Jeg er kristen, han er ikke!

[Anonym bruker]

Debatten på livssyns siden er død, så jeg prøver her jeg Er ute etter å høre om andre i samme situasjon og hvordan det går. Mannen er ikke kristen, tror igrunn ikke på Gud. Etter at vi fikk barn sammen har det virkelig gått opp for meg hvor vanskelig det er å ikke ha samme livssyn. Han mener nå at jeg ikke må påvirke lillegutt med sang og bibelstoff, for da blir han "hjernevasket". Sier at vi må vente til han blir så gammel at jeg kan snakke med ham om det og at han kan velge selv hva han vil. Du som er kristen vil skjønne hvor dumt det er å si noe sånt, det synes i alle fall jeg. Vil jo bare fortelle om min tro, men en som ikke har oppvokst i et kristent hjem vil ikke forstå dette. Uansett, hvordan har dere det hos dere som er i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Mannen din har fullstendig rett, det er hjernevaskning på høyt nivå man driver med små barn.

Kirken er like ille som tobakk selskapene, man vil få dem avhengig når de er unge slik at de har flittige betalere når de blir store.

 

Ikke påvirk ungen din på den måten, la han få velge selv når han blir stor.

[Anonym bruker]

vi er ikke kristne. men datteren min fikk en barnebibel i dåpsgave og liker å høre på historiene.. jeg liker han derre Jesus jeg mamma sier hun. hun er snart 5 år. vi synger sanger også, uten å tenke på om det er noen kristen opprinnelse.. mange sanger er det uten at vi tenker over det. men vi ber ikke kveldsbønn eller fadervår om kvelden. det gjorde svigermor for sambo da han var liten, men han er heller ikke kristen. så jeg tror nok ikke du klarer å hjernevaske han med slike ting. trussler og hysteri ovenfor gud skaper mer hjernevasking. barnet er fint i stand til å ta standpunkt den dagen han forstår det uavhengig om du har sunget og bedt med han som liten. mange synes det er en trygghet å ha en Gud å henvende seg til. selv er jeg religiøs i den forstand at jeg tror det finnes noe mer enn bare det håndgripelige.

[Anonym bruker]

Heldigvis er både mannen og jeg ateister, så for oss er det ikke noe problem.

 

Vi valgte å sende gutten i en privat, kristen barnehage der han får kontakt med kristendom. Norge er tross alt et kristent land og som barn var vi foreldre troende selv, så hvis sønnen vår har interesse må han gjerne holde på med det. Han er ikke døpt og spør han oss får han ærlig svar at mamma og pappa ikke tro på Gud.

 

Jeg er enig med mannen din at religion er hjernevasking, men det trenger ikke nødvendigvis være negativt.

[Anonym bruker]

Her er det omvendt, han er kristen men ikke jeg.

Når det kommer til alt med tro sender jeg ungene til han. Synes det er helt fint at de leser i barnebibelen innimellom. Er også supert at han er "eksperten" på området og kan svare på ungenes spørsmål på en skikkelig måte. Men hadde han begynt å forkynne, lekse opp fra bibelen regelmessig, be med dem før leggetid og alt ære være gud som for meg er tøv, hadde jeg satt foten ned.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke taklet å være sammen med en som var kristen. Hadde nok reagert på samme måte som mannen din - selv om det nok ikke er riktig måte å gjøre det på.

[Anonym bruker]

Hvis du syns det er dumt at mannen din ikke ønsker at du påvirker barnet med din religion, vel, da er det bare å tenke deg hvordan du ville følt det om han gikk sterkt inn for å påvirke barnet til å tro at det ikke finnes noen gud?

 

Å ikke tro er også et livssyn, og hans livssyn fortjener like mye respekt som ditt. Er derfor enig med mannen din at dere kan vente til barnet er større.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er fasinerende at dere ble et par når dere har forskjellig livssyn i utgangspunktet!

