Trenger deres synspunkter ang. forhold & alkohol :(

[Anonym bruker]

Forholdet til kjæresten min er relativt ferskt(han er 26 år) . Møtte han i september ifjor, og fant ut at jeg var gravid i januar. Vi ble samboere i slutten av februar, og alt har gått veldig fort. Litt for fort kan man vel si..

Jeg elsker kjæresten min, men har i den siste mnd. begynt å angre på at jeg flyttet på tvers av landet for å bli samboer med han. Jeg kjente han visst ikke så godt som jeg trodde

 

Et stort problem i forholdet vårt er alkohol. Han vil gjerne ut med kompisene sine så ofte som mulig, og jeg blir sittende alene hjemme helg etter helg. Synes det er helt ok at han drar ut en gang i blant og koser seg, men jeg er helt ny i en stor by og kjenner ikke så mange her, så hadde forventet at han kom til å tilbringe litt tid med meg innimellom og! Føler ikke at det er mye å forvente når man er i et seriøst forhold.

 

Hovedproblemet med alkoholen er at han drikker seg så overstadig beruset at han kommer hjem og slenger med leppa til meg og klikker for den minste lille ting, til tross for at jeg ikke har gjort noe galt. Igår kom han hjem og holdt et helvetes liv. Vekket meg, skrudde på en krigsfilm på tvn som bråket noe vannvittig, kom inn og la seg og gjorde forsåvidt ikke så mye galt... men når han endelig sloknet i senga våknet jeg opp av at han tisset på seg(!) i senga..... vekket han, og det var da han klikka! Han ble skikkelig sint på meg for at han hadde tisset i senga og ba meg om å reise til helvete osv.. endte opp med at jeg la meg på gjesterommet for å få være i fred.. Morningen etterpå tenkte jeg at han kanskje bare hadde blitt flau over at han hadde tisset i senga, og at han hadde reagert som han hadde gjort pga. det. Så jeg bestemte meg for å la det ligge og starte dagen med godt humør. Gikk inn til han med et glass isvann og prøvde å snakke til han, men han var ikke snakkende til. Han ba meg bare om å pelle meg ut og at jeg skulle la han være i fred. Jeg spurte om hvorfor han var sint på meg, men fikk ikke noe svar.

 

Senere på dagen kom han seg endelig opp av senga. Jeg fikk endelig snakket litt med han og forklarte han at jeg ikke orket å være i et forhold hvor han viser meg så lite respekt, hvorpå han lovet å skjerpe seg og sa unnskyld og at han var lei seg for at han hadde behandlet meg så dårlig. Så det endte med at jeg ga han 1 sjanse til! Vil jo i utgangspunktet gjøre alt for å få dette forholdet til å fungere siden vi venter smått.. Men så idag, så var det på han igjen...

Vi dro i en bursdag til ei venninne, og jeg dro tidlig hjem fordi jeg var sliten pga. søvnmangel++... han lovet å komme hjem om ikke så alt for lenge og at han skulle oppføre seg..

Klokken halv 3 ringer det på døren og han kommer subbende inn DRITINGS. Jeg sender han på badet sånn at han kan gå på do før han legger seg(er ikke første gangen jeg har opplevd at han har tisset ut hele senga i fylla!)... og ville ikke oppleve det igjen! Jeg hører masse romstering og rare lyder fra badet og et plutselig et helvetes smell... Springer inn på badet for å se hva han holder på med, og der har han greid å rive ned smykkeholderen min og tisset PÅ alle smykkene og øredobbene mine, samt mistet en av de fineste øredobbene mine i do! I tillegg har han greid å rasere glasshylla med parfymene og fuktighetskremene mine sånn at det meste ikke lenger sto i hylla, men lå på gulvet!

Jeg reagerte såklart med å bli irritert og sint, og spurte han om han hadde glemt det vi snakket om tidligere idag, og at jeg er så dritt lei av at han ikke kan oppføre seg og drikke som andre normale folk.

Han responderte med å klikke. Jeg låste meg inn på badet for å rydde opp i alt rotet og å få vasket opp tisset på gulvet, og han begynte å slå for harde livet på døra. Jeg ble livredd, for har aldri opplevd lignende oppførsel. Han prøvde å slå inn døra, og det ble en stor sprekk i den på ene siden + tydelig slagmerke i døra på andre siden. Jeg låste opp og sa at han skulle ligge langt unna meg, og at jeg kom til å ringe politiet hvis han ikke kunne roe seg ned. Endte opp med at han gikk og la seg med alle klærne på i senga.. og nå sover han som om ingenting er skjedd...

