Gå til innhold

Jeg fortjener ikke å være mamma


Anbefalte innlegg

Det lille trollet mitt på 1 1/2 år har en tendens til å bite, klype og lugge. Hun gjør det med oss, søsken, og ungene i barnehagen. Hun har siden fødselen vært et bestemt lite troll.

 

I dag satt vi å lekte og koste i sofaen og helt uten videre bet hun meg i armen, det var skikkelig vondt og jeg skrek au. Hun så på meg og begynte å skrattle. Da tok jeg armen hennes og bet tilbake.

 

Stakkars lille jenta mi, hun skrek så hun ble blå i ansiktet, og da jeg så på armen hennes så hadde hun fått merke. Etterhvert ble det svakt blått.

 

Hvordan kunne jeg gjør noe slikt mot den lille jenta mi? Får ikke sove for jeg bare gråter og angrer meg så.

 

Noen andre som har gjort ting de angrer?

Fortsetter under...

Siden du skriver "oss" antar jeg at du er sammen med faren hennes. Har du fått snakka med ham om dette?

 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, du har jo bitt barnet ditt. Men du viser jo anger og om dette er det eneste du har gjort galt i din tid som mor, så er det jo ikke det verste du kan gjøre. Men du må jo sørge for at dette aldri skjer igjen!

 

Jeg synes ærlig talt ikke du skal ha dårlig samvittighet for dette. Er biting et problem og dere ikke får bukt med det på annet vis, så kan det være at å bite tilbake faktisk er det eneste som hjelper. Da forstår hun kanskje at det er vondt. Du har jo ikke skadet barnet. Hun lider ingen varige men av dette. Hun lærer leksa si på den harde måten. Jeg har bitt sønnen min selv jeg. Ikke kjempehardt men nok til at han har fått vondt, og det har selvdølgelig ikke blitt gjort mens han var baby, men når han har vært gammel nok til å forstå. Tror faktisk han var på samme alder som ditt barn. Etterpå har jeg sagt at jeg gjorde det fordi han beit meg først, og prøvd å forklare så godt det lar seg gjøre til et lite barn at mamma er glad i han, men biting er vondt, og biter han så biter jeg tilbake. Det ble ganske kjapt slutt på bitinga da, så de forstår mer enn vi tror. Men selv om barnet ikke er så gammelt så tror jeg det er viktig at vi prøver å forklare de både hva som ble gjort og hvorfor.

Be henne om unnskyldning og forklar hvorfor du gjorde det. Men forklaringen er jo ikke at hun bet deg først, og dermed fortjente å bli bitt tilbake. Forklaringen er at du var ekstremt sliten og gjorde noe dumt, noe mammaer ikke skal gjøre. Du må også prøve å få henne til å forstå at dette ikke var hennes feil.

Forstår den enorme frustrasjonen. Jeg håper du kan klare å tenke at hun tross alt er et lite barn, og at hun handler som et lite barn. Hun ønsker oppmerksomhet, så neste gang hun begynner å bite kan du kanskje prøve å ta henne på fanget og gi henne oppmerksomhet og kos i stedet? Gi henne oppmuntring og ros gjennom dagen, skryt av det hun gjør som er bra og overse det som ikke er greit. Hvis dere kvesser til hver gang hun biter kommer hun til å fortsette bitingen.

Sånnt skjer. Du fikk vondt, du reagerte helt på impuls. Ungen vil ikke huske dette når den blir eldre, og den blir ikke ødelagt av at dette skjedde EN GANG. Men det er sunt at du har dårlig samvittighet, for da skjer det ikke igjen, hadde du ikke hatt dårlig samvittighet ville jeg vært bekymret.

 

Når ens barn påfører en store fysiske smerter ved spark/slag/bitt osv, så reagerer man utomatisk. De aller aller færreste mødre/fedre bruker fysisk avstraffelse som oppdragelsemåte, men mange foreldre opplever en gang at man reagerer og tar hardt i barnet på en måte.

 

Jeg klapset en gang min sønn på låret/baken mens vi skiftet bleier, for han sparket meg så hardt. Han ville ikke skifte bleie, men vi måtte, hadde utsatt det en stund fordi jeg visste at han ikke ville, men han hadde blitt sår i baken hvis jeg ventet noe lenger. Han sparket flere gangen, jeg sa at han skulle slutte, forklarte at det gjorde vondt, men han bare hylte "Dumme mamma! Jeg sparke!" Det gikk greit å overse/irettesette muntlig, helt frem til han traff meg på nesa. Jeg fikk vannvittig vondt og reagerte med å klapse ham på låret. Han fikk sjokk selvsagt. Jeg sa unnskyld med en gang, og forklarte at når han sparket meg sånn, så fikk jeg så vondt at jeg glemte meg. Sa at det ikke er greit å slå, men at hvis man sparker en annen så den får kjempevondt, så kan det skje at man får igjen. Han forstod det godt, og sa i ettertid "Hvis jeg slår masse, kan jeg få igjen, det er ikke lurt å slå!" Han var 2,5 år når dette skjedde, så han forstod jo mer enn hva tulla di på 1,5. Han har ingen traumer av dette nå som 5 åring.

 

Han har ALDRI blitt slått noe mer, det var den ene gangen hvor jeg reagerte på impuls, og så lenge jeg lærte av den situasjonen og visste i ettertid at jeg måtte fjerne meg når han fikk et trassanfall hvor han kunne slå/sparke meg mye. Nå har han vokst ifra seg den tendensen heldigvis, så har ikke vært oppe i en slik situasjon etterpå.

