Hvor lenge var dere sykemeldt?

[1 blå, 1 rosa & 1 Engel]

Jeg ble sykemeldt i 6 uker av sykehuset, har enda 2 1/2 uker igjen av sykemeldingen enda, men føler at det blir veldig tøft å begynne å jobbe 100% med en gang...

 

Har mest lyst til å få gradert sykemelding, og kansje begynne i bare 50-60%.

 

Men så føler jeg og at jeg på en måte ikke 'fortjener' å være sykemeldt lengre heller, iom at jeg på en måte har valgt dette selv... (Siden jeg valge å bli gravid, og 'valgte' å avslutte svangerskapet pga at Nathaniel sine hjertefeiler..)

 

Jeg har en veeeeeldig sosial jobb, og har mye folk rundt meg hele tiden. Sånn som det er nå blir jeg vanvittig stressa bare av tanken på å måtte ta bussen til byen, eller å levere/hente i bhg når det er mye folk der...

 

Håper noen orker å ta seg tid til å svare. :-)

[lillyanda]

Hei

selv var ikke jeg sykemeldt lenger en 1 uke. Uansett er det tøft første dagen på jobb fordi da snakker man med alle og det blir mange triste tanker. Det er godt å få fokus på noe annet enn å sitte hjemme å gruble og tenke. Det blir mange berg og dalbaner. Og det tar langt tid. Det å ta bussen kan jo være litt tøft jeg har hatt noen tårer i øyekroken. Lykke til det går bedre etter første dagen. Kankje du kan besøke jobben og snakke med de som jobber der og se om du orker å begynne å jobb

[nyrestein]

Jeg var selv sykemeldt i seks uker i 100%. Deretter i 50% i ca 6 uker.. så 25% i to uker, deretter friskmeldt. Jeg hadde hele tiden god dialog med arbeidsgiver, noe som gjorde at jeg klarte å komme tilbake så "tidlig".. for jeg var ganske langt nede.

 

Hadde senabort i uke 22, sånn at du veit det.

 

Du må IKKE tenke at du ikke fortjener å være sykemeldt selv om det var du som gjorde valget. Vi måtte også "velge", og jeg kjente litt på den følelsen som du nevner.. men jeg må si at jeg bestemte meg for å ikke la den ta "styringa" på hvordan jeg skulle oppfatte hva som er rett og hva som er galt..

 

Jobber selv som rådgiver og synes det var vanskelig å komme tilbake, pga dette med at "alle" viste hva jeg hadde gått gjennom... Skjønner? Plutselig ble alt det som var såååå privat, ikke lenger privat. Jeg var heller ikke klar for å få spørsmål fra personer som jeg har et profesjonelt forhold til (ikke kollegaer, altså) som hadde en relasjon til meg. Ikke kjente jeg til noen som hadde opplevd noe slikt tidligere, så jeg ante ikke hva som var normalt mtp lengde på sykemelding osv.. Bestemte meg for å lytte til min egen kropp, være ærlig med meg selv og ikke tenke på "hva andre tenker" eller "hva andre mener" osv..

 

Slik som deg ble jeg også stressa av "logistikk" og alt sånt, tok dette opp med arbeidsgiver. Så i begynnelsen hadde jeg en lavere saksmengde enn normalt. Det at jeg møtte så mye romslighet her, betød masse for meg.

 

Men faktisk, første gang jeg lo riktig godt, var i første lunsjpause på jobb. Jeg kjente at smilet og lattern min også var i øynene mine.. skjønner? Husker ikke hva vi pratet om, men noe totalt unyttig og meningsløst, var det garantert. Husker jeg tenkte at det var herlig å le igjen..

 

Håper det går bra med deg og at du ikke har forhastet deg.

 

Stor klem til deg.

[1 blå, 1 rosa & 1 Engel]

Hei

 

Tusen takk for et fint svar! :-)

 

Jeg har det mye bedre nå. Slet veldig med at jeg følte vi hadde sviktet lille Nathaniel, at vi ikke lot ham få sjansen, og fullførte svangerskapet, men nå har vi fått svaret på obduksjonen, og det stemte veldig bra det de så på ul, han hadde ikke hatt noen sjanse til å overleve uansett.

 

Jeg har vært sykemeldt 100% i 6 uker, begynte på jobb igjen nå denne uken, 50%. Den første dagen på jobb var så vannvittig tøff, jeg var kjempestressa hele den dagen, for alle på jobb vet jo hva som har skjedd, og alle kom og sa med meg hvor trist de syns det er og sånt. Til slutt begynte jeg nesten å stikke av når det kom nye folk på jobb, bare for å slippe å snakke om det.... Jeg syns det var veldig vanskelig at folk jeg omtrent ikke har snakka noe med før kommer og gir meg en klem og slikt... (jeg er en veldig privat person som ikke klemmer på alle, om du skjønner hva jeg mener)

 

Har heldigvis fått ny sjef mens jeg har vært sykemeldt, som skjønner at dette er tøft, og som sier at jeg må ta dette med å komme tilbake i jobb i mitt tempo, jobben min drar ingen steder, som han sa da jeg var innom. :-)

 

Det var så godt å kjenne andre dagen på jobb, at jeg faktisk begynner å finne tilbake til den samme tøysete personen jeg var før alt dette skjedde. (Vi har en veeeeldig tøysete tone på jobb)

 

 

Vi mista foresten lille Nathaniel i uke 20.

 

Håper du har det bra.

 

Klem