 

Har i utgangspunktet ikke lyst å forlate han i og med at vi venter barn sammen, og jeg vil prøve å få ting til å fungere! Men ser snart ikke noen annen utvei enn å bryte ut av alt... Han er i utgangspunktet en kjempeflott og snill mann når han ikke drikker! Jeg føler bare at alkoholen ødelegger så mye, og forandrer den flotte mannen min til et monster!

 

Jeg får ikke sove, og trenger deres råd til hva jeg skal gjøre?? Hva ville dere gjort?

[Anonym bruker]

Gå ifra han! Er vel ikke så naiv at han tror han forandrer seg når han får barn? Vil du virkelig utsette babyen din for dette??

[Anonym bruker]

Ikke gå fra han men løp fra han. Kom deg unna med en gang ikke vent en dag en gang. Ikke gi han en eneste lille sjangse til.

Han kommer ikke til å bli bedre bare for at babyn kommer han kommer til å bli værre. Denne gang slo han døra men om døra ikke hadde vært der kunne det vært deg som tok slagene.

Flytt tilbake til andre siden av landet før babyn kommer. Da begrenser du hans muligheter til overnattingsamvær senere også og det tror jeg kan være en god ting i denne sitvasjonen.

 

Å slenge dritt til deg og oppføre seg så lite respektløst og å være voldelig er ALDRI ok offørsel om man er edru eller drita spiller ingen rolle der.

[Anonym bruker]

Hadde å en mann som pissa i sengen to ganger etter fylleturer. Her var det jeg som klikka så innihelvete, så hans drikkevaner forrandret seg drastisk! Hadde det ikke gjort det hadde vi IKKE vært gift enda. For min manns del er det sprit han ikke kan drikke. Vin og øl går bra. Når det er sakt har aldri min mann vært sint/sur eller oppført deg som din generelt, det der hadde jeg aldri finni meg i! Bedre å være alene da vil jeg mene

[Anonym bruker]

Han kan være en utmerket fyr han, men han tåler ikke alkohol. Pakk sakene dine og stikk. Flytt til en venninne eller noe, vis at du mener alvor. Hvis han er interessert i at dere skal bli sammen igjen, må han innse at han ikke kan drikke, så enkelt er det. La ham vise at han har slutter før du vurderer en fremtid med ham. Så lenge han drikker er det ikke forsvarlig å la ham være i samme hus som babyen.

[Anonym bruker]

Det du gjør er at du pakker ned de tingene du hadde med deg da du flyttet til ham. Det dere har kjøpt sammen får stå igjen.

Så bestiller du deg en billett til hjemplassen din, tar tingene dine og blir der. Om du ikke kan bo hos foreldrene dine, så har du sikkert ei god venninne som kan hjelpe deg?

Han vil sikkert trygle deg om å bli. Love gull og grønne skoger. Så vil han bli sint. True med å ta fra deg babyen.

Etterhvert vil han bli likegyldig. Hold ut til han kommer til det punktet.

 

Når mannen oppfører seg sånn etter bare 8 måneder (!) som kjærester så blir han IKKE bedre i tiden fremover. Han vil bare bli verre. En da vil han bli voldelig mot deg i fylla. Og kanskje gjør han det mens du er gravid.

Eller kanskje han denger barnet deres en dag han er fyllesyk?

 

Kom deg bort NÅ, før barnet blir født. For når barnet kommer så har han virkelig taket på deg!

 

Vær så snill. En som som elsker sin gravide kjæreste, gjør ikke sånt som dette:( Tenk på babyen. Tenk på fremtiden og oppveksten til barnet.

[Anonym bruker]

kom deg bort nå, sier jeg og. jeg veit akkurat hvoran du har det! jeg ble sammen med x-en i september (for mange år siden vel og merke) ble gravid i januar, flyttet sammen i februar... han hadde og vaner som han ikke klarte å bryte ut av. jeg vurderte å gå fra han da jeg var gravid, men han lovet meg gull og grønne skoger gang på gang... jeg tenkte og at jeg måtte bare gi det flere sjangser, vi ventet jo tross alt barn sammen...!!! men babyen ble født, og opplevde masse krangling! han kom full hjem, og jeg måtte gå til slektniger kl 05.30 på morgenen, i regnvær! for å komme unna og å skåne babyen!

