1åring som er bortskjemt?!

[Anonym bruker]

Litt dårlig overskrift, men fant ikke på noe bedre.

 

Jeg har en 1åring som virkelig vet hva han vil. Han kan grine seg til det meste. Både leker og "godt". Dette gjelder da hos andre barn og foreldre, ikke oss. Han kan bli skikkelig sur og hylgriner om han ikke får leken de andre babyene har i hånden, eller om han ikke får det de spiser på. Det begnner å bli litt pinlig, for vet ikke hva jeg skal gjøre. Han griner skikkelig krokodilletårer. Leker andre med hans leker så blir han sinna, slår og dytter de vekk. Leker han med dems leker og de tar det så er det samme der. Merket og på sist babytreff (gjevnaldrende babyer) at de andre babyene trakk seg unna når han hylgriner og prøver å ta lekene dems. VI har masse leker til han, og vi prøver å få oppmerksomheten over på noe annet, men det funker jo ikke for han er jo slikt igjen neste gang.

 

Jeg leker mye med han her hjemme, føler ikke at jeg leker for mye, men ikke for lite heller. Og er samme der, han blir sur og sinna om jeg tar lekene hans. I bgeynnelsen var jo dette morsomt og søtt, men det er det virkelig ikke lengre. Er dette en periode som er normal og som går over? Eller er dette noe som må gjøres noe med nå? Og hva bør vi gjøre? Er jo helt ny på dette, og trodde slike ting kom senere..

[Anonym bruker]

Han er ikke bortskjemt, men han har egen vilje og vet ikke hvor grensen går, disse er det dere som foreldre som skal lære ham.

Det er på tide med grensesetting og få ham til å forstå at han ikke kan få alt han peker på, ei heller viljen sin på hva som skal skje.

Når han maser om godter f.eks så må du bare ikke gi deg. Når han prøver å ta leker fra en annen gå bort til ham og si "nei, nå har "x" den leken først, du kan låne den etterpå".

Han tester grenser og etterhvert kan han nok og legge seg ned på magen og sparke med beina og hylgrine - mini startet med dette da han var 15 mnder, merker trassen har slått inn for fullt! Litt slitsomt, men det blir stadig bedre.

[Tabitha]

Lurer på noe av det samme. Jeg har ei på 14 mnd som styrer meg på noen måter. Når hun gråter kommer jeg ned på gulvet til henne, og ligger der og hjelper til med byggeklossene.

 

Mora mi har sagt at hun må underholdes hele tiden, men nå begynner jeg å lure etter at jeg leste noe om ettåringer som styrer foreldrene sine med skriking.

Noen mødre mente at man skulle la ettåringene skrike så de forstod at det var nytteløst å få viljen sin. Men ser ikke helt for meg at det er greit å la henne ligge på gulvet og skrike i lengre tid.

 

Jeg syns det er naturlig at hun vil være med oss ved bordet når vi sitter og spiser. Likevel, der skriker hun også mye hvis hun ikke får matbiten på sekundet. Hun ser også på de andres mat og strekker seg etter den. Det med å sitte ved bordet sammen med andre er den aller største prøvelsen hos oss. Hun har et godt sovehjerte. Hun skriker riktignok om morgenen når hun våkner 7.30-08.00, men da er det greit fordi hun skal stå opp.

[Anonym bruker]

Høres helt normalt ut Avatar!

Når de skriker for å få viljen sin, så mener jeg at en skal ikke alltid gi etter - de må tross alt lære seg at de ikke kan få ALT.

Denne skrikingen går fort over når de skjønner at det ikke funker.

Ang ved matbordet så er det vel bare å gjøre alt mest mulig klart til mini før dere setter dere ned for å spise, og kanskje la hun smake på din mat - men du kan jo og prøve å si: Her er din mat, dette er mamma sin".

 

[Anonym bruker]

Skjønner hvordan du har det, men jeg tenker at det går over etterhvert. De skjønner jo ikke så mye ennå disse små, om hva som er "mitt" og "ditt" og vil gjerne alltid ha det som de andre leker med eller spiser. Jeg synes ikke du skal skjemmes over barnet ditt, når det oppfører seg slik, men annerkjenne viljen hans og heller trøste ham når ting ikke blir slik han ønsker.

 

Gutten min på 18 måneder er en av de tre "småbarnsbøllene" på avdelingen, som de sier, så det handler litt om personlighet, tenker jeg. Jeg synes ikke du skal "kue" viljen hans på noen som helst måte, men heller fortsette å forsøke å avlede ham, og stille og rolig fortelle ham at han ikke kan få viljen sin, i de situasjonene det ikke er mulig. Jeg tenker det blir bedre etterhvert som språket løsner, og de lærer seg å snakke seg ut av situasjonene istedenfor å sloss/gråte.