På bedringens vei

[El1]

Hei.

Siden det ikke er så mye aktivitet her vil jeg si at jeg har fødselsdepresjon men er blitt bedre så hvis noen vil "snakke" om noe så ta kontakt. Jeg synes dette er et fortiet emne og vil gjerne hjelpe andre, hvis jeg kan;) Litt om meg: har hatt depresjon som ung, visste ikke om jeg ville ha barn og drøyde mange år, spurte mange kritiske spørsmål som gravid som ingen svarte særlig ærlig på fordi alt liksom skal være så bra når man har fått barn, fikk depresjon og var sjukemeldt de 3 første månedene etter fødsel, har gått til psykolog, er mye bedre nå

[El1]

Ser at det kan virke som om jeg gir depresjonskylden til alle som ikke var helt ærlige... Hehe... Det er ikke meningen! Vil bare ha fram at etter at jeg har fortalt venninner om depresjon viser det seg at mange sliter etter fødsel men få tør snakke om det...

[Anonym bruker]

Hei :-) Har muligens fått svangerskapsdepresjon jeg...vet ikke om dette kommer til å fortsette etter barnet er født men vil gjerne høre dine erfaringer:-)

[El1]

Siden jeg ikke veit noe om deg kan jeg bare fortelle om megselv. Som ung hadde jeg depresjon, gikk på tabletter og i samtale. Var syk i et par år. Jeg drøyde leeeenge med å bli gravid og har alltid tenkt at jeg ikke skal ha barn. Snakket mye med venner og andre med barn, jeg er ikke redd for å stille spørsmål og konklusjonen ble at: ingen blir noengang klar for barn så bare hopp i det. Jeg gjorde det. Gjennom svangerskapet ble jeg mer og mer usikker. Gledet meg ikke, kjøpte ikke inn ting osv. Jordmor sa jeg var reflektert da jeg fortalte henne om min skepsis, jeg var også veldig åpen til min lege. Jeg sa at jeg var redd jeg skulle bli deprimert. Desverre ble det ikke gjort noe med det og DET angrer jeg på. Du må snakke med noen om det! Vær føre var. Jeg gikk mye på overtid, endte med hastesnitt (traumatisk) og det som veltet mitt lass var en dødssyk far som lå på samme sjukehus. Jeg føler jo at jeg hadde litt vel "uflaks" men mange får depresjon av "små" ting som at de ikke klarer amme. Da jeg kom hjem fra sjukehuset valgte jeg min far forran min sønn, noe jeg ikke angrer på men som jo har ført til mye dårlig samvittighet osv. Dette sliter jeg fremdeles med. Så mitt råd er at du må snakke med lege, jordmor eller andre du føler kan hjelpe deg. Fint hvis du kan si hvorfor du tror du har en depresjon? Det er fint om du får ordnet opp i dette før fødsel for tiden etterpå er kjempetøff for alle og da er det best om man er fith for fight!

[El1]

Ble litt usikker på om jeg fikk svart på det du spurte om, men min erfaring er at tankene som plaget meg da jeg var gravid ble verre etter fødsel. Jeg trodde jeg var så negativ at det måtte gå bedre enn fryktet, men det gjorde desverre ikke det. Jeg har mange ganger i ettertid tenkt: at jeg kunne være så dum jeg visste jo at dette ville skje osv. Så nok en gang er mitt råd at du må snakke med noen nå mens du kan fokusere på kun degselv.

[Anonym bruker]

Hei igjen.. Dette er ikke mitt første svangerskap . Har barn fra før og har aldri vært deprimert eller hatt angst tidligere. Dette svangerskapet begynte med angst og depresjon som var av en slik art at jeg tok kontakt med lege. Tok deretter selv kontakt med psykolog. Dit går jeg nå. Får jo ingen medisiner da jeg er gravid.

Har time hos psykolog ca hver 14 dag.Synes selv at dette er for sjelden. Føler at fremgangen er sakte og sjønner ikke hvordan dette kunne skje med meg. Er redd for å aldri bli helt meg selv igjen..som jeg var før på en måte.

Får angst når barna maser eller bråker. Blir redd selv når jeg får angst. Tenker at livet mitt er ødelagt etter denne svangerskapsdepresjonen kom. Lurer på om det er hormonellt og om det kommer til å forsvinne når jeg ikke er gravid lengre. Gleder meg heller ikke noe over graviditeten. Klarer ikke å forholde meg helt til den. Men vet at jeg ønsket meg et barn til. For noen få måneder siden da jeg enda var meg selv og ikke hadde fått angst og depresjon.....

 

Sukk og sukk:-) Er redd for å aldri føle det samme ovenfor barna mine igjen...

[El1]

Kjempeflott at du har tatt tak i dette! Jeg forstår det du tenker med psykolog, jeg har sluttet med det nå fordi jeg synes det virker så veldig langsiktig, hadde time en gang i mnd, også ble det bare stress med å få barnevakt osv. Men det har nok hjulpet å snakke om ting og hun jeg var hos var veldig flink til å rose meg og det var godt. Gikk dine andre svangerskap og tiden etter fødselen greit? Jeg skjønner godt at du er redd du/ det ikke blir som før, det var noe av det jeg sleit mest med etter fødsel. Men hvis du ikke har hatt noen problemer før, det ikke har skjedd noe traumatisk nå og siden du har født tidligere tenker jeg at det godt kan være hormonelt. Føler du at du sliter kun psykisk? Får du noe hjelp med de andre barna? Vet dine nærmeste dette? Jeg har vært veldig åpen om min drepresjon men har ikke fått noe hjelp av andre enn min mann. Han tok over min permisjon etter fødsel og det reddet alt. Jobber du? Ved min forrige depresjon hadde jeg panikkangst og tabletter hjalp utrolig på det, men jeg ble jo veldig likegyldig osv derfor har jeg ikke villet begynne med tabletter denne gangen. Å være deprimert når man har bare seg selv å tenke på er noe helt annet enn

når det er barn inne i bildet. Beklager hvis dette vart litt rotete...

[Anonym bruker]

Mine andre svangerskap og tiden etter fødsel forløp helt smertefritt. Har aldri opplevd noe som dette tidligere. Det er blitt oppdaget i dette svangerskapet at jeg har lavt stoffskifte og har begynt på Levaxin for dette..Jeg har vært ganske åpen om det ja. Mannen min og venner og familie vet om dette. Vet ikke helt om de vet at det er en svangerskapsdepresjon men de vet at jeg har hatt angst og vært /er deprimert. Har en mann som jobber borte og da her jeg barna. Er akkurat begynt å jobbe selv, men i aktiv sykemelding....Håper håper at det er hormonelt og at jeg vil bli bra igjen....Alt kjennes rart/annerledes ut....

[El1]

Det virker som det er fysisk hos deg. Jeg synes du har gjort alt riktig så har ikke noe annet råd enn at du må ta tiden til hjelp og be andre om hjelp med barna hvis du tror det kan lette. Det er nok kroppen din som ikke er helt i form og det kan fort endres til det bedre. Beklager at jeg ikke kan hjelpe bedre;)