 

jeg gikk fra han da barnet vårt var 1.5 år gammel.... det var helt j... å gjøre det da, han gråt over å "miste" barnet sitt, barnet tørket tåren til pappan sin og jeg følte meg som en KJEMPESTOR drittsekk.... men det var sååå deilig å få gjort det. vi lever idag med min nye samboer, gjennom flere år nå, har fått ett barn til og er kjepelykkelig. førstefødte husker (heldigvis!!!) ikke noe fra tiden med sin biologiske far, og kaller min nye samboer, og forlovede, pappa

 

kom deg vekk, du klarer det!!! om du ikke gjør det for deg selv, gjør det for den lille babyen din...

 

 

[Anonym bruker]

Å, herregud, dette må du ikke finne deg i!

LØP jente!

 

Det hjelper ikke at han er verdens snilleste og herligste kjæreste, når han blir et monster i fylla. Siden babyen ikke er født enda og forholdet deres er så ferskt ville jeg, uten tvil, reist tilbake og startet et liv hjemme. Dette kommer ikke til å bli bedre!

 

Du kan ikke drive på å gi han nye sjanser, nå har han virkelig vist at han ikke skjerper seg, gi han i verste fall ÉN aller siste sjanse, men da må det være et ultimatum ala; alkohol eller deg og barnet.

For han tåler ikke å drikke, rett og slett.

 

jeg tviler på at han kommer til å slutte å drikke, dessverre, virker ikke som om han tar alvoret.

 

 

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Du har ikke lyst å forlate han fordi dere venter barn? Hvorfor ikke, synes du at barnet også skal få delta i dette idiotiet?

[Anonym bruker]

Kom deg bort FØR barnet er født. For da er det mye enklere for deg og flytte hjem til din hjemplass. Når barnet er født og dere fremdeles bor sammen er det mye vanskligere for deg og flytte hjem til din hjemmplass og han kan faktisk vinne en evt rettsakt om barnefordelig...

 

Kommer du deg bort nå har han mye midre makt, dere slipper megling ved brudd og du få automatisk hele foreldreansvaret alene om dere ikke bor sammen ved fødsel.

 

Jeg sier ikke at du skal nekte han samvær, men heller se det litt ann og se om han klarer og bli voksen. Be han komme hjem til dere på samvær og se om han klere og legge ungkarslivet på hylla, kanskje dere heller kan strat epå nytt på din hjemmplass etter hvert?

 

[Anonym bruker]

Løp, løp, løp!!!!

[Anonym bruker]

Se for deg dette:

 

samboeren din kommer hjem full midt på natta og lager et spetakkel som vanlig. På barnerommet våkner 2-åringen og blir redd, han begynner å hylgrine.

 

To år senere, mannen din kommer hjem full og lager et spetakkelnsom vanlig. På barnerommet våkner fireåringen, han er redd, men tørr ikke gråte, han har erfart at det kan gjøre alt verre. I stedet tisser han seg ut, for han er redd for hva pappa kan finne på denne gangen.

 

Ansvaret ditt for barnet er å gi det et trygt liv, og pappaen fremstår ikke som en trygg person. Følg rådene fra de andre damene her!

[Anonym bruker]

Har han våknet nå, sånn at du kan ta han for deg???

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det.. det har vært lik situasjon her også, bortsett fra at vi flyttet sammen ca 6 mnd før jeg ble gravid,

Mannen her er en helt fantastisk mann, bortsett fra ifht alkohol! Han har aldri vært voldelig eller lignende, men kan være stygg i munnen når han har drukket OG han har problemer med å stoppe når han drikker.. Han sier at han får et sug etter alkohol (han drikker ikke daglig, men når han gjør det så stopper han ikke).. jeg merket det på han de dagene han kom til å drikke seg stupful (max 2 ganger pr mnd), så jeg viste hva jeg hadde i vente med at han ikke kom til å komme hjem før neste dag osv.. Sa jeg at jeg ikke syntes han skulle ut idag så var det garantert krangling og alt det før han likevel bare stakk!

Totalt mangel på respekt.. før jeg ble gravid så pleide vi å dra ut sammen, og da fikk jeg hanmed meg hjem så da var det greit, men når jeg sluttet å gå på byen så begynte problemene.. han kom ikke hjem, oppførte seg dårlig mot meg ol.. Men lovte gang på gang bedring!

