Min fødselshistorie og ett stort sjokk! (laaaaang historie...)

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Her kommer en lang fødselshistorie fra meg

 

Hadde lagt oss rundt 23 tiden mandag 11 april, sovnet ikke før nærmere tolv og kl 0040 våknet jeg av at jeg var våt mellom beina, trodde nesten jeg hadde tisset litt på meg så stod opp for å gå på do. Hadde en pute mellom beina for støtte på grunn av bekkenløsningen og jeg så at puten var svakt rosafarget, men tenkte ikke mer over det da jeg stabbet meg inn på toalettet. På vei inn dit fikk jeg en skikkelig intens rie, så jeg sank ned i knestående, så fikk jeg en til umiddelbart etter den første, fikk satt meg på toalettet og tisset litt og så kom neste rie og neste rie umiddelbart etter den igjen. Lurte på hvordan i alle dager jeg skulle få kommet meg inn og vekket mannen min, for riene var fryktelig intense og jeg greide ikke stå på beina. Jeg greide å få delvis krabbet meg inn på soverommet og fikk vekket han og sagt at nå var det igang... - Er du sikker? spurte han, - Ja, sa jeg, er ikke tvil!!! Deretter begynte vannet å sildre sakte nedover beina mine, og det var heller ikke tvil... Det begynte å renne mer og mer vann!

 

Mannen min vekket og ordnet lille snuppis, ringte barnevakten og jeg ringte føden og hadde egentlig mer enn nok med meg selv!! Riene stoppet litt opp, og vi fikk kjørt lille snuppis til barnevakten som bor på vei til sykehuset...

 

Etter hennes avlevering, gikk vannet i flere omganger i bilen (satt på masse polstring som tepper osv), det bare fosset ut, hadde ingen rier akkurat da.

Kom til sykehuset og fikk parkert, da resten av vannet gikk på parkeringsplassen, jeg var søkk våt i buksene, til og med overdelen og det rant ned i skoene mine... Kom opp på føden, da var kl ca 0145. Jordmor møtte meg i gangen og sa bare; "Jaha - her er det ikke tvil om at vannet har gått nei, skikkelig vannavgang med andre ord" da jeg gikk bredbeint og vaggende ned korridoren.

 

Kom inn på mottak hvor de satt meg på CTG registrering, alt virket bra!! Vakthavende lege, det var hun som så til meg 5 dager før, da slimproppen gikk. Hun sa at det ikke var noe i veien for å føde normalt, det var opp til meg hva jeg ønsket... De sa alle sammen at det aller beste er jo selvsagt å føde vanlig, blødningstendensen er jo noe høyere ved keisersnitt enn vanlig og jeg hadde jo en styrtblødning forrige gang og ville jo helst unngå dette for enhver pris.

Jeg valgte å gå for vanlig fødsel, siden fødselen var i gang, men at de skulle ha lav terskel for å ta keisersnitt underveis pga blødning osv.

 

Jeg sa at jeg var veldig redd og jeg skalv over hele kroppen! Hadde en dårlig magefølelse ang dette med storblødning. Følte at de tok veldig godt vare på meg fra første sekund, jordmor var bare helt fantastisk koselig!!

 

Ble undersøkt og hadde bare 1 cm åpning kl 02:00. Normalt hadde vi blitt sendt hjem igjen i påvente av at riene skulle ta seg mer opp, men siden jeg hadde en tøff forhistorie fra sist gang, fikk vi tilbud om å bli, noe vi takket ja til og fikk deretter tildelt fødestue! Mannen min og jeg fikk hver vår seng på fødestua i påvente av at riene skulle ta seg mer opp.

 

Kl 04:00 begynte riene å ta seg opp, kl 06:30 hadde jeg 3 cm åpning og begynte med lystgass, riene var kraftige og intense, fikk ikke pause mellom riene og det var forferdelig!! Bare 40 min senere, kl 07:10, hadde jeg 8,5 cm åpning og det var ikke tid for verken epidural eller noe annet smertestillende. Ca kl 07:30, bare 20 min senere hadde jeg 10 cm åpning og kunne begynne å presse, kl 07:49 kom lille Thomas til verden!! Han skrek og var helt perfekt!!! Ingen store rifter og trengte ikke sy, så det var jo helt topp!! Han kom til verden 24 dager før termin, var 2900 g og 48 cm lang

 

Til da hadde jeg nesten ikke blødd noenting, så ventet vi litt på at morkaken skulle komme, jeg presset den ut og da begynte styrtblødningen... Da ble enda en jordmor tilkalt, samt vakthavende lege, jeg ble satt på medikamenter med en gang for å stoppe blødningen, de var forberedt på dette. De masserte og la seg over magen min for å tømme livmoren for blod og væske, det var grusomt vondt, de jobbet lenge med meg og jeg lå mange timer på fødestua med drypp og medikamenter for å stoppe blødningene. Blodtapet var over 1,7 liter og jeg var hinsides en annen verden ganske lenge, fikk morfin, men det tok bare toppen av smertene...

 

Mannen min var i mellomtiden med å veide og stelte lille Thomas og vi fikk mat inn på fødestua etterhvert... Jeg greide ikke få ned en bit, for jeg hadde så vondt i magen etter at de klemte og masserte og knadde livmoren min... Sendte en melding til alle om at vi hadde blitt foreldre mens vi fortsatt lå på fødestua...

 

Noen timer etter fikk jeg tildelt rom på barsel, fikk enerom denne gangen også med eget bad og det var deilig, selv om jeg hadde forventet å bli lagt på flersengsrom.

 

Langt ut på ettermiddagen kom jordmor inn til oss på rommet og sa at de hadde mistanke om noe og de hentet mannen min og Thomas. På grunn av blodtapet mitt greide jeg ikke å stå på beina og lå inne på rommet alene og ventet... Skjønte at det måtte være noe, men ikke at det skulle være noe alvorlig! Hørte at det var noen som gråt utenfor rommet mitt, og tenkte ikke på at det kunne være mannen min. Det føltes ut som om jeg hadde lagt der i evigheter da døren gikk opp og jordmor og mannen min kom inn, han strigråt og fikk ikke frem ett ord!!

 

Det første jeg tenkte på var at gutten vår kom til å dø, eller at han allerede var død, jeg skjønte ingenting!!! Så sier jordmor at de hadde mistanke om at gutten vår hadde Downs Syndrom... Jeg følte ett øyeblikk en liten lettelse over at han ikke var død, men samtidig tenkte jeg "Downs" - Nei, nå tar de feil!!! De sa at han hadde to tegn på det, en fure inni håndflaten og at han hadde ett litt større mellomrom mellom stortåa og den neste tåen... Jordmor sa at hun hadde ikke sett det når han ble født, og at hun ikke kunne se tegn på det nå heller, men at det var en barnepleier som hadde en mistanke om det og at de da ville ha en lege til å vurdere det!! Legen vurderte det til at han mente at det var over 50% sjansen for at lille Thomas kunne ha downs syndrom, men at det måtte en blodprøve til for å kunne bekrefte det!!

 

Ingen av de andre barnepleierne eller jordmødrene kunne se noen tegn til at han skulle ha det!! Det ble tatt en blodprøve og vi fikk beskjed om at det tok 1-3 uker å få svar på DNA-testen!! De sa at vi burde gå ut fra at han hadde det... Det var mitt livs største sjokk!!!

 

Jeg har jo vært til ultralyd jevnlig i hele svangerskapet, inkludert uke 12 hvor det ble sjekket nakkefold etc, alt har sett helt normalt ut!! Ingen som reagerte da han ble født og nesten ingen som kan se at han skal kunne ha det!! Jeg bare gråt den første uken, trodde ikke noe på at han kunne ha det, for han ser jo helt perfekt ut, ligner utrolig mye på lille snuppis!! I tillegg til at han da altså skulle ha downs, var han født 3,5 uke før opprinnelig termin, gulsot fikk han og ikke fikk han melk av meg pga blodtapet mitt, så stakkars lille Thomas, han var så slapp på barsel og bare sov, og sov, og sov! Og jeg bare gråt og gråt og gråt - det var jo ikke sånn det skulle bli. Etter så lang prøvetid, etter ett langt og tøft svangerskap og vi skulle jo glede oss over den lille, så synes livet var lagt i grus der og da...

 

Fikk blodoverføring to dager etter fødsel på torsdag, og fredagen fikk jeg Methergin tabl for å støte ut evt rester av livmoren da jeg fortsatt blødde ganske kraftig. Da lørdagen kom, altså dag 4, sa de også at nå måtte jeg pumpe meg for å se hvor mye melk jeg hadde, for Thomas gikk bare ned i vekt, da var han bare 2400 g. Etter pumping av begge bryster fikk jeg kun ut 2 ml melk, Thomas skulle da ha fått ca 40-50 ml pr måltid, de sa at nå måtte han ha mat, så ammingen ble avsluttet og kun morsmelkerstatning ble gitt.

 

Søndagen, dag 5, ble jeg sjekket av vakthavende lege pga at jeg fortsatt blødde så mye, blodet bare rant og rant og jeