Roper på ??Bea??PGD 2011

[♥♥Bea♥♥PGD 2011]

Hei igjen!

Ja, da har tanta ankommet her igjen og ingen av testene ble brukt denne gangen heller. Da er det bare å innse at det ikke er meningen at alle skal kunne få egne barn... Så nå gir vi opp prøvingen. Etter at 8 flotte og perfekte egg er blitt satt tilbake i livmoren min uten at noen har festet seg, så hvorfor skal da det 9., 10., eller 11. feste seg?! Trodde at denne gangen skulle det feste seg, hadde masse stikkinger i magen som jeg aldri har hatt før. Kanskje bare pessimistisk tenking, men vi gir oss med dette. Så nå er det bare noe av det verste igjen- å fortelle de som vet om forsøket at det ikke lyktes denne gangen heller.Noe av det verste er vel å føle at jeg skuffer mamma som virkelig ser frem til å bli bestemor- for så å bare måtte bite tennene sammen og si at det går bra med oss etter alt strevet, og deretter gå hjem å gråte over det hele...

 

[Hegemor_78]

Huff, så trist Bea! Gråter en skvett nå jeg og, var forferdelig trist å lese! Livet er urettferdig, det er helt sikkert! Men ikke tenk på omgivelsene, jeg skjønner jo at du blir lei deg for mammaen din, men hun synes nok det er tøffere å se deg streve og bli skuffet gang på gang, enn å ikke bli bestemor selv, tror du ikke det?

Nå håper jeg ikke du tar dette ille opp, det er ikke sånn at jeg nå har tenkt å avskrive deres kamp om å få egne barn, men det er jo en tanke at det finnes små og hjelpeløse barn både i Norge og i utlandet, som allerede er brakt inn til livet men som trenger gode og kjærlighetsfulle foreldre som deg.. Det er klart du skal bli mor en dag, Bea! Og mammaen din skal bli bestemor!

[Glow2011]

Dette var veldig leit å høre, hadde vrikelig håpet dere skulle lykkes denne gangen. Kan ikke forestille meg hvor tøff prossessen er for dere som må gjennom PGD i tillegg til alt det vanlig styret med IVF. Føler meg priviligert og takknemlig som kan få satt inn fryseegg, gang på gang.

 

Det vanskeligste i denne prossesen er jo å finne ut når nok er nok. Dette er jo noe man ønsker over alt på jord og er villig til å gjøre hva som helst for å få oppleve. Men noen ganger er livet bare forferdelig urettferdig på enkelte områder. Det er jo en enorm sorg som skal bearbeides om dere bestemmer dere for å sette sluttstrek nå. Men jeg er sikker på dere finner styrke til å komme dere gjennom det og kanskje vurdere adopsjon som mulighet. Vi har bestemt oss for at vi går for det innen 1 år, og har papirene liggende klar hjemme. Jeg ser på dem de dagene når panikken over aldri å få barn kommer, og da tenker jeg at jeg uansett skal bli mor. Om vi så må stå aldri så mange år i adopsjonskø. Vi har jo også tenkt tanken på surrogati, men det er jo mange moralske, økonomiske og praktiske valg som er ganske store i en slik prosess....

Uff dette ble sikker bare rot, men fikk bare så lyst å sende deg noen gode ord og varme tanker!