 

Etter at vi fikk babyen vår så ble det ingen bedring! Kvelden før vi skulle hjem fra barsel så var han ute å drakk.. Så han var ikke edru før utpå dagen og hentet ikke oss før ettermiddagen, selvom vi egentlig skulle hjem på formiddagen.. Etter det har det gått slag i slag.. ingen bedring selv etter utallige løfter!

 

Det jeg syntes er at det er enklere faktisk å være alene med baby, fordi da vet jeg hva jeg har å forholde meg til.. nemmelig meg! istedet for han som jeg aldri helt viste om kom til å ta ansvaret eller ikke!

 

Jeg flyttet 150mil når vi ble sammen, og jeg tok med meg babyen vår og flyttet samme veien tilbake! for meg å for baby! nå vet jeg at det er trygghet og stabilitet rundt baby, sånn at det er en rettferdig sjanse for baby og!

 

men vet det er vanskelig!!!

hvis du vil gi en til sjanse så ville jeg gått til familieterapi, si at det er betingelsen for å bli.. de har kanskje enklere for å forstå når det kommer fra andre de mennene. snakk med jordmor s å setter hun dere i kontakt med noen!

lykkke til!

[Anonym bruker]

Har du mulighet til å flytte ut for en periode?

Gi ham klar beskjed om at du ikke aksepterer oppførselen hans. Dersom han ikke kan drikke bare litt, så får han la vær å drikke alkohol. Du kommer tilbake når han i f.eks. 3 mnd har vist at han kan oppføre seg.... (regner med at du har viss mulighet til å kontrollere dette)

 

Alternativet er å flytte rett ut.

[Anonym bruker]

Hei kjære deg!

 

Må si jeg synes virkelig synn på deg!

 

Ser her at dere som har svart sjønner ikke hvordan dette fungerer, er sikkert i helt supre forhold og forteller henne at hun må dra?!?

Synes dere skal tenke dere to gang om før dere uttalerer dere på denne måten. OK, man skal ikke oppføre seg slikt mot sin samboer og han er skikkelig slem med deg, det mener jeg og! MEN skal fortelle litt om min historie som kanskje kan få deg på ``bedre`` tanker og tenke at det kanskje er ett LITE håp:)

 

Alt startet for 2 år og 5 mnd siden. Møtte den fineste og kjekkeste fyren i hele byen. Vi matchet fort og ble sammen alerede en mnd etter. i starten når vi møttes var det en del alkohol i bildet pga bursdager (fellese venner), arangsjemanger osv. vi dro da selvfølgelig sammen og hjem sammen. hver gang vi drakk oppførte han seg helt grusom mot meg, som feks, stjal veska for og få min husnøkkel for og komme seg hjem til meg etter og ha kjeftet mye på meg og dyttet meg, løpe rundt med kjøkkenkniv og skulle ta livet sitt, smellt øl flasker i kjøkkenbordet og gudene vet hva han fann på.

 

Jeg begynnte og være hjemme heletiden pga ett barn fra ett tidligere samboerskap. han festet og turet likt som før. Etter mye om og menn skulle han roe litt, og vi bestemte oss for og flytte sammen da han måtte flytte fra sin leilighet. men ble ikke noe bedre! han var tilogmed skikkelig vanskelig i edru tilstand.

Jeg ble så gravid i april i fjor og så svart på dette og ønsket abort. han ble såra og leiseg fordi jeg tenkte slik. vi ble enige om og beholde og han skulle slutte og feste så mye og skjerpe seg. Tror du det skjedde ?? NEI! Jeg ble sittende gravid og med en på 3 år hver helg alene. skjedde mye dritt osv. jeg tenkte og gå fra han, men tenkte på babyen i magen, 3 åringen som har knyttet bond og følelsene. så gidde han sjanse på sjanse. han ville tilogmed ha pause i 1 uke i november. hadde termin slutten av des. MEN er sååå gled for at jeg gjidde han sjansene. han mente han bare trengte tid på og tilvenne seg det nye. tok lang tid men var verdt det. fra 1 desember sluttet han og drikke, så kom baby, verdens beste pappa, drukket 2 ganger siden han kom, (min og hannes bursdag) alt går på skinner. så mitt råd til deg; noen mannfolk er håpløse og det er myyye vi kvinner må gjennom, men er ikke sikkert gresset er grønnere på andre siden. vet det er vanskelig, men ville gitt det litt tid hadde jeg vert deg:) lykke til! mine tanker går til dere! så lenge han ikke er skikkerlig voldelig mot deg.

