Samboer ute igjen :(((

[☥ Liv ☥ med to blå]

Huff, er helt flaut dette. Dere som så på meg sist, så at vi kom til å slite framover, men at det ikke var over, noe som stemte. Men jeg føler at han ikke kommer tilbake nå, og at han ikke ville det sist heller, at han bare syns han måtte pga babyen. Jeg føler han ikke gidder å kjempe for oss, og det er jo forståelig om han ikke har de rette følelsene for meg. Jeg sier på ingen måte at jeg er uskyldig i dette, jeg er full av hormoner og er ingen dans på roser når de setter igang. Men det jeg syns er vondt, er at han ikke kan forstå at hormonene spiller inn, i stedet blir han bare ekstremt ekkel mot meg. At han ikke bare kan le ting bort, og innse at jeg ikke er rasjonell når det setter igang. Jeg har prøvd å forklare det mange ganger, og det er virkelig ikke en unnskyldning. Når han ikke gidder å ta hensyn til det, så kan jeg vel ikke tro annet enn at han rett og slett er dritt lei hele meg. Noen som ser noe, på godt eller vondt?

 

Jeg 210779

Han 220282

 

Takker på forhånd om noen tar seg tid

[stratosen_er mamma_]

Hei,

mulig du opplever dette som frekt av meg men jeg sier det som kommer til meg og jeg får en følelse av at du spiller veldig på hormonene...noe som er greit til en viss grad men du spiller den helt ut og det blir helt feil i mitt hodet altså....

Et godt råd....prøv å sett dere ned og snakk saklig, om du er uthvilt så styrer ikke hormonene deg så mye som om du er sliten....prøv å få noe konstruktivt ut av det..og vil han ikke mer så vil han ikke mer, da må du bare komme deg over det...skjønner at d er tøft med tanke på at du venter at barn, men sånn jeg ser det så er d enda tøffere for deg å leve i uvissheten som du gjør nå. Det vil vere tungt for deg å komme over, men du kommer styrket ut og det blir mye bedre enn om du fortsetter som du gjør. Jeg føler at han ikke er 100% sikker på hva han vil, men den hormonbomba som du påstår du er nå, den liker han ikke....så skjerp deg litt og prøv å vere saklig så finner dere utav ting...

Lykke til!!

[☥ Liv ☥ med to blå]

Tusen takk, Stratosen jeg syns ikke du er frekk. Jeg bruker sikkert hormonene som en unnskyldning for å få ut frustrasjonen. Utfordringen vår har alltid vært kommunikasjon. Han vil ikke snakke om noe, og jeg har alltid prøvd å godta at han er som han er. Men jeg er blitt mindre tolerant de siste mnd, og er veldig fortvilet over det. Mulig at det ikke er hormoner, at jeg bare er dritt lei. Jeg vet at dette er et forhold som vi må jobbe ekstra sammen for å få til, men jeg føler at jeg er den eneste som ønsker å kjempe. Han vil at alt skal gå på skinner hele tida. Ved litt motstand så stikker han.

 

Jeg skal fokusere på å jobbe med meg selv, jeg skal være sterk og prøve å stå i det å være alene. Jeg har tro på at jeg skal klare dette, om det så blir alene.