Vanskelig å være singel synes jeg..

[Anonym bruker]

Innimellom tenker jeg jo på om det hadde funka å prøve mere med barnefar, men vet innerst inne at det ikke går. Jeg endte forholdet, og han sa " Lykke til, ingen vil ha en alenemamma".. Sånn mtp dating og Møte folk via bekjentskap på fest osv sånn føler jeg nesten det stemmer. Gutter "freaker" ut når de får vite at jeg har barn. Evt gir meg komplimenter osv, og dumper meg på en sart måte. Ikke er jeg stygg, er ung ( 22) og har bare et barn. Har omtrent gitt opp å finne menn på min egen alder, og lurer på om jeg må treffe menn på 30+ for å faktisk finne noen som er seriøs. Savner noen å snakke med på kveldene, og en å dele helger og høytider med, men føler sykt mange single menn elsker ungkarslivet med festing og ONS og at en alenemamma blir for slitsomt for dem. Er det flere som tenker som meg? Gi meg gjerne solskinnshistorier, noen =)

[Anonym bruker]

Føler det samme som deg.... fant meg en som var 14 år eldre da jeg tenke at HAN hadde livserfaring og vet hva han vil.... skuffet og nå orke jeg ikke date mer.... var alene ett år og prøvde å åpne meg men nå blir det meg og dattera mi igjen.

[Anonym bruker]

Han jeg fikk barn med var 10 år eldre enn meg, og trodde jo han skulle takle det ansvaret i og med at han var 30+. Men der tok jeg virkelig feil!

 

Jeg syns det er utrolig ensomt å være singel, men ellers går det greit:)

 

Lykke til med å finne "the one":)

[Anonym bruker]

Hei,jeg har vært alene i 5år,og har bestemt meg for å fortsette og være det.Har det utrolig bra sammen me datteren min,og ønsker ikke menn inn i livet mitt,blir så mye problemer og tull,om ting ikke fungerer.(det er min tanke) Og jeg har bestemt meg for å få ett barn til,men det skal ikke ha noen pappa,så det er hva man venner seg til og hva man ønsker.Jeg har forelsket meg i enn som er 30år eldre enn meg,men akter ikke å blande menn inn i livet mitt.

[fomle somle]

Godt å høre det er flere som tenker det samme... Jeg er også 22 år og begynner å kjenne på den at å være alene er små kjedlig.. men det er så mange useriøse gutter og finner liksom aldri en som har hele pakken jeg ser etter... orker sjeldent å dra på byen for å sjekke gutter og nettdating finner man mye desperate gutter synes jeg!

 

Tror nok enkelte gutter blir skremt av at vi har barn, men samtidi tror jeg mange ser på oss som selvstendige og at de får litt mer respekt.

Du må huske å se d positive... før eller siden finner man en gutt man faller for å faktisk kan ha d kjempe bra sammen med:)

Vi må nok bare lete enda lit dypere og huske på hvorfor akkurat du er en bra jente:)

 

Det ordner seg alltid for snille jenter, også vi som har verdens nydligste små sjarmtroll

[Anonym bruker]

Jeg ser mange her ser på alderen, men jeg tror ikke den har så mye å si, man kan like godt finne modne og ansvarsfulle typer på 25 som man kan finne uansvarlige på 45.

 

Selv møtte jeg en sist sommer som er 14 år yngre enn meg og enn så lenge så går det faktisk veldig bra, han spør mer om hvordan min sønn har det enn det faren gjør så hva kan jeg si.

 

Så hvorfor skal ingen ønske en alenemamma? Det er jo snart mer normalt å være en delt familie enn en som ikke er delt. Selv var jeg lenge alene etter at sønnen min var født, men dette var IKKE fordi jeg var alenemamma, men fordi jeg hadde blitt skuffet så mange ganger og ikke stolte på menn, og endelig begynner den følelsen å slippe taket :-D

 

Siden du kun er 22 så ta det med ro og nyt livet slik som det er så finner du nok den rette etterhvert.