[Anonym bruker]

09:54 - Du kan ikke uttale deg om at alt går bra når det bare er noen få måneder siden han "skjerpet" seg. La det gå minst ett år før du kan si noe.

Og jeg ville faktisk bedt deg også om å forlate kjæresten din. Du har nå to barn, med to fedre, og pappaen til den siste har alkohol- og sinneproblemer.

 

Hva er det me dere damer som finner dere slike drittmenn, som tar i mot dritten og gir så mange sjanser? Klarer dere ikke finne noe bedre? Null selvtillit? Vant med den slags hjemmefra? Klarer dere ikke væe alene, bedre å ha en drittsekk enn å være en voksen og selvstendig kvinne?

 

Og da er det slike som deg, 09:54, jeg sikter til. Som sitter der blåøyd og naiv med barn nr 2 som du har fått med en mann du har et turbulent forhold til. Dere har vært sammen i knappe 2.5 år og allerede har du en slik historie sammen å referere til. Og råder andre kvinner i samme situasjon til å bli hos slike menn. For han KAN jo bli bedre...

Du vet ikke om din egen mann har blitt "bedre" enda, det har bare gått 5 måneder siden han "sluttet" å drikke.

Du har attpåtil et barn fra før i denne situasjonen. Tenkte du på ditt barn eller på deg selv du du valgte å bli etter kjøkkenkniv-episoden?

[Anonym bruker]

Anonym 9.54, hvorfor utsatte du ditt eldste barn for dette over så lang tid? Tror du virkelig at barnet ikke kommer til å huske noe å at barnet ikke på noen måte er preget av dette?

 

Beredskapsfamilier merker hva som har skjedd i hjemmet til små babyer fordi at de reagerer kraftig på diverse ting. F.eks høy lyd. Så å unnskylde der med at du ikke gikk fordi at 3åringen hadde knyttet bånd er bare tull.

 

Jeg har vært i et voldelig forhold før jeg fikk barn og jeg har etter det sagt at om det noen gang ble vold i et forhold jeg var i igjen kom jeg til å gå med engang.

 

Min yngste var nesten 3år da jeg gikk fra faren deres. Han er psykisk syk, noe han nektet for når jeg bodde sammen med han og resten av verden så det ikke fordi at jeg ordnet alt for han. Han taklet ansvar veldig dårlig og ble innesluttet, sint og fikk ettervært en meget agressiv oppførsel. En gang ble han så sint på meg for en bagatell at han slo meg i hodet mens jeg hadde minstemann på armen. Å si at barnet ikke ble preget av dette er løgn. Barnet ble veldig avhengig av meg. Veldig utagerende og agressiv selv, lært oppførsel. Og ikke minst sov utrolig dårlig og hadde mye mareritt.

 

Eldste ble stille, innesluttet og engstelig. I tillegg til dårlig søvn og mareritt. Det tok lang tid, et par runder på BUP og masse masse innsats før vi kom dit vi er i dag. Nå er de harmoniske trygge unger heldigvis.

 

HI: Når det er snakk om alkoholmistbruk og/ eller vold, er det bedre å gå for tidlig enn for sent! Og siden din samboer ikke endrer seg nå så er sannsynligheten veldig liten for at han skal oppføre seg bedre utover i svangerskapet eller når babyen kommer. GÅ nå og ha en sjangse til å ha et godt forhold til barnet ditt den dagen det blir født. Det blir bare værre av å væer snill!

[Anonym bruker]

Hei! Jeg har selv hatt alkoholproblemer og har ikke rørt alkohol på snart 12 år. Slik du beskriver samboeren din, så oppfyller han kriteriene for alkoholisme. Han klarer ikke stoppe når han i utgangspunktet har lovet og ikke drikke, han drikker til tross for åpenbare skadelige (og voldelige) konsekvenser. Han endrer markant personlighet i fylla. Han prioriterer alkoholinntak foran andre viktige ting i livet. Mannen er syk, og trenger hjelp for å komme ut av det destruktive livet. Han har nok ikke annet valg enn totalavhold for å få det til. Men sannsynligvis vil han det ikke selv. Ofte er det sånn at man må nå en skikkelig bunn for å skjønne det selv. Dit er han nok ikke kommet ennå.

