Bare lykke?? (litt langt..)

[BabyMama<3]

Kanskje er det noen av dere der ute som føler det litt sånn som meg. Før jeg ble gravid fikk man høre hvor fantastisk det er å være gravid. Magen vokser = lykke. Tankene om det som skjer og det som skal komme = lykke. Man føler seg så vakker når man er gravid..og så videre...

 

Men jeg må være så ærlig å si at jeg føler det ikke alltid sånt. Jeg hadde virkelig gledet meg til å komme over til 2. trimester, hvor alt skulle liksom føles så mye lettere. Men det gjør ikke det for meg. Joda, flesteparten av bekymringene jeg hadde i de første ukene er borte, men det er så mye annet som skjer med meg som jeg ikke er helt komfortabel med.

 

Jeg føler meg helt utrolig ustabil når det kommer til humør og hvordan jeg føler meg generelt. Nesten så jeg enkelte dager ikke vil stå opp av senga, vil bare ligge inne for meg selv og ikke møte mennesker. Jeg synes det er tungt ovenfor samboeren min til tider, føler ikke at han forstår meg heller.

 

Ikke liker jeg at jeg legger på meg. Jeg følte meg helt ok i forhold til kroppen min før, nå føler jeg meg brei over hoftene og tjukk. Ikke skjønner sambo dette heller, så han forsøker så godt han kan å fortelle at jeg ser sååå flott ut. Da blir jeg bare enda mer lei meg og han skjønner stakkars ingenting.

 

Jeg skal selvfølgelig ikke svartmale alt, men jeg skulle ønske at noen kunne være litt ærlig med meg før, så jeg slapp å oppleve dette på denne måten.

 

Jeg elsker likevel min lille pike allerede og gleder meg til å møte henne i september :-))

[WildPrincess]

ååå som jeg misunner de som syntes det er flott å gå gravid.. og som ikke plages av alle disse hormonene. Kroppen min tåler ikke være gravid, dette er mitt andre barn og jeg er kvalm, usansynlig sliten, trøtt og føler med pyton. Klarer ikke stille opp som jeg ønsker for min datter. På 17. mai så var hun med besteforeldre alene og jeg satt hjemme og gråt hele dagen og savnet henne. Hun hadde en super dag og jeg vet at jeg ikke kunne ha gitt henne det... så det var den beste løsningen... men jeg griner for alt og for ingenting.

 

Dette er nok bare sånn det er for enkelt av oss... kroppene våre vet ikke helt hvordan hormonene skal holdes i sjakk og dermed renner det over på den ene og andre måten... og ikke forvent at din kjære skal forstå... han er mann og ærlig talt så skjønner jeg ikke mye av det selv til tider heller.

 

Beste rådet er å telle ned dage og om ting bli for tøft ta kontakt med jordmor og prøv å prat med henne... kanskje det hjelper litt. Eneste "trøsten" jeg kan gi deg er at du er langt fra alene. Det å gå gravid er ingen dans på roser... Men resultatet etter ni mnd med slit... ja det er verdt det

 

Lykke til

 

 

[Miss Hemingway]

Hadde det grusomt forrige gang og har det grusomt nå. Er så syk og kvalm og svimmel at jeg ikke fungerer. Forrige gang var det greit nok da var det bare meg og samboeren, men nå har jeg en sønn på 2,5 som ikke skjønner helt hva som skjer med mamman sin. Er helt forferdelig. Jeg vet at det er verdt det, uten tvil og gleder meg veldig til barnet kommer, og vet at graviditeten er eneste måten å komme seg dit på, men kroppen min tåler ikke graviditetshormonene og jeg er lei av det. Hvorfor kan ikke jeg få glede meg over graviditeten og være mamma til gutten min? Bare ligger i senga mens gutten min legger seg ved siden av meg og sier mamma sove nå. Hjertet brister. Nei, dette er ikke noe morro og er bare 12 uker....sist gang hadde jeg det slik helt til fødsel og siden jeg bare blir verre for hver dag nå blir det nok samme greierne nå også.

 

Er takknemlig hver eneste dag for at jeg er gravid for jeg vet at det ikke er alle forunt, men det er pokker meg ikke like enkelt for alle.

[09+11+15 <3]

Å som jeg kjenner meg igjen. Jeg syns absolutt ikke det er lett å være gravid, blir litt deprimert av disse hormonene jeg. Ble det sist gang også. Også ligger ikke alt så til rette for dette barnet som vi trodde, så akkurat nå er det mest bekymringer egentlig.

Også føler jeg meg skikkelig fæl i tillegg.

 

Alt dette gjør at jeg trekker meg unna folk, graviditeten er blitt ganske privat.

[BabyMama<3]

Takk for svar:-)

det er godt å vite at jeg ikke er alene, men skulle så gjerne hatt noen å snakke med om disse tingene. Siden sambo er helt uforstående til hva som skjer og ingen av mine venninner skjønner hva jeg snakker om, så føler jeg meg bare så alene. Får vel kanskje ta en prat med legen neste gang jeg skal til henne, kanskje hun har noen råd.

 

Disse hormonene er noe dritt, samme med denne kvalmen og den halsbrannen.Nå skal også sambo ut på reise i to uker og levner meg alene med alle disse følelsene, det kjenner jeg på at kommer til å bli tungt..

 

Men premien som vi ender opp med til slutt, den er nok verdt alt :-)) Lykke til alle sammen, så krysser vi fingrene for at ting lettes for oss :-)

[stompa]

Fint det ikke bare er meg... =) Kjenner meg også igjen i mye av dette. Ikke bare stas å være gravid, det skal være sikkert. Og blir fort litt alene om det som ikke føles så greit, særlig når alle rundt en er så glad og ivrig. Man vil jo ikke klage over å være gravid heller - det er jo i seg selv en fantastisk ting og jeg gleder meg kjempemye. Men som du sier, ikke alle rundt forstår det som er vanskelig å glede seg over i svangerskapet - hormoner og smerter og forvirring og det som også hører med noen ganger. Håper det kommer gode dager for oss alle =)