[Anonym bruker]

Signerer innlegget over her: Tror ikke dette har så mye med alder og gjøre, heller personlighet. Jeg har ikke prøvd å møte noen nye foreløpig; mini er bare 5 mnd... Derimot har jeg flere venninner som har funnet kjempefine typer i 20-årene. Det er faktisk de venninnene mine som har barn fra før som har funnet de "beste" typene Jeg tror man blir mer kritisk når man har et barn - vedkommende skal tross alt være god nok for barnet og, og det er ikke bare bare! Det er vanskelig å finne en bra mann, uansett om man har barn eller ikke, men plutselig møter man den rette... Lykke til

[Verbena]

Jeg har vel på mange måter vært der du er nå. Og tro meg det er ingen grunn til å gå oppover i alder for å finne noen som er moden nok til å tøre å ta ansvar. Jeg hadde gitt opp alt som het mannfolk å hadde egentlig bestemt meg for at det bare skulle være meg og barna lenge. Men slik ble det ikke. Jeg falt og jeg falt hardt. =P

Nå 3år etterpå har vi vært samboere i snart 2år. Han er den som tar ansvar for barna mine. For faren deres gir seg en god faen, stortsett.Og denne fantastiske mannen er like gammel som meg (26år), så alder har ingenting å si. Det kommer mer ann på personlighet.

 

Mitt beste råd er slapp helt av. Konsentrer deg om ditt og barnets liv også plutselig kommer det til å ramle en mann i livene deres som du ikke kan gi slipp på. Og han vil vise at han virkelig vil være der for både deg og barnet. ;-)

[Anonym bruker]

Takk for svar folkens Var ikke meninga å trekke inn alder nødvendigvis, er bare erfaring sålangt som har gjort at jeg er skeptisk til gutter/menn på min alder.. Tror kanskje også at det er når man har gitt opp håpet nesten at man faktisk treffer en! Sånn jeg traff eksen min, når jeg tenker meg om. Dukker vel opp drømmemannen med stor D en vakker dag som blir like glad i min nydelige jente som i meg. Er vel bare lei av singellivet tenker jeg.. HI

[Anonym bruker]

Jeg har helt motsatt erfaring. Jeg hadde ingen problemer med å finne snille gutter på min alder som ikke ble skremt av at jeg var alenemor. Ble alene som 20-åring og var 22 da jeg fikk min første kjæreste (og eneste) etter bruddet med barnefar. Og han var 1 år yngre enn meg! Før jeg traff ham hadde jeg jo også blitt kjent med gutter som ikke ble skremt over at jeg hadde barn, men jeg ville ikke involvere meg i noen da. Han ene ble en av mine nærmeste venner da (like gammel som meg). Egentlig skulle jeg heller ikke ha kjæreste da jeg traff på han jeg ble sammen med, men han var rett og slett for perfekt. Og det er han den dag i dag 2 år etter, men det er jeg som ikke greier å være i et forhold, så det er slutt.

 

Så på en måte solskinnshistoriem selv om det er slutt nå. Forteller jo at det finnes greie menn der ute, og at vi alenemødre kan kapre dem!

 

[Anonym bruker]

Hei. Dette var lenge mine tanker også.

 

Men nå sitter jeg her med nytt barn og samboer og det med en "evig unkar" som aldri skulle ha barn

 

Tror ikke alder har så mye å si men min erfaring er at menn fra 24-27 er de "tryggeste". De under kan være flinke og snille osv men tar man fra dem friheten for tidlig kan behovet melde seg en dag. De litt eldre har ofte vært låst ei stund tidligere og får da litt det behovet for å være ung gjen. Men aller er forskjellige

[Anonym bruker]

Heh, må le av mange her, snakk om å trøste seg selv.

 

Du som sier: "Tror nok enkelte gutter blir skremt av at vi har barn, men samtidi tror jeg mange ser på oss som selvstendige og at de får litt mer respekt. "

 

Ja selvsagt er det grunnen ? For andre mennesekr er ikke selvstendige ? Hvem som helst kan få barn man er ikke selvstendig av den grunn.

 

Det med at det blir vanskeligere å finne seriøse flotte menn har sikkert ingenting med at dere har begrenset med tid til å bli kjent. Kan ikke stikke ut å ta en kaffe, gå på kino uten å måtte planlegge. Der er første hinder. Så, vil alle menn tenke på hvorfor mannen forsvant, hvorfor dere sitter alene. Er noe galt med deg ? Så tenker de over om de ønsker et barn som ikke engang er sitt eget. De ønsker kanskje barn selv og antar at du ikke vil ha et til. Eller at de ikke ønsker å få barn med noen som har barn fra før og få stesøsken etc. Så har man det med at man forfaller naturlig i mange tilfeller når man har fått barn. Kroppen er ikke like sprek etterpå. Damer med barn har andre interesser og prioriteringer enn single menn uten barn.

