denne:-)

[Anonym bruker]

Oi, her var det kommet mange svar siden jeg kikket sist, og jeg ser at de fleste har en viss forståelse for hva jeg gjorde. Jeg sier takk for støtten og forståelsen, og takk til de som forsvarte meg mot de som mente jeg burde mistet ungene til barnevernet.

 

Jeg kommer aldri til å gjøre noe slikt igjen det er helt sikkert.Satte en skikkelig støkker i meg dette her. Trodde ikke at jeg var i stand til det en gang.

 

Vi gjør alle feil, dessverre . Jeg har lært leksa mi på den harde måten.

 

Takk for alle svar.

[Anonym bruker]

Jeg er generelt en ikkevoldsdame på min hals, og er sterkt i mot visse bimmeres evinnelige "knipsing" eller smekking på fingrene så barn ned til 8 mnds alder skal holde seg unna potteplanter og nips.

 

Men jeg har faktisk hatt en som kløp og en annen som bet, her hjemme. Og merkelig nok, selv om jeg aldri syns smekking har vært et godt råd, så har jeg ved én anledning kløpet min klype-sønn, og bitt min mer vampyrbeslektede yngstemann. Det var faktisk mye mer effektivt enn jeg trodde. Og begge deler skjedde i et sint øyeblikk fra min side, da jeg var dritt lei av biting/klyping.

 

I begge tilfellene bråstoppa barnet og glodde på meg - så kom en skikkelig fornærma, overrumpla, vantro geip, og så kom hylinga. De hylte seg også blå - ikke fordi det var så hardt eller vondt (ikke noen merker), men fordi de faktisk ikke hadde tatt høyde for at det gjør vondt for deres "offer"!

 

Jeg syns egentlig dette ligner hva bikkjemora gjør - hun biter dem som biter henne for hardt. Hun realitetsorienterer valpen. Mennesker er ikke hunder, men de lange forklaringene til småbarn kan man uansett også spare seg, og alle de nymotens nanny-metodene er jo bare bikkjepsykologi det også. Time-outs og klistremerker for hver tørr bleie (eller hver bitefri dag???) er like ubarmhjertig.

 

Man skal ikke kalkulere inn voldelige reaksjoner som del av noen metode. Man skal heller ikke la "forseelsen" og reaksjonen sprike for mye, f eks å ta på en vase gir smekk på hånda. Det er helt fjern. Men at å bite fører til at men blir bitt, er også jungelens lov i barnets samvær med andre barn. Det er hva jeg vil kalle en normalreaksjon; mens å dele ut kalkulerte klaps som del av et "oppdragelsesprogram" er mye, mye verre. Da har man jo bestemt seg for å MÅTTE slå, ettersom det ikke finnes barn som aldri bryter regler.

[Anonym bruker]

... og jeg glemte å nevne - de gjorde det ALDRI igjen! 00:53

[Anonym bruker]

Da min eldste var på samme alder som din gjorde jeg noe lignende som ren refleks. Hun fikk ikke noen merker og gråt ikke en gang, så hun reagerte jo ikke noe særlig på det, men jeg derimot fikk sjokk over det jeg hadde gjort. Sa til meg at jeg aldri skulle bli så stressa og teit igjen. Og nå 3 år senere så har jeg ikke gjort noe slikt igjen, takk og pris. Den episoden er printa godt i hukommelsen, og gjorde at jeg aldri mista meg selv igjen.

 

Du har jo gjort noe galt, men dette er ikke noen BV-sak, selv om jeg skjønner at noen her selvsagt reagerer veldig på det du gjorde. Du må bare ta ansvar for deg selv og aldri gjøre noe slikt igjen. Trekk pusten og tell til ti når noe skjer!

[Anonym bruker]

Håper du ikke praktiserer denne formen for avstraffelse mer, for det du egentlig lærer barnet ditt er å lyge og bite. Det gir ingen mening å si "nei, du får ikke lov å bite", for så å bite barnet. Det er forvirrende og dessuten ulovlig (det er ikke ulovlig uten grunn).

 

Men gjort er gjort, dvel ikke ved det. Selvfølgelig fortjener du å være mamma, alle gjør feil iblant. Og heldigvis har vi ikke bare en sjanse til å prøve igjen.

 

Ja, jeg har også gjort ting jeg angrer på. Nå er jenta mi kun ett år gammelt, men på denne korte tiden har jeg vært frustrert og sinna av og til. Bl.a. har jeg vært kanskje litt for hard på hånda når jeg har løftet/håndtert barnet- ikke slik at barnet fikk vondt, men at det var synlig at jeg var sint.

Det jeg tenker mest på er når jeg ba min tante ta seg av "det barnet der" på hennes ettårsdag. Hun skrek og skrek, ville ikke sove, og jeg hadde kaker å ordne, ballonger å blåse og en rekke andre ting. Jeg angrer veldig på de ordene, og er evig takknemlig for at hun ikke kommer til å huske dette når hun blir stor. Håper jeg aldri sier noe sånt igjen!

[Anonym bruker]

01.04 her

 

Siden jenta di er såpass liten kan du kanskje prøve å plassere hennes egen hånd/fingre der hun vil bite (om du ser dette på forhånd, ikke tving barnet til å bite seg selv). Da vil hun kanskje forstå at det gjør vondt.

Dette har en venninne av meg praktisert på en ettåring som bet andre, og barnet ble like overrasket hver gang. Man får jo ikke lyst til å gjøre det igjen akkurat.

[Anonym bruker]

var nesten litt befriende å lese denne tråden her. herregud, jeg har en ekkel reflekt, og det er hver gang jeg blir utsatt for smerte klapser jeg til omgivelsene. Det skjer automatisk, og det er skummelt. Jeg tenker ikke en gang.

 

har ikke barn enda, og kjenner nesten av jeg gruer meg til det.