 

Dette her er ikke ditt ansvar, du kan ikke hjelpe han til å slutte å drikke. Du kan, når han er edru, fortelle han hvordan du har det med dette. Diskuter aldri når han har drukket. Sett grenser, og kom deg vekk så lenge han velger alkohol fremfor deg og det ufødte barn.

Han på sin side bør ta seg en tur til legen, få en henvisning til en ruspoliklinikk og få hjelp. Når han en gang har sluttet å drikke (hvis han gjør det) kan han kanskje bli en god pappa som stiller opp. Men som sagt: Dette er ikke ditt ansvar, sett tydelige grenser.

[Anonym bruker]

HI for hvert utbrudd som skremmer deg og stresser deg skader barnet.

 

gå fra han så snar du kan, voldelig mann psykisk eller fysisk er ikke noe å prøve og få til å fungere.

 

min mor ble skremt da av innbrudd da hun gikk med meg, jeg var nervøs og redd folk i mange år. hun var attpåtil gift med en mann ala du er med nå. vi måtte på krisehjem for å komme oss unna.

 

jeg har kastet barnefar på døren, fikk først et helvete med trusler, så trygling og midt oppi det hele forfølgelse og overvåkning av han og hanes venner. nå har han gitt opp.

 

bi han kvitt fort så mulig, alt som stresser og skremmer deg nå, kan og ofte vil gi barnet problem i det sosiale og psyken når det er født.

[Anonym bruker]

Kjærevene hvor urolig slemme dere er!? så fint dere har det så bra med deres menn da!

 

 

[amenneske]

Hvilket miljø tror du dette blir for barnet å vokse opp i?

Hvordan er det i forhold til famile og venner har du noen å snakke med?Jeg synes du skal fortelle det til noen i nærmeste omkrets, kanskje de kan hjelpe deg?

 

Ingen fortjener å bli behandlet på denne måten. Tenk på deg selv og barnet først av alt.

[Anonym bruker]

Flytt fra han fort som f... Ikke la barnet ditt få leve i ett slikt miljø. Høres ikke ut som om far er helt klar for å bli pappa....

[Anonym bruker]

Hei,

 

Forferdelig trist å lese dette, og det setter tanker i sving hos meg også. Jeg kan godt gi deg historien til et barn i et slikt forhold...

 

Min mor var nemlig en flott jente, og min far var sikkert ganske sjarmerende en gang, så da mor ble gravid med meg(også etter at de hadde kjent hverandre i ganske kort tid), så var det ikke noe annet å gjøre enn å gifte seg og bli værende. Far festet drakk, kranglet og raserte i fylla, tisset i senga ja, truet med selvmord (tok jevnlig farvell på sengekanten med meg når jeg ble stor nok til det), ble paranoid i fylla og beskyldte mor for alt mulig som ikke egner seg for barns ører. Vennene skikket seg og fikk familie og festingen tok slutt, drikkingen fortsatte hjemme alene med oss på helgene..

 

Skammen var nok stor for både far og mor, mor vil ikke la noen vite at hun lar seg behandle slik, far vil ikke la noen vite at han oppfører seg slik, så utad var jo alt et glansbilde. Hus/biler/hage/arbeid - alt velstelt og perfekt. Ingen så hvordan jeg hadde det oppi dette... og ingen så hvordan mor hadde det... Alle så jo at far var rød i annsiktet og luktet sprit på lørdager og søndager, men ingen visste hvordan han oppførte seg, hvor syk, ødelagt og paranoid man blir av langvarig alkoholmisbruk.

 

Mor ble værende. Stakkars far ville jo ta livet sitt hvis hun tok med seg meg og reiste. Den flotte jenta hun var, har nå blitt til en bitter og kald dame etter over 30 år med far....

 

Og selv om det aldri ble sagt, - jeg visste jo at det var min skyld. Hadde hun ikke blitt gravid med meg så hadde hun ikke flyttet sammen med far, hadde funnet en flott mann og hatt et godt liv....

 

OG ja: Jeg vet at far har skjerpet seg. Han var edru i flere måneder når jeg ble født. Han hadde flere helger i strekk uten alkohol etter de værste episodene oppigjennom oppveksten min, men har alltid fallt tilbake.. Og for å si det slik: far har ikke hatt et godt liv han heller.