 

Dette er kun et fåtall av grunner for hvorfor det er vanskeligere. Jeg er selv mann, og kunne aldri tenkt meg å blitt sammen med ei alenemor. Samme om hun så ut som en supermodell og var aldri så hyggelig. Er ikke noe vondt ment men jeg bare ønsker det ikke. Har mange kompiser som mener det eksakt samme. Hvorfor skal man bruke mye mye lengre tid på å bli kjent med noen som ikke har like god tid, og som må planlegge alt når man kan bli kjent med ei som ikke har barn på langt kortere tid og uten noe særlig drama. Ofte så er det en barnefar som blir sjalu. En skal dele på julafter, påsker og det som værre er.

 

Så det er helt klart at markedet for alenemødre er lant mer begrenset enn det var før dere fikk barn, det er bare sannheten og fakta.

 

Men igjen, klart det er noen som ønsker seg en ferdigpakke løsning også. Menn er trossalt forskjellige de også.

[Tulipan:)]

Ikke gi opp håpet, det finnes en mann til alle en eller annen plass ute. Jeg har vært singel i 2 år frem til for et par månder siden og da fant jeg drømme mannen min. Vi har masse til felles men like vel ulike, han ser bare det positive i at jeg har unge. Da vet han at jeg er omsorgsfull og sett er familie fremfor hobby osv. I tillegg så ser han at jeg generelt har stå på vilje og gir meg ikke før jeg får til ting. Nettopp fullført 2 årig utdanning for å bli trafikklærer og gikk ut for første gang på en utdanning med høye karakterer. Det kan jeg takke min sønn veldig for, siden han har gjort meg mer strukturert slik at jeg ikke kan ta skipper tak hele tiden på ting.

 

Så folkens vis mennene hvem dere virkelig er, kanskje er han heller ikke langt unna. Min drømme mann har jeg godt i samme korridor i 1 år og snakket litt ilag inn i mellom. Når vi ført begynte å snakke mer i lag så sa det bare pang ifra begge sin side. Så drømme mannen treng ikke å være så langt unna.

[Anonym bruker]

Ganske morsomt at en mann som ikke er interessert i alenemødre skriver innlegg i Aleneforeldre-debatten...hmmm...seriøst? Noen som liker å provosere, tydeligvis!

 

Man kan slite med å finne seg en kjæreste uansett alder, sivil status og kjønn. Mange menn er kanskje ikke i utgangspunktet interessert i å finne seg ei jente med barn (jeg ville heller ikke ha ønsket meg en mann med barn om jeg var på jakt etter en kjæreste, i alle fall ikke før jeg fikk barn), men ting blir ikke alltid som planlagt, og forelsker man seg i noen tror jeg man tilpasser seg uansett.

 

De fleste ønsker seg noen å dele livet med, og de fleste finner også noen selv om de har barn, det er da ganske så vanlig! Ellers har jo også singellivet sine absolutte fordeler, selv om man blir lei innimellom.

[Anonym bruker]

Er så enig så enig, og kunne selv heller aldri i livet tenke meg en mann som alt hadde barn, enda jeg selv er alenemamma for det viser jo seg at de fleste menn med barn er blitt forlatt fordi de ikke klarer å ta seg av de og prioriterer helt feil.

[Anonym bruker]

Du siste her, er du mindre begavet ?

 

Hvis en er alenepappa da har man prioritertfeil og ikke klarer å ta seg av barnet ? Heh jo ok! Den var ny. Er vel oftest sånn at man går i fra hverandre av helt andre årsaker.

 

Hvis man ser skilsmisse statistikken f.eks så er det aldri pga faren ikke kan ta seg av barnet som er grunnen. Som regel finner en av de seg en ny, utroskap, dårlig sexliv/lite sexliv etc. Jeg tror i de fleste tilfeller at når en mann blir pappa at han faktisk bryr seg om barnet sitt og ønsker å ta vare på det. Men ikke at det er like lett, fordi det finnes mange vemmelige damer som skal dele minst mulig omsorg pga hevn, penger, og det som verre er.

 

Uansett, jeg ville heller aldri funnet meg en mann med barn hvis jeg ikke hadde barn selv.

