Hva f... gjør jeg?

[Anonym bruker]

For to mnd siden fikk vi verdens nydeligste sønn etter ett fysisk hardt svangerskap. Sluttet med antidepressiva før uke 32 og det gjorde meg ingenting. Gledet meg som bare rakkeren til lillen skulle komme. Da han så kom eksploderte verden i følelser for meg og jeg elsket det lille nurket intenst. 2 uker senere følte jeg depresjonen komme snikende og sa deretter kjapt ifra til legen min som henviste meg til dps.

 

1 uke etter dette begynte sønnen vår å skrike... og han skrek og han skrek...i flere uker... til slutt var nervene mine helt tynnslitte. Det tar på å høre på at barnet ditt har det vondt for ikke å snakke om lyden i seg selv... da han var 5 uker sa de på helsestasjonen at han nok har kolikk... Da var jeg helt nedkjørt allerede og skrikinga fortsatte. Pappaen overtok min permisjon og jeg ble sykemeldt. Etter den turen på helsestasjonen tok vi han til en kiropraktor. Han har gradvis blitt bedre og bedre mens jeg gradvis blir verre og verre.

 

Problemet nå er at jeg ikke klarer å være i nærheten av mitt eget barn. Jeg føler meg som den verste drittkjærringa (og det er jo SKIKKELIG konstruktivt), og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Han er en helt herlig gutt, men jeg klarer ikke å håndtere han nevneverdig før jeg må fjerne meg. I går kom avslaget fra psykisk helseteam. De gamle hurpene syns ikke jeg SÅ deprimert ut under evalueringssamtalen så jeg trenger ikke hjelp mener de. Hva gjør jeg nå? Jeg vil så gjerne klare dette her, men føler jeg har kjørt meg skikkelig fast! Jeg er glad i ungen og jeg savner han når han er borte fra meg, men jeg flykter hals over hode så fort det ser ut til å bli skriking og når han ikke skriker går jeg og venter på det.