Jeg klarer ikke å se hvordan en slikt samliv skal gå smertefritt uten lange diskusjoner om etikk. Hvis du følger bibelen altså.

Nestekjærlighet og ja, de fleste bud egentlig, er greie regler å følge selv om man ikke er kristen og de fleste følger de, men blir det lovsang og messing om Jesus i det daglige må det bli irritasjon til slutt.

[Anonym bruker]

Som HI antyder i åpningsinnlegget, er det nok slik at begge må dempe seg litt om det ikke skal bli konflikter.

 

I vårt hjem har vi bibler liggende framme, og Visjon Norge surrer stadig og går på TVen. Så hos oss blir det mer åpenlyst, mens HI må gjøre det hele mer i skjul :-) Det går an å knele ved senga og be for familien når ingen ser deg.

[Anonym bruker]

Hjernevasking? Overhodet ikke!

 

Jeg er kristen, ikke hyper, men jeg tror på Jesus og jeg tror på en kraft som er kjærlighet-altså ikke EN Gud som person. Mannen min er humanetiker, og det har aldri vært snakk om noe annet enn at barna skal få en barnetro og heller bestemme selv senere hva de vil eller ikke vil. Jeg har sagt klart ifra at jeg kan ta meg av all den biten med å snakke og forklare rundt jesus og gud, først så var mannen min helt enig og syns det var deilig at han slapp å sitte på det ansvaret. Men nå, 6 år etter vår førstefødte så forklarer han mer og mer alt rundt jesus og gud. Vi forklarer og at det er mange andre som har andre trosretninger og det er helt greit, for alle tror og mener at vi skal være snille mot hverandre og at det finnes en gud.

 

Vi tror det er utrolig viktig for et barn å ha en barnetro å støtte seg på når feks. en bestefar dør. Jeg vet at det er mange som er uenig med meg og min mann, men å kalle det hjernevasking er å ta det for langt!

[Anonym bruker]

Mannen min er kristen og tar barna med i kirken og sånn. Her i huset er det ikke lov å si at sånn og sånn er det (iforhold til religion), men vi kan si at pappa tror sånn og mamma tror sånn og at de ikke trenger å bestemme seg ennå.

Den dagen de ikke ønsker å gå i kirken så slipper de det, men om de ønsker å fortsette å gå så skal de så klart få fortsette med det.

[Anonym bruker]

Helt enig 15:22. Er ikke hyper jeg heller. Da vi ble sammen trodde han på Gud, og han har alltid vært klar over at jeg ønsker å bringe dette videre til mine barn. Ikke messe hver dag, men fortelle om at det finnes en Gud som er glad i oss, og at når vi dør kommer vi til himmelen. Nattasanger/kveldsbøn ser jeg på som noe trygt og godt, og koselig. Vil aldri tvinge noe på dem, de skal selvsagt få bestemme selv. Nå har han derimot bestemt seg for at det ikke finnes noen Gud, og at det blir tullete å fortelle barna våre dette. Jeg ser jo i ettertid at jeg skulle gått før vi fikk barn, men var stormforelsket, og elsker han enda. Ikke lett dette her. Lurer fremdeles på om noen er i samm situasjon som meg, og hvordan dere har det

 

HI

[Anonym bruker]

Vi har samme situasjon her hjemme. Jeg er kristen, mannen min er ikke. Det å være ateist er like mye et livssyn som det å være religiøs. Vi landet derfor på at vi begge tror som vi gjør, og at vi er åpne med ungene om at valg av livssyn er et personlig valg. Derfor er det slik at når de kommer til meg og spør om noe, så får de et svar som starter med "jeg tror at...", og det samme gjør mannen min, og det takler ungene helt fint. Det blir for dem litt det samme som når man spør folk om yndlingsfarge eller favorittlag. Ingen av oss har behov for å propagandere vårt syn, og velger heller å vise i praksis at det å leve sammen med noen som tror noe annet enn en selv er helt greit.