 

Det er helt klart vanskeligere å være singel når man har barn, det er ikke til å legge unna en stol. Og jo flere barn desto enda vanskeligere. Men det er ikke umulig. Men jeg tror man må senke kravene betraktelig enn hva man hadde sett for seg, spesielt med utseendet etc.

 

Men det finnes jo håp, noen klarer jo å finne seg noen. Men jeg tror også mange ønsker å leve alene, for seg selv og ikke måtte ha enda mer ansvar.

 

Jeg synes ikke det er noe artig å være alene, vanskelig økonomisk, dårlig med tid til overs når barnet er lagt seg, mye alenetid, ja jeg trives ikke.

[Anonym bruker]

Hei du som er mann i debatten her..Du sier du ALDRI kunne valgt en alenemamma, hvorfor ikke? Hvis det er sånn at menn foretrekker barnløse damer dremfor alenemødre, kan det jo like greit hende at mange damer som ikke har barn blir skremt over tanken på å bli stemor til en eller flere unger. Har mange venninner uten barn, og ingen av de hadde vært klare for å bli stemødre tror jeg. Og de er like gammel som meg. Så synes da generelt aleneforeldre, både menn og kvinner ikke kan FORVENTE å finne seg noen som ikke har barn fra før. Eksen min skryter over hvor mange damer han trekker, lurer virkelig på om de hadde syntes det samme hvis de visste hvor uansvarlig, egoistisk osv han er når han ikke engang stiller opp for sitt eget barn omtrent. Og du sier "Ofte er det en sjalu barnefar inni bildet", vel.. Det gjelder vel kanskje også for alenefedre som skal finne seg nye damer uten barn, at barnets mor er sjalu..?

[Anonym bruker]

He he he nei....det var ment som en provikasjon på innlegget 23:22

[1gang09]

Jeg tenkte akkurat samme som deg HI, men jeg var så lei av singellivet og trengte noen, nesten litt desp:-) Jeg er 22år og har en sønn på snart 2år og har vært singel i 2år.. Men jeg slengte meg inn på sukker.no og begynte letingen, etter 2uker møtte jeg en fantasisk gutt/mann på 24år som er helt fantastisk! Han syntes ikke det gjorde noen ting at jeg hadde barn fra før av, han har da vært "reservepappa" før men for et eldre barn så han visste kanskje litt hva han gikk til, han syntes ikke det var dumt med "ferdigpakke" som han kalte det:) 3mnd senere og vi er fortsatt med hverandre og har det helt topp,han er kjempe flink med sønnen min og merker at de har det kjempe fint i hverandres selskap:-)

 

Så det er muligheter der ute, må bare gi det tid:)

[Anonym bruker]

Man finner så absolutt ikke like mange ansvarsfulle menn blant 25-åringer som blant 40-åringer.

[Anonym bruker]

Synes ikke du bør håpe på for mye. Hvis du ikke bor i en storby, bør du i utgangspunktet belage deg på å være alene til ungene har flyttet ut. De fleste mannfolk vil kun ha sex med alenemødre, ikke forhold. Dessverre - erfart på eget skinn det der.

[Anonym bruker]

Jeg var også en alenemor på 22 med et barn på 2,5 år da jeg traff min nåværende samboer, som i tillegg var 21 år. Vi møttes på byen og utvekslet nummer. Dagen etterpå sendte han meg en mld og vi snakket sammen på tlf hver dag i 2 uker. Da hadde jeg fri helg(barnet mitt er hos faren sin annenhver helg) så vi bestemte oss for å møtes.

 

Vi bestemte oss for å drikke litt, så vi drakk oss ganske fulle begge to og dro på byen sammen. Klinte hele kvelden og jeg havnet hos han den natten .på lørdagen var vi hos han edru og koste oss hele kvelden. 2 uker etter traff vi hverandre igjen og ble kjærester

 

Vi var sammen i ca 4 mnd før han traff barnet mitt. Det er nå 4 år siden og vi har nå bodd sammen i snart 2 år. Vi tok det rolig i forhold til å flytte sammen så bodde hver for oss de to første årene av forholdet.

 

Nå er barnet mitt 6 år og forguder sin stefar. Vi har ingen barn sammen ennå da jeg fortsatt er student. Men et kjærlighetsbarn vil komme i fremtiden.

 

Vår historie er ikke særlig romantisk, men jeg er glad for jeg at fant en flott mann blant alle klysene på byen. Flaks eller skjebnen? Det er opp til enhver å bestemme