 

Tenk om de hadde tatt ansvar for seg selv. Tenk om mor hadde tatt ansvar for seg selv og sagt at "Dette aksepterer ikke jeg for meg og vårt barn" - og videre "Du må ta konsekvensen av at du ikke tåler alkohol, og slutte og drikke hvis vi skal leve sammen"

 

 

 

 

 

...Kjæresten din er alkoholiker. Han drikker seg så full at han tisser i senga, - det gjør nok ikke de andre han fester med...

Han oppfører seg respektløst ovenfor deg, og du klarer ikke å endre ham. Det er akkurat nå du må stille harde krav, ta ansvar for ditt og barnets liv først og fremst. Han beviste noe for deg nå når han netopp hadde lovet deg noe, og det samme skjer igjen på neste fest..

 

Du har allerede begynt å dekke opp for ham, vaske tisset hans....

 

Det eneste riktige å gjøre er å pakke sakene dine og reise. Gjør det klart for ham at hvis dere skal leve sammen, så kan ikke slike ting skje. Elsker han deg høyt nok og er ansvarlig nok til at han er noe og samle på, så kommer han til å se alvoret i det minste. Kanskje han trenger hjelp, kanskje han klarer det selv.. det må dere snakke om, men vær så snill, ikke la et barn vokse opp med slikt!!!!!!

[Anonym bruker]

