Bare lykke?

[zassy☆]

Er det noen flere her som kjenner på bekymringsfølelsene? Jeg skal bli mor for første gang, og er veldig glad for å være gravid og gleder meg masse til å møte lille jenta vår Men jeg må innrømme at jeg er veldig skremt også, bekymret for hvordan det skal gå, om jeg kommer til å greie det osv. Her om dagen holdt jeg en liten baby, skulle passe den litt mens moren var på do, og jeg kunne ikke følt meg mer unaturlig hvis jeg kan kalle det det. Babyen begynte å gråte og jeg greide liksom ikke trøste henne, følte at jeg ikke holdt henne rett og synes det er vanskelig å småprate med babyen når det er andre folk rundt, følte meg rett og slett dårlig på å passe et barn! :S

 

Det blir jo sikkert anderledes når jeg får en egen, og man blir vel vant til bæring og trøsting og prating(?), men tenk hvis det ikke blir anderledes? Kanskje jeg bare ikke passer til å være mor??

 

Usj så mange tanker man har når man venter..

[Blondie]

nå fikk jeg vondt av deg når jeg leste det du hadde skrevet. Jeg kjenner meg litt igjen i tankene dine, men har liksom slått meg til ro med at det er så mange før meg som har gjort dette så hvorfor skulle ikke jeg klare det. det er ikke så rart at det er litt annerledes å holde et annet barn, du tenkte sikkert veldig på å gjøre alt riktig og tenkte litt på de rundt deg. jeg tror dette vil bli helt annerledes med sin egen. fetteren til samboeren min som akkurat har blitt pappa fortalte at han hadde aldri holdt en liten baby før han fikk sin egen. og det var så rart som han sa at ting bare falt på plass når den lille kom. man må jo prøve og feile og det er helt naturlig. men jeg tror spesielt i oss jenter er det en innebygget mekanisme som gjør at disse "mamma evnene" kommer av seg sevl :-) jeg er helt sikker på at du vil bli en topp mamma! masse lykke til!

[☥ Liv ☥ med to blå]

Vet akkuat hva du mener jeg var helt teit med babyer og barn, før jeg fikk sønnen min. Visste ikke verken hva eller hvordan, og følte meg kjempedum når andre så meg med barn. Det var noe helt annet å få sin egen baby. Da kunne jeg gjøre ting på min måte, uten å være redd for å gjøre feil i forhold til andre. Nå føler jeg meg veldig trygg, og gleder meg stort til å få nummer to ))

 

Slapp av, dette klarer du fint ))

[2 Mini oss]

Hei, jeg vil bare si at ikke bekymre deg! Jeg likte ikke engang barn før jeg ble gravid selv. Jeg klarte heller ikke prate med barna, og svetta oppover om jeg holdt en liten en. Men idet jenta mi kom til verden, kunne det ikke føltes mer naturlig! Jeg elsket henne fra første stund, og gjør alt for datteren min. Nå venter jeg nr 2, bare 1,5år etter, så må si det ga mersmak! Når det kommer til andre barn, er jeg fortsatt ikke så veldig flink, og det kommer fortsatt ikke så naturlig, men endel bedre har det blitt

[Beibifot er blitt Storebror]

Jeg er andregans, men satt med samme følelse som du beskriver nå. Husker som om det var i går da jeg besøkte naboen, hun hadde fått en gutt 2mnd før jeg fikk min gutt. Hun spurte om jeg ville holde ham, da var han 2uker. Å det var ikke snakk om fra min side, følte meg ikke komfertabel med å holde andre sine bitte små skatter. Selv var jeg ikke vandt med nydfødte, så det føltes ikke naturlig i det hele tatt. Nå venter jeg nr 2 har har på en måte samme følelse ang holde andres nyfødte, selv om jeg har "erfaring". Men det er så totalt annerledes med sine egne, du har kjent ditt barn i mnder før dere møttes face to face. Samme med far i huset, han har jeg verken hørt eller sett holde bebiser i di 13år vi har vært ilag. Å han var virkelig den beste støtten jeg hadde etter fødsel. Å gud så naturlig det var i mine øyne hvordan han stilte opp for meg å sammarbeidet vi hadde som nybakte forreldre. Er ikke redd for mitt eget barn om du skjønner, men det er jo ett nytt menneske med ny personlighet. Å sånn som det kjennes ut i magen, så kjennes dene gutten ut til å ha andre rutiner enn 1ste mann.

Så det blir på en måte å starte på nytt, bare vi "vet" litt mer ang håndtering osv. Med litt besdre selvtillit. Jeg klarte ikke engang å holde mitt nyfødte bar ordentlig di første timene, heller ikke med amming... å det tok meg noen timer før jeg skjønte at ungen gråt (ca 10 timer gammel) pga bleia. Super dårlig samvittighet enda. Men vi var jo "rusa" di første døgna, før vi tok pointet. ... Jaja dette ble mye mimmer, men jeg føler jeg starter på skratch igjen om noen mnd.

