Så var det min tur...

[Prøver igjen *junibaby12*]

Da fant jeg også veien til dette forumet...desverre...

Førstegangs og skulle vært 14+3 i dag, men oppdaget på UL i forrige uke at den lille ikke hadde levd lenger enn uke 8... Begynte med rosa utflod uka før som ettehvert ble blødninger med gammelt blod og koagler... Var til utskraping på tordagen... ble liggende å vente så lenge på sykehuset og hadde over 3 timer med kramper i livmora som var helt ubeskrivelige...Var en grusom dag. Nå har jeg smerter i magen pga livmora som trekker seg sammen og har småblødninger.. Men det verste er at dette føles så ensomt. Mannen min har vært fantastisk, men han hadde liksom ikke samme forholdet til den lille i magen... Føler faktisk en sorg over den lille vi aldri får møte... Hadde gutte og jentenavnet klart, og nå begynner jeg å grine bare jeg tenker på navna...

 

Huff, vet ikke hva jeg vil med dette, men godt å skrive det ned hvertfall...

[selma07 og engel]

Huff, stakkars deg:( Jeg opplevde det samme for 6 uker siden, var kommet til uke 11. Fosteret hadde død to til tre uker før.. Jeg følte en stor tomhet og var fryktelig lei meg! Nå 6 uker etter går det mye bedre. Etterhvert fikk tankene om at det var noe galt med den lille skatten større plass, og jeg klarte å akseptere det etterhvert.

 

Du må ta deg tid til å være lei deg og sørge ut drømmene dine! Det går bedre etterhvert det lover jeg! Jeg tror at det du sier om mannen din er ganske vanlig, for det er jo bare du som har kjent den lille skatten og hva den har gjort med kroppen din! Jeg har funnet mye trøst og omsorg her inne på forumet! Spesielt har Gravidstudent og Maggi vært gode samtalepartnere! Kom gjerne inn på vår tråd som heter På cafe med gravid kollega idag.

 

Tenker på deg og ønsker deg lykke til!!

Prøv å ha en god 17. mai!

Klem til deg!!

[Gullgutter bli storebrødre]

det var trist å høre, er tungt å sitte med den tomheten du føler. Mistet selv i januar da jeg snart skulle gå over i 2 trimester. Fikk da vite at det ikke hadde blitt større enn 9-10 uker. Satt igjen med en forferdelig tomhet, hadde rukket og planlegge sommerferien, slik at det føltes som alt falt sammen. Så alt ble snudd på hode, var mye lei meg og tankene kom ofte tilbake. Er nå 4 uker på vei igjen, så nå håper jeg at denne klamrer seg fast. Og da kan jeg jo tenkte at denne ikke ville vært her dersom det som skjedde ikke hadde skjedd.

 

Men uanset, ta tiden du trenger til hjelp så går det nok din vei:)

mange tanker til deg.

[Prøver igjen *junibaby12*]

Hei Selma og gullgutt blir storebror.

Takk for støtten, godt og "snakke" med andre som har vært der. Selv om jeg ikke unner noen å gå gjennom dette, så er det hvertfall godt å kunne dele tanker og følelser på et sted som dette.

 

Alt ble snudd på hodet,ja.. rart hvor mye man rekker å planlegge på de ukene... Jeg blir fort lei meg og tar til tårene for filleting..Men jeg kjenner at det går bittelittegrann bedre hver dag.

Veldig oppløftende å lese at du er gravid igjen, gullgutt blir storebror!! Gratulerer!! Denne gangen skal det gå bra!!

 

Har snust litt på den andre tråden deres, selma. Dere har så fine samtaler der. Godt å kunne dele dette med andre. Sorgen blir litt mindre og den bearbeides godt med å måtte skrive det ned...det kjenner hvertfall jeg på. Kanskje jeg tar mot til meg og slenger inn et innlegg der etterhvert:)

 

Takk igjen for støtten, jenter! Unner dere alt godt:)

[Mamma til to guttegull]

Så utrolig trist at du har mistet. Jeg vet akkurat hvordan du har det. Har selv mistet to ganger - begge gangene skjedde det i uke 8/9. Det føles så urettferdig og vondt, men som det blir sagt her - det var helt sikkert "naturen som ryddet opp".

 

Du må tillate deg å sørge, knus noen tallerkner om du må! Jeg satt en hel helg og proppet meg full av godteri og is første gangen jeg mistet. Tror også det er viktig at du ikke blir altfor skuffa over at partneren din sørger annerledes enn deg. Min mann hadde også en lignende reaksjon - som du beskriver. De har nok et mer avstandsforhold til et barn før de kan merke det/møte det. Vi jenter bygger reder så fort vi finner ut av graviditeten. Og det gjør det jo ekstra vanskelig for oss når det går galt.

 

Ting kommer til å gå lettere for hver dag. Det er faktisk sant! Og det kommer til å ordne seg for deg - før du aner det er du gravid igjen

Mannen min og jeg hadde forsøkt ett år før vi endelig ble gravide. Da vi mistet falt min verden i grus, men med tiden gikk det bedre. Fikk mensen 35 dager etter utskrapning og etter to menstruasjoner var jeg gravid igjen. Fødte verdens skjønneste gutt i fjor sommer. For en drøy mnd siden mistet jeg igjen, så nå går jeg og venter på at mensen skal komme tilbake, så vi kan prøve på nytt ...

 

Sender deg mange varme oppmuntringsklemmer og lykkeønskninger!

 

[Prøver igjen *junibaby12*]

Blir nesten rørt over dere her inne...så snille dere er!!

 

Får vondt av deg Prins2010 som har gått gjennom dette to ganger... Det må føles tungt.. Takk for tipset om å knuse tallerkner, spørs om jeg ikke skal prøve det.. Jeg har stappet i meg det jeg kan av alt som var "forbudt" når jeg var gravid...nesten litt terapi i det. Sant som du sier at det faktisk går litt bedre hver dag.

Blir spennende å se når mensen kommer igjen her... Og åssen det blir med videre prøving.. Nesten litt redd for å prøve igjen også. Men jeg vil jo bli gravid igjen... Hmmm.. godt å lese at du har fått verdens skjønneste gutt innimellom MAene. Ønsker deg masse lykke til og sender mange klemmer din vei! Håper du får mensen for igjen og at spira sitter så fort som mulig:)

[Mamma til to guttegull]

Jeg tror vi som har mistet kan søke ekstra god trøst og støtte her inne. Vi forstår hverandre på en måte som omgivelsene våre aldri vil kunne.

 

Min mann har vært veldig støttende og forståelsesfull, men han er liksom "ferdig" så fort MA'ene har vært konstatert. Mamma og søsteren min har reagert med "det går nok bra neste gang". De klarer nok ikke å sette seg inn i situasjonen når de ikke har opplevd dette på kroppen.

 

For meg har knuste drømmer, sammen med tanken om at kroppen ikke har fjernet det døde fosteret vært det værste. Synes det ville vært tragisk om jeg skulle gå helt til uke 18 før det hadde blitt oppdaget.

 

Min største trøst har vært at det sikkert ikke var "liv laga" for de fostrene, at jeg slapp å ta noe valg (fått vite at noe var galt i uke 18 og så evt måtte velge abort eller ikke da) og at det skjedde så tidlig i svangerskapet.

 

Hvis du har mistet nå, så er nok kroppen ekstra mottakelig for å bli gravid igjen fort etterpå. I tillegg så er årstiden riktig, med sol, lyse kvelder, hormoner som bruser ol. Jeg er sikkert på at alt ordner seg for oss!

 

Håper dagene frem til UL går fort for deg ) og så er jeg spent på å høre hvordan det har gått.

[Mamma til to guttegull]

Den siste setningen skulle jo ikke vært her. Sorry ...

[Prøver igjen *junibaby12*]

Glad jeg tok mot til meg å skrev her... Virkelig godt å høre fra andre som har vært der. Jeg har også fått endel av den "Det går nok bra neste gang" og "Jaja, da vet dere hvertfall at dere kan bli gravid"... Og joda, sant nok det, men det hjelper ikke så veldig akkurat nå.. Men stakkars, ikke godt å vite hva en skal si heller...

Mannen min er som din, ferdig med det...for meg har den psykiske biten akkurat begynt, men han har full forståelse for det jeg går gjennom.

 

Jeg også sliter med tanken på at fosteret har vært dødt i 5-6 uker uten at kroppen har klart å ordne opp i det... Er sånn sett sjeleglad for at jeg fikk småblødninger som måtte sjekkes opp..ellers kunne jeg også gått til ordinær UL uten å ane noe som helst. Og DET hadde vært heeelt grusomt.. også glad for at vi ikke måtte ta avgjørelsen selv i uke 18.

Mista litt troa på kroppen min over dette, og tror kanskje det må en graviditet til for å få troa helt tilbake. Nå ser det ut som blødningene gir seg og da får vi liksom begynnt litt på nytt... Klar for en ny start.

 

Ja, det ordner seg for oss, Prins2010:) Nå skal vi nyte sommer og sol, og ikke minst mennene våre. Så sitter spira før vi aner det;)

Takk for støtten.

 

Krysser fingrene for hun som skal på UL (i et annen tråd et sted)!! Håper virkelig det lille hjerte banker!!

[Mamma til to guttegull]

Jeg hadde tenkt til at vi skulle vente med å prøve igjen til på slutten av sommere'n, men jeg kjenner at jeg er altfor utålmodig til det. Vi har nettopp vært på ferie og da tenkte jeg at "det som skjer det skjer". Tror alt har en mening uansett.

 

Hvor i landet bor du? Jeg bor i nærheten av Drammen )

[lilla syrin]

Hei Prøver igjen !

 

Det var veldig leit at du også fant veien til dette forumet ! Føler med deg og vet en del om hvordan du har det ! Sender deg mange gode tanker Det hjelper virkelig å lufte tankene sine her, med noen som har opplevd det samme ! Det er ikke det samme å bare snakke med med noen som ikke har opplevda det. Har du noen venninner / familie å snakke med som har lignende erfaringer ? Har selv snakket med ei venninne som har opplevd nesten det samme. Gjorde godt å snakke med noen ansikt til ansikt også.

 

For min del er det nå litt over tre uker siden jeg mistet. SA, så slapp utskraping. Var litt over 3 mnd på vei. Første graviditet for meg også. Opplevde det som veldig trist og sårt...Hadde ikke planlagt så mye, og tenkte ofte på at vi måtte ta det som det kom og at et svangerskap ikke alltid går bra, men likevel er det jo så trist når det skjer. Min erfaring er at det er viktig å være lei seg, bruk den tiden du trenger og la tårene renne! Men ja det er en ensom sorg...mannen min har vært veldig snill og støttende, men det er jeg som har hatt det tyngst. Slik er det nok bare for oss damer Men jeg tror det er vi som får oppleve den største gleden rundt svangerskap også Nå klarer jeg stortsett å tenke på SA`n uten å bli lei meg, tenker fremover heller ! Det blir veldig spennende å prøve igjen om ikke så lenge...

 

Ta vare på deg selv og god klem

 

 

 

[Prøver igjen *junibaby12*]

Jeg klarer ikke få bestemt meg ang det å prøve igjen... På en måte tenker jeg at jeg vil bli gravid så fort som mulig, men samtidig så gruer jeg meg litt... Dersom det skulle gå galt en gang til... Tror jeg må få denne MAen mer på avstand for å kunne takle en eventuelt ny abort... Men ja, jeg også tror at alt har en mening, så blir nok samme tankegangen som du har; det som skjer det skjer:)

Så blir spennende å se hva som skjer da, Prins2010:)

Jeg bor utenfor Kristiansand:)

[Prøver igjen *junibaby12*]

Skrev et langt svar til deg maggi123, men i ekte bim-stil forsvant innlegget:)

 

Føler så med deg og alle dere andre som har mistet!! Da vi ble prøvere ante jeg virkelig ikke hvor mange som faktisk mister.. Når en først har opplevd noe så trist er det hvertfall godt å kunne møtes her og dele opplevelsene, tankene og sorgen. Har ingen venninner som har vært gjennom dette, så jeg finner mye støtte og hjelp i dere her inne:)

 

3 uker er ikke så lenge siden... godt å høre at du kan tenke på SAen uten å bli veldig lei dag. Viktig å tenke fremover i stedet.. Skal komme dit en dag snart jeg også... Ingen tårer så langt i dag, så det kommer seg litt hver dag. Men ja, jeg syns dette er tungt.

Jeg følte meg ikke gravid og hadde en ekkel følelse...venninnene mine sa at det var normalt å ikke føle seg gravid før magen kom, så jeg begynnte å planlegge for å glede meg over svangerskapet... Vogn, seng, bilstol, navn osv var alt bestemt og jeg bare gledet meg til å handle inn...Da vet jeg hvertfall hva jeg skal ha med nestemann....bortsett fra navna..de tilhører den lille vi ikke fikk møte...

 

Blir spennende å følge med på deg og dere andre her inne! Masse lykke til! Håper spira sitter så det er ønskelig:)

Takk for støtten og fine ord:)