Hei.  
Dette innlegget er nå 10 år gammelt, snart like gammel som sønnen min…. Det er jeg som skrev innlegget. Jeg får helt frysninger når jeg leser dette igjen så mange år etterpå. Men kan jo gi dere en liten oppdatering etter så mange år, om hvordan dette gikk. Blir muligens et litt rotete innlegg siden det har skjedd så mye. Men jeg kan jo prøve å fatte meg i korthet. Vel… Jeg klarte omsider å gå ifra BF når barnet vårt var 1,5 år gammel. Han rakk å fysisk -og psykisk mishandle meg ganske lenge før jeg tilslutt fikk til å komme meg vekk. Det gikk så langt at jeg ringte politiet i romjulen 2012 fordi han sa at han skulle drepe meg,  sa at jeg måtte ta selvmord, holdt meg fast og slo meg, lugget meg, tok kvelertak og spyttet meg i hele ansiktet mitt osv….Da hadde det pågått slike hendelser lenge og de ble stadig værre og værre. Måtte tilslutt få hjelp fra foreldrene mine til å flytte ut i all hemmelighet når han omsider reiste vekk på jobb. Det var ganske dramatisk, men jeg kom meg heldigvis unna. Han kunne ikke lenger utsette meg for fysisk vold, men det skal sies at han fortsatte med den psykiske volden (først for tre år siden klarte jeg å kutte ALL kontakt). I årene etterpå fikk han seg ny samboer og enda et barn. Etter ca. 4 år kom hans daværende samboer til meg og ba om en samtale. Det viste seg at hun hadde de samme opplevelsene i bagasjen som meg. Han var både psykisk -og fysisk voldelig mot henne også. Jeg slet med skyld og skam i mange år, og trodde lenge at jeg fortjente å bli utsatt for vold av han. At det var noe galt med meg siden han var sånn mot meg… Men når samboeren hans kom til meg og fortalte om de samme opplevelsene, så forsto jeg at det ikke er meg det er noe galt med. Det er han som har store alkoholproblemer og som er en psykopat uten noen form for empati. Det samme mønsteret med drikking og vold fortsetter, og han har også skadet andre enn oss i årene som har gått siden jeg forlot han. Kan også legge til at jeg har fått vite at han hadde sonet en dom på 90 dager for grov kroppskrenkelse før jeg møtte han. Men det ante jeg ingenting om, og først 8 år senere fikk jeg innsyn i disse opplysningene…Om jeg bare hadde visst!!  Jaja… Han er nå dømt til 20 mnd fengsel for blant annet familievold. Han er kun dømt for voldshendelsene mot den andre x’n hans, mine opplevelser ble tydeligvis foreldet etter 5 år(!). Ganske kvalmt å tenke over egentlig. Det har vært et rent helvete i alle disse årene, og det er enda ikke enkelt siden jeg har et barn med denne sinnsyke psykopaten. Han har virkelig gått inn for å gjøre livet mitt til et helvete! Men jeg kom meg unna, og han får aldri gjøre meg noe igjen  Og jeg er SÅ stolt av at jeg kom meg unna. Er også veldig glad for at hans andre x har kommet seg bort. Desverre har vi et helt sinnsykt dårlig rettssystem i dette landet som ikke yter rettferdighet i forhold til hva vi har gått igjennom. En dom på 20 mnd for alt han har gjort er en vits. Og det er virkelig en fornærmelse at mine opplevelser ikke telles med i straffen pga. foreldelse. Alle som kan litt om vold i nære relasjoner vet at det kan ta årevis, ja nesten et helt liv, før man tør å fortelle. Mange forteller det aldri. Så å foreldre slike saker etter kun 5 år er galskap. Jeg lurer på hva han lærer han av å få en sånn lusestraff? For ikke å snakke om for et helt eeeeelendig barnevern det er i denne kommunen, som IKKE har vært til noen hjelp etter at jeg turte å fortelle om mine opplevelser til dem. Jeg sa ifra og ba om hjelp til å håndtere situasjonen, men de gjorde ingenting. Istedenfor var de kritiske til meg for at jeg ikke hadde anmeldt han for vold, og de reagerte på at jeg ikke godtok samvær med overnatting etter at barnet vårt ba om Hjelp når han var 7 år gammel. Da hadde han blåmerker på armen etter at BF hadde tatt han hardt i armen, og barnet var redd for pappan sin. Jeg prøvde å stoppe samvær, men det ble brukt mot meg av barnevernet. Gud forby at jeg forsøkte å sabotere samvær. Pappan måtte jo få en sjanse må vite!!🤮 Så ja…de gjorde virkelig vondt værre for meg/oss. Men, de ble plutselig HELT stille etter at politiet kom på banen to år etter min første kontakt med BV og de fikk innblikk i straffe -og bøteregisteret hans…. Så merkelig at det plutselig kan bli så stille  Kanskje de innså hva det var jeg prøvde  å si, og at de innså at de hadde driti seg loddrett ut i møte med en desperat mor. Jeg er altså så skuffet over de menneskene jeg har møtt i BV i vår kommune at jeg vil spy, takk for Ingenting. Takk for at dere gjorde det vondt værre i en allerede ekstremt sårbar situasjon. Jeg er forresten utdannet barnevernspedagog selv, og jeg reagerer på at det finnes så mange inkompetente folk i blant annet barnevernet. Jeg er av den oppfatning at det kan være vanskelig å forstå familievold, hvis man ikke har levd under slike forhold som jeg har selv. Fikk iallefall erfare folks inkompetanse i mitt møte med BV. Håper virkelig ikke noen andre må oppleve det samme som oss. Det er også virkelig et hån mot oss fornærmede at BF slipper unna med kun 20 mnd straff for alt han har påført oss i alle disse årene. Med så lave straffer som det opereres med i dette landet kommer han nok til å fortsette med denne destruktive atferden livet ut, med mindre det skjer et mirakel. Men det blir neppe å skje. Den mannen er farlig og kommer aldri til å forandre seg. Jeg er redd for at barnet mitt kommer til å ende opp med en drapsmann som pappa. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde kommet meg unna han før sønnen min ble født slik at vi ikke hadde hatt delt foreldreomsorg. Dessverre fungerer det ikke alltid sånn når man er «fanget» i et voldelig forhold. Det er ekstremt vanskelig å se galskapen man lever i, da grensene stadig vekk strekkes. Man godtar mer og mer. Og tilslutt blir man så redd og nedbrutt at man ikke tror man er verdt noe. I tillegg kan man oppleve en intens frykt for å bli drept eller alvorlig skadet. Det gjorde jeg, og da er det veldig vanskelig å gå…. Heldigvis har jeg en fin familie som hjalp meg  Så til skrekk og advarsel for andre som leser dette her - hvis DU befinner deg i en lignende situasjon og lurer på hva du bør gjøre - Løøøøøøøøp og se deg aldri tilbake!
 

Ps: Jeg har det forøvrig vannvittig godt i livet mitt nå til tross for alt som har skjedd   Er gift med drømmemannen og vi har fått mange flotte barn sammen. Han er tvers igjennom godheten selv, og han er alltid her for meg og barna. Dessuten er han verdens beste rollemodell og stepappa for sønnen min  Så man kan få et godt liv hvis man bare tør og vil komme seg ut av psykopatens grep!

Anonymkode: 2fc8d...cc5