Beholde - ikke beholde. Bli mor igjen som 42?

[Anonym bruker]

Opprinnelig fikk jeg beskjed av flere gynekologer da jeg var 21 om at jeg ikke kunne få barn pga PCO.

 

Som 35-åring ble jeg mor til en nydelig pike, der barnefaren bare vet kjønnet fordi jeg har fortalt ham det. Han vil ikke ha noe med meg eller barnet å gjøre - og det viste seg da jeg fortalte ham at jeg var gravid, at han hadde samboer og et lite barn hjemme....

 

Min datter og jeg har bygget oss opp et godt og trygt liv sammen, der vi har mange støttende venner og min fantastiske mor i nærheten. Jeg eier min egen leilighet og har jobb.

 

Pga andre ting jobber jeg nå 50% og har fått innvilget arbeidsavklaringspenger for de andre 50%.

 

I romjulen oppdaget jeg at jeg var gravid, og skrekkslagen logikk-overbeviste jeg meg selv til å ta medisinsk abort i uke 7. Jeg bestilte time hos legen for å få satt inn spiral, men der var det 6 ukers ventetid... Så nå - selv ETTER å ha brukt angrepillen(!!!), sitter jeg her igjen og er gravid i uke 6.....

 

Og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

 

Rent bortsett fra at min datter hadde hatt godt av å vokse opp sammen med et søsken - så ser jeg BARE de negative sidene ved å flere barn.... Jeg gruer meg for økonomien, bosituasjonen (hva hvis jeg beholder og det blir en gutt - hvordan skal jeg løse det med 'bare' to rom i lelilgheten? Min egen helsesituasjon; jeg hadde sterk bekkenløsning sist, og hvordan vil jeg klare å ta meg av en 6-åring om det samme skjer igjen? Hva med penger/inntekt når jeg går 50% på arbeidsavklaringspenger?

 

Jeg vet ikke om det bare er jeg som har panikk fordi jeg ganske snart fyller 42 og er en såkalt 'voksen' mamma.... Eller er det realistiske tanker jeg har?

 

Barnefaren (også til aborten jeg tok i januar) vet ikke noe om det valget jeg tok da, og jeg har enda ikke snakket med ham om det som skjer nå. Han er gift og har en datter på 11 hjemme. Vi har hatt et forhold i over 20 år, og han var en gang i tiden 'min store kjærlighet'. Jeg har ingen illusjoner om at han kommer til å forlate det han har hjemme for å bli sammen med meg!! Men jeg er også redd for å miste det vennskapet og den fantastiske seksuelle kjemien mellom oss om jeg beholder barnet....

 

Er det noen som kan gi meg noen innspill, noen tanker - for mine egne tanker bare kverner rundt og rundt.

 

Jeg har egentlig bestilt time til abort til førstkommende torsdag - men jeg er veldig usikker på om jeg kan klare å gjøre det igjen.

 

Min datter ønsker seg (veldig) et søsken, det har hun sagt flere ganger - men samtidig så vet jeg ikke hvordan hun skulle klare å dele meg med en annen - så vant til all min oppmerksomhet som hun jo er etter å hatt all tilgang til meg i ganske så snart 7 år!!!

 

Og alle sier jo at et barn er greit, men å ha 2 er som å ha 10!! Vil jeg i det hele tatt orke å ha småbarnsperioden igjen - vil jeg klare det å ha ansvaret for en liten en i tillegg til å gi min nydelige, store prinsesse det hun følelsesmessig trenger?

[Anonym bruker]

Jeg blir helt forvirret av det du skriver.

Du har hatt et seksuelt forhold til en gift mann i 20 år, som du nå er gravid med, og dessuten har du et barn med en annen mann som ikke kjenner barnet sitt og som også er gift på annen kant, og det da på samme tid som han du har vært utro med i 20 år?!? (siden din datter nå er 6 år?)

 

Nok om det...

De sier ett barn er som ett og to er som ti, men det tror jeg gjelder når barna kommer tett. Ei jente på 7 år som ønsker seg søsken og som har ett godt forhold til deg, vil være en god hjelp og støtte når du evt. får et nytt barn. Det kan være perioder hvor ting er vanskelig, og hun kanskje føler at hun har mistet å ha bare deg, men jeg tror også, om du legger det frem på rette måten, kommer til å ha stor glede av å ha et søsken å dele livet med.

 

Selv har jeg mange barn, både tett og med god avstand imellom, og det gir forskjellige utfordringer. Men jeg ville ikke vært uten en eneste av dem, og det føler sikkert du også i forhold til din datter og kommer til å føle i forhold til ditt nye barn. Barna har også stor glede av hverandre både i utvikling og lek, i samhandling og i det å leve sammen med en som er akkurat i samme situasjon som seg selv.

 

Det blir tøft ja, og du må også vurdere i forhold til om det er friskt eller ikke, og om du kan takle det også i tillegg til alle dine andre bekymringer, men jeg ville beholdt. Det er utrolig hva vi orker når vi må.

 

Lykke til med valget!

[Alida*Englebarn]

Hei!

Jeg er av den tro at alt har sin mening, iallfall får alt en mening når vi velger med hjertet.

Ikke lett, men hvem har sagt at livet skal være enkelt og likegyldig:-o

 

Det viktigste er ikke det rundt, hva andre måtte si eller mene, men hva du selv føler:-) Ønsker du deg dette barnet så velg å beholde det. Min erfaring er at det nesten aldri blir så fælt som vi tror når vi går veien, fordi vi velger det beste for oss selv likevel. Jeg tror nok du også klarer å gjøre livet godt for deg og barna dine:-)

 

Så bra tenker jeg, for det er jo herlig da å få barnet i din og min alder:-)

 

Jeg venter et barn, lever ikke med faren, har tenåringer, men jeg gleder meg over barnet som kommer til meg, og jeg tror på at det vil bli kjempebra. Jeg vet jo at det blir et slit, men det er i perioder og en får alltid slappet av og tatt seg inn:-)