Jeg er absolutt IKKE for denne metoden, men har hørt om flere tilfeller der dette faktisk har fungert for å få "bukt" med bitingen!

 

Jeg synes ikke du skal bruke mer tid på å tenke over det som skjedde, gjort er gjort:)

Men jeg ville ha lagt en plan for hvordan jeg skulle reagere/håndtere evt neste gang hun biter!

Kanskje helsestasjonen kan komme med råd?

 

Og JAAA, jeg har også gjort ting jeg angrer!!!!

Jeg reflekterte litt over hvorfor dette skjedde, snakket med barnefaren/samboeren min og fant en løsning slik at vi unngår slike situasjoner igjen!

Viktig å bli ferdig med det, ikke bra å gå rundt med dårlig samvittighet for noe en ikke kan ta tilbake:) Og så lenge barnet ikke får varige men av dette så er det nok allerde glemt fra hennes side:)

 

Annonse

Tusen takk jenter for mange gode svar.

 

Kjenner det kommer til å ta meg noen dager å komme over hva jeg gjorde. Klarte nesten ikke se på armen hennes med bitemerket mitt. Det gjenstår jo å se om hun har lært av denne situasjonen, men uansett så skal jeg bruke andre metoder for å få slutt på bitingen om den fortsetter.

 

Jeg sa til henne når det skjedde at jeg fikk vondt, og at jeg derfor bet tilbake. Trøstet henne og holdt henne når hun gråt. Gikk fort over og hun smilte og lekte videre.

 

Mannen min ble litt forskrekket og ga tydelig uttrykk for at han ikke støtter den type behandling av ungene, selv om han også har hørt at å bite tilbake kan få bukt med biting.

 

Var uansett godt å få det ut, og dele dette med andre. Svarene deres gjør det nok litt lettere å få det ut av systemet på. Så tusen takk.

Jeg kom til å tenke på hvordan hundemammaer oppdrar ungene sine... :)

 

 

Skjønner at du blir litt betenkt og kanskje bet du litt vel hardt, men jeg synes i bunn og grunn ikke det var så galt det du gjorde.

Ungen din har holdt på slik lenge, uten å forstå at det bør ta slutt.

 

Nå kanskje hun skjønner det. :)

Annonse

nei nå må dere slappe av litt her. dette er ingen sak for BV. herregud. dette er ikke snakk om fysisk vold over en lengre periode. hun bet fordi hun fikk vomdt og fordi hun ville vise vesla hvor vondt det er å bli bitt. det dumme er HI at man ikke kjenner sin egen kjevestyrke, og ofte så biter man hardere enn man tror. jeg synes ikke du skal spise deg selv opp på grunn av dette. det skjedde en gang. gutten til en venninne av meg var fæl til å bite, å om han bet andre fikk de han til å bite seg selv i hånden, så han fikk kjenne hvor vondt det var. det er en måte å få det til å slutt på det.

Hvis det er noe trøst så har min mor fortalt meg at hun en gang da jeg var liten og full av faen( tok alle leppestiftene hennes og malte badekaret med de;-)9, tok hun å klapsa meg skikkelig hardt på rompa. Hun sa hvor ekstremt dårlig samvittighet hun hadde fått fordi jeg grein mine modige tårer. Jeg var vel 2 år og husker ikke et glims av det en gang!

 

At jenta di skreik så hun ble blå er nok ikke bare at det var vondt, hun ble vel overrasket over å få igjen med samme mynt.

 

Slapp av! Du fortjener fortsatt å være mamma, du kommer til å gjøre andre "feil" også. Ingen her er perfekte mødre selv om vi prøver;) he he

 

Så fatt mot og stor klem fra meg:))

Ikke tenk på det. Greit man skal vel strengt tatt ikke gå rundt å bite barna sine men så lærte jenta det.

 

Jeg kløp største gutten min i sinne, fordi han drev og kløp lillebroren hele tiden. Åh jo, det ble faktisk en slutt på det.

jeg var et troll som datteren din ;)

og mamma bet meg i stortåa så den ble blå :P

jeg husker det ikke og jeg bærer ikke nag :P

 

jeg bet ikke like mye etter det fortalte mamma ;)

 

så jeg tror ikke du skal bekymre deg ;)

 

jeg er ekstremt glad i mamma'n min og det har jeg vært i alle år!! (selv om hun bet meg ;)

 

 

Du er nok en god mamma fordi om dette skjedde :)

Men jeg er ikke enig i at det er en god løsning for å få slutt på bitingen. Da lærer jo de små at så lenge mamma biter, så kan jeg gjøre det.

 

Jeg har også gjort lignende i ren frustrasjon da dattra mi var lita, men det var lugging. Tenker faktisk på den episoden og har dårlig samvittighet nå, 19 år etter det skjedde. Jeg ville aldri funnet på å gjort lignende med sønnen min nå. Og det tror jeg aldri du kommer til å gjøre heller ;)

Jo, det kan faktisk være at jenta til HI lærte noe av dette. Ikke er det så galt, selv om du kanskje bet litt vel hardt. Jeg vet om mange som har hatt "bitere" til barn, som ikke har sett noen annen utvei enn å bite tilbake så barnet skal forstå at det er vondt. Det har gått helt fint med de! Og nei, det er ikke greit med vold, men en liten lærepenge så barnet skal forstå at den andre får vondt når man biter, det syns jeg må være greit.. Så, skyt meg! Meld meg til barnevernet! Men det er altså hva jeg mener... :P

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...