Spontan abort i natt

[kikakika]

Jeg var i starten av 12 uke og hadde termin 10 desember. I natt mistet jeg etter flere timer med fryktelige magesmerter og oppkast. Det hele startet sist uke med at jeg fikk blødninger, men ble hele tiden forsikret om at dette ikke trengte å være farlig av fastlegen. Jeg prøde å holde positiviten oppe og bestilt ultralyd hos en privat gynekolog som skulle vært senere i dag. jeg ville finne ut om det var "liv" i magen, og finne ut hvorfor jeg hadde blødning. Jeg vil alltid leve i uvisshet om hvorfor jeg mistet siden jeg ikke fikk tatt timen. Jeg har beholdt timen for å undersøke om det er noen rester igjen av morkaken i livmoren. Dette barnet var virkelig ønsket av oss og alle rundt oss og er noe av det grusomste jeg og min samboer har opplevd. Vi er så slitne nå kjenner begge på en stor sorg og tomhet. Er det noen her som har opplevd det samme eller andre som har noen gode råd for hvordan jeg skal takle den nye hverdagen?

[Anonym bruker]

Utrolig trist å lese at du måtte oppleve dette

Har ikke vært helt i samme situasjonen for kom ikke lenger enn 5 uker på vei før jeg spontan aborterte. Har ingen gode råd til hvordan du skal takle den nye hverdagen, for jeg syns det var vanskelig. Var ikke så mange som viste om at jeg var gravid så slapp spørsmål. Men har aldri får sett så mange gravide og barnevogner som før etter jeg mistet.

Det eneste rådet jeg kan gi deg er å gi deg selv tid til å sørge, det er et stort tap du har opplevd. Folk sier tiden leger alle sår, men jeg tror vi bare lærer oss å leve med det. Men gi deg tid til å sørge, og gi deg selv litt egen tid. Også lov å sykmelde seg om du syns det er vanskelig å finne motivasjonen til å reise på jobb..

Beste tipset mitt er vell bare å gi deg selv og mannen din tid, la dere sørge på deres måte. Er ingen fasit på hva som er rett og ikke i en slik vanskelig og trist situasjon.

 

*Krysser fingrene for dere og at en ny spire sitter igjen så snart dere ønsker*

 

- Klem T -

[lilla syrin]

Hei !

 

Dette var veldig trist å lese Føler med deg ! Det er så mange forventninger og gleder rundt et svangerskap...selv om en ikke er så langt på vei, blir sorgen og tomheten stor !!

 

Jeg opplevde selv en SA i slutten av april. Jeg var da i uke 13. Begynte med blødninger for meg også, og etter noen dager skjedde selve aborten. Opplevde det hele som veldig trist og tungt...mange, mange tårer !

Nå 4 uker etter, er alt mye bedre ! Det har på en måte bare gått seg til på et vis....Jeg klarer se fremover, og gleder meg til å begynne prøving igjen. For meg har det vært til stor nytte å prate med kvinner som har opplevd det samme. Folk som ikke har opplevd dette, kan trøste, men de vet ikke hvordan det kjennes på kroppen. Jeg ser andre her inne beskrive det som en ensom sorg...og det har jeg følt jeg også.

 

Jeg vil råde deg til å tillate deg selv å være lei deg ! Det er lov til å gråte. Vær åpen om det, og snakk med noen du vet har opplevd det samme. Plei deg selv, og forsøk etterhvert å gjøre koselige ting med samboeren din.

 

Det er lurt at du skal til lege i dag, for da får du sjekket om alt har kommet ut av seg selv.

 

 

Sender deg mange, mange gode tanker og klemmer !

[kikakika]

Takk for gode ord, tanker og klemmer T og Lilla Syrin. Veldig godt med tilbakemelding fra noen som har opplevd dette. Timen hos spes.gynekolog gikk greit og alt var kommet ut under aborten. Det var en utrolig trist opplevelse å være på min første UL og se en tom livmor. Det var jo ikke sånn det skulle være. Jeg bare gråt og gråt når jeg så det samtidig som jeg var letta for at jeg ikke trengte en utskraping. I dag skal jeg og samboeren min bare prate, gråte, holde rundt hverandre og kjenne på sorgen. I dag tidlig så jeg boken som lå på nattbordet mitt. "Velkommen til verden" en vakker diktbok om barnet man venter. Mitt barn fikk ikke den muligheten men var så velkommen. Vi var så klare for å overøse dette barnet med kjærlighet. Jeg skjønner at jeg og vi har en vanskelig tid forann oss og på en måte så må vi klare dette. Det er nok sant det mange sier at tiden leger alle sår, takk igjen for oppmuntrende ord dere.

Klem kika

[selma07 og engel]

Huff, stakkars deg:( Vet hvordan du har det.. hadde utskrapning etter min ma for 7 uker siden idag.. Var i starten av uke 11 da jeg spottet litt brunt og fikk konstatert død skatt i magen:(

 

Den første tiden etterpå var fryktlig vond, følte meg så uendelig tom.. Det er viktig at man gir seg selv lov til å sørge over tapet av drømmene og planene for fremtiden! Og etterhvert begynne å tenke tanken på at det er en grunn til at vi mistet, og den grunnen er at det var noe alvorlig galt med spirene våre! Det blir en trøst etterhvert, det lover jeg! ØNsker deg lykke til i dagene fremover!! God klem til deg!!

[kikakika]

Takk for dine lykkeønskninger Selma07. Det er rart hvor ufattelig glad man kan bli i den lille i magen og hvor tomt det føles. I mine øyner var jeg allerede en mor når jeg ble gravid og denne følelsen vokste hver dag den lille var i magen. Det var så godt å starte en familie med samboeren min og det er helt uvirkelig at det hele er over. Det hele er et stort mareritt og det blir veldig tøfft og måtte starte helt på nytt. Det er stor støtte i lese din og andres historier er inne. Det er trøst å vite at det var en grunn for at vi mistet. Jeg fikk umiddelbart en veldig skyldfølelse for at det kanskje var noe jeg har gjort (trene feks). Dette var naturens gang og noen ganger skjer dette. Lykke til med deg også. Klem