 

Vi hadde noen diskusjoner i forbindelse med dåp, og landet på at vi hadde det. Det var viktig for meg, og for mannen min var det greit så lenge ungene fikk et reelt valg under oppveksten og i forhold til konfirmasjon. Nå er to av de konfirmert, og de har fått velge selv ( uansett var de vel mer påvirket av venner enn av oss ;-) )og valgte å konfirmere seg i kirken.

 

Vi har fortsatt diskusjoner rundt dette med tro, tvil og ateisme i huset, og nå er ungene en del av dem.

[Anonym bruker]

Jeg og min mann er ikke kristne, men vi synger likevel salmer sammen med barna, vi kan si Fadervår uten at det gjør meg noe, og jeg forteller om at det finnes andre som tror det finnes en Gud osv. Når noen dør, sier jeg at jeg TROR de kommer til himmelen og at de har det godt og møter igjen andre de har kjent før som har dødd.

 

Men TROR er det viktige ordet her...Jeg synes det er feil at du forteller AT det finnes en Gud og alt du tror på, da blir det forkynning og det er jeg ikke fan av..

Men det er flott at du lærer dem om religion, kunnskap er viktig. Men vær fast på at det er noe du TROR, og at pappa ikke tror det, og når de blir voksne kan de finne ut om de tror eller ikke.

 

Og pappa må respektere deg og din tro fullt ut, selfølgelig. Dere må kompensere begge to.

[Anonym bruker]

Det blir like galt at mor snakker om at gud finnes som at pappa sier at gud ikke finnes.

Han var klar over ditt syn før dere fikk barn og kan ikke nekte deg å snakke om gud nå.

 

Men det går ann å snakke om gud uten å si at han finnes, det får ann å si at noen tror at det er slik og noe tror at det er slik og om noen har rett vet vi ikke.

 

Og det er vel ikke galt å lese fra en barnebibel det er mange flotte fortellinger og barn gjør ikke forkjell på de fortellingene og eventyr.

 

 

[Anonym bruker]

Er det vitsi når jordens undergang i morgon 21 mai. Ved solnedgang. Det står i bibelen det. Men kva med dei som ikkje har solnedgang ?

[Anonym bruker]

Skjønner dilemmaet. Jeg er ateist og for meg hadde det vært et stort problem å dele hverdagen med en som er sterkt troende, iallefall hvis du insisterte på å dytte dette på det uskyldige barnet deres...må si mannen din har min sympati her.

[Anonym bruker]

Men, når det er sagt så skal vel dere kristne reiste til himmelen i morgen, så da løser jo problemet seg selv

[Anonym bruker]

Fatt mot, debatten på Livssynsforumet vil sikkert gjenoppstå. Hoho!!

[Anonym bruker]

hverken jeg eller mannen min er troende, men sønnen vår skal fortsatt være med svigermor på gudstjeneste i helga, hans første tur i kirka. Jeg ser ikke noe galt i dette, og tenker at hvis svigermor vil, kan han få lov til å bli med på søndagsskole osv etterhvert også.

 

Og utsette barna for tro er ikke hjernevask, å prakke på barnet ens tro og si at all annen tro er feil/dårlig er hjernevask.

 

 

Barna er for små til å kunne se det store bildet før de er ganske godt oppe i ungdomsårene, at de vet hvem Jesus er og kan noen bibelvers og salmer gjør ikke at barnet nødvendigvis blir kristen. Jeg hadde Kristendom på skolen når jeg var liten, jeg gikk i søndagsskole og er konfirmert og døpt i kirka. Alikevel er ikke min tro (eller mangelen på det) sterkt påvirket av dette. De som tror i voksen alder har hatt en opplevelse som gjør at troen virker fornuftig for dem, gjør den ikke det, vil man heller ikke velge å tro. Det er en grunn til at alle "gladkristne" sier at de har "funnet Jesus" eller "funnet Gud".