 

Er bombe sikker på at dere blir fort vandt og rutinert med deres lille bebis, å kommer til å gjøre den beste jobben som foreldre for deres barn!!! Lykke til )

[zassy☆]

Tusen takk alle sammen for at dere deler av deres erfaring og oppmuntrer meg Det hjelper å lese at flere har følt det samme og at det har gått bra. Det blir nok sikkert anderledes med min egen håper jeg, det har jo gått bra for alle dere andre Veldig glad vi er to om dette her og at alt er nytt for oss begge, så kan vi lære sammen.

 

Deilig å ha et slikt forum hvor man kan få trøst og gode råd når det å være gravid ikke er som en dans på roser alltid

 

Merker godt at jeg har blitt mye mer følsom og tankefull enn før, og det var jeg jo allerede mer enn nok fra før av Er vel litt hormoner som spiller inn kanskje. Prøøøve å tenke mest på det positive!

[Cruella De Vil]

Hei,

 

som andre har svart her, er det nok ikke så uvanlig å tenke sånn. Jeg er andregangs nå, men med førstemann var jeg veldig uerfaren og "redd" på samme måte som deg. Men når du først får din egen lille baby i armene, finner du ut av det. Du blir fort trygg på å løfte og holde, skifte bleie osv. Og etter noen døgn sammen med den lille er det du som er eksperten og må forklare besteforeldre hvordan de skal holde ham/henne for at han/hun skal roe seg. Helt fra starten av kjenner jo babyen igjen stemmen din, og det er du som kommer til å ha det sterkeste båndet med ham/henne.

 

Du blir nok den beste moren den lille kan få, bare vent og se!

[Lille&Jeg + Bøllefrø :)]

Ååå, kjenner igjen følelsen... Selv nå, når vi venter nummer to så er jeg fortsatt usikker, hvordan skal det bli å være mamma til to, grier vi dette, osv. For disse følelsene om hvordan skal vi greie å passe på et sånt knøtt, pappan hadde knapt sett en baby, og nå skulle vi holde, trøste, skifte og ha ansvar for en liten en ! Men disse følelsene er BORTE nå som vi venter nummer to, for det gikk jo så fint med nummer en noen dager det, så løfta, skifta å trøsta vi med største selvfølgelighet ! Er sikker på at du blir verdens beste mamna til den lille jenta di, du blir ekspert på henne før du rekker å tenke på at du har blitt mamma engang og om min JM sa til meg, at du bekymrer deg allerede med baby i magen er et godt tegn, mammajobben din har begynt, og du er superflink allerede nå nyt dagene med mage, og lykke til !

[zassy☆]

Å så snille dere er Det er jo sant, jeg blir jo mest sannsynlig ekspert på mitt eget barn etterhvert som vi blir kjent

 

Snakket med kjæresten om dette her om dagen, sa at jeg ikke fikk til å holde den babyen jeg passet skikkelig, og tenk om det blir sånn med vår egen. Da sa han: Da får det bare bli sånn til babyen går, at vi holder henne rart, hehe, han er søt da

 

At jeg bekymrer meg allerede er et godt tegn ja men skulle ønske det var litt mindre bekymring i blant, tenker på alt mulig da.

 

Tusen takk for gode ord, dere er best

[Siripiri venter nr.3]

Jeg hadde det også slik som deg første gang. følte meg ukomfortabel med små barn og fikk hele tiden slengt små babiser som jeg ikke klarte å roe ned i fanget mens jeg var gravid. fra det øyeblikket jeg fikk jenta mi i armene var alt forandret. For mannen min var det en veldig god opplevelse at jeg var like "grønn" på babyer som han. Han følte virkelig at han var til hjelp og at vi fant ut av tingene sammen. Fikk god selvtillit som far og følte at vi var likeverdige foreldre fordi jeg virkelig trengte hans råd og meninger. Vi diskuterte amming, hvordan vi best kunne roe henne, bleieskift og stell og ble etterhvert ganske flinke... Tror mange førstegangsfedre føler at moren har mer erfaring og vet best i forhold til den nyfødte, og at de dermed havner litt på sidelinja fra dag 1. Vi venter nå nummer 3. Lykke til - jeg er HELT sikker på at alt kommer til å gå kjempefint.

[jobber med saken har klart det]

Det er helt normalt:) Jeg fikk min første dag jeg var 18. Snakk om å være hjelpesløs. Husker første gangen han skrek, jeg bare tenkte.. hva gjør jeg nå. Tør jeg ta i den lille tassen der? Hva om jeg mister han rett i gulvet osv..

Men det går over:) Hjelper litt å se hvordan legene "behandler" barnet når de tar den legesjekken. Drar og sliter alle veier. Jeg tenkte: tåler babyen dette, så tåler den det meste...

Nå har det gått mange, mange, mange år.. og jeg har ikke tatt i en baby på nesten like mange år. Tror min største bekymring nå er hvordan jeg skal kle på babyen.

 

Lykke til:)