Et stort savn.....

[lykke_rus]

Like før jul ble jeg så glad da testen viste positivt resultat, den hadde gjort det én gang før også, men mistet i uke 8.... Selv om jeg bare var ca. 6 uker på vei i julen, klarte jeg ikke vente med å fortelle det til familien, det var jo så gode nyheter!! Min mor var veldig syk da, hun har hatt kreft i 11 år, og denne julen ville nok bli hennes siste. Ønsket hennes var at hele familien skulle samles i julen, noe vi selvfølgelig gjorde. Det var rart like etter vi fortalte det, for da gikk det litt opp for oss at mamma ikke kom til å være her gjennom graviditeten og etter fødselen.

I januar døde min mor, alt skjedde veldig fint og rolig, så jeg har liksom hatt det "fredelig" for å si det sånn. Det hjalp virkelig at hele familien var samlet rundt henne, jeg fikk sagt ordentlig adjø for å si det sånn.

 

Nå er jeg i uke 25, og merker at det blir tøffere for hver dag som går, skulle ønske at mamma hadde fått møte lillegutt og hjulpet meg med alt det jeg lurer på og trenger hjelp til. Mine søsken har fått sine barn, så det blir mitt eget som aldri får møte sin mormor.

Trengte bare lufte dette litt, sikkert andre som kommer til å møte en vanskelig tid midt oppi alt det fine....

[anna_lou]

Veldig trist¨å høre. Jeg har ikke noe lignende erfaring selv, men har en god venninne som opplevde å miste moren sin rett før hun fødte. Jeg vet at det har vært et stort savn der. Det som har vært veldig koselig er at barnet har fått høre om mormoren sin hele veien, slik at han likevel er blitt kjent med henne. De har et innrammet bilde av henne på en spesiell plass i stuen hvor de tenner lys og snakker om henne, har inntrykk av at det har vært en fin trøst og at det har vært gode opplevelser.

 

Ønsker deg lykke til videre. Jeg mistet selv min far for noen år siden og vet hvor tungt det er. Selv om han fikk treffe barnet mitt, skulle jeg ønsker han kunne se barnebarnet vokse opp.

 

Jeg tror de aldri forlater oss helt, jeg tror de er med oss videre og ser sine barn bli gamle, og sine barnebarn vokse opp

[zassy☆]

Hei lykke_rus. Jeg skjønner godt hva du mener, har mistet moren min for ikke så lenge siden og det blir bare vanskeligere jo lenger i graviditeten jeg kommer føles det som. Det er veldig tungt å på en side være så glad for barnet som kommer, men på den andre siden kjenne så mye på sorg og savn for alt som ikke er der mer..mine søsken har også fått barn så blir her også bare mitt hun ikke fikk møte og være mormor for. Mye tanker og følelser knyttet til dette. Send meg gjerne en pm hvis du vil! Stor klem til deg!

[3. gutt på vei]

Huff da! Føler sååååå med deg! Jeg mistet min mamma i kreft i uke 26-27 ( mitt forrige svangerskap). Det gikk så fort så fort. Rakk liksom ikke forberede meg eller noe ( i den grad det går ann å være forberedt på noe slikt). En MAGER trøst er at hun viste at jeg var gravid, at det var en liten gutt på vei. Og en av de tingene som er veldig fint å tenke på i etter tid, er at det car hun som valgte navnet til prinsen! Sender deg mange varme klemmer

 

[trippeltopp]

Jeg er vel ikke helt i samme situasjon, men jeg mistet pappan min i kreft for ikke lenge siden (riktignok før jeg ble gravid). Han hadde vært syk lenge, og selve døden foregikk på en fredfull måte, så sånn sett kom det ikke som noe sjokk selv om det var ubeskrivelig vondt.

 

Ved hjelp av familie og gode samtaler synes jeg at jeg kom meg fint igjennom sorgprosessen, men nå som jeg er gravid og venter mitt andre barn, kjenner jeg sorgen sterkere enn på lenge. Nettopp den tanken på at dette barnet aldri får treffe sin morfar, gjør fryktelig vondt.. Vissheten om at min far ville vært helt vill av begeistring med tanke på at vi nå venter gutt nummer to (det er manko på gutter i familien, så guttebarn er unektelig spesielt stas), gjør meg vemodig...jeg skulle så gjerne ønske at han var tilstede og at guttene fikk muligheten til å kjenne sin flotte morfar.

Trøsten er at jeg tror fullt og helt på at han kan se oss fra der han er nå.. Uten den troen ville nok sorgen vært langt tyngre å bære. Og dessuten: jeg har vært heldig og har hatt en helt enestående far i livet mitt i 26 lange, gode år. For dette må jeg nå betale med savn og tårer... men jeg er jo tross alt heldig som fikk ha ham i livet mitt! Slike tanker hjelper meg gjennom de tyngste dagene..

 

Lykke til videre i svangerskapet.. Det vil nok komme mange flere tunge dager, men heldigvis vil de gode dagene på sikt, være i overtall.

[lykke_rus]

Tusen takk for fine svar, det hjelper godt på

Det er ikke en lett tid man møter midt oppi alt, men jeg tror nok mamma "våker" over og passer på, jeg synes ihvertfall at det er godt å tenke på. Hver dag tenner jeg lys foran et bilde av henne, og nå i det siste spiller jeg noen sanger hun likte veldig godt og skal fortsette med det etter gutten er født. Og som En skatt og lillebror i magen skriver, så er jeg så utrolig glad for at jeg fikk ha mamma i mitt liv, og håper jeg blir en så god mor som hun var.

 

Før hun døde var hun så lei seg over at hun ikke hadde fått strikket, så nå har jeg med mine minimale strikkekunnskaper startet på et pledd, håper det bare blir ferdig.......

[badgi]

Jeg kjenner meg så godt igjen i alle innleggene her. Jeg mistet min far til kreft for 2 mån. siden. Det har vært den tungeste tiden i mitt liv og noenganger har jeg tvilt på at jeg kommer å bli lykkelig igjen.

Min store trøst er at far rakk å få vite om graviditeten min innen han gikk bort. Jeg gruer meg til dette året, vet det kommer å bli det tøffeste og året, samtidig som man gleder seg over den lille ny. Det er så mange ambivalente følelser, og jeg er klar over at savnet og sorgen vil blusse ekstra opp når lille baby kommer til verden. Jeg savner in far hvert sekund, og må bare si til skatten og lillebror at du skrev så fin setning som jeg fant litt trøst i. At jeg nå må betale med tårer og smerte fordi jeg har vært så heldig å ha hatt verdens beste far. Jeg er takknemmelig, fordi jeg vet at mange er ikke like heldige med deres far som meg, men samtidig er også sorgen desto tungere. Jeg leste en setning i en dødsannonse som jeg syns var så fin "Den du bærer med deg i dit hjerte, kan du aldri miste".

Så har jeg også fått anbefalt boken "engler i mitt hår" er en ekte historie om en dame som hele livet har snakket med engle. Vet ikke, men jeg tror det hjelper meg å vite at min far ikke er gått helt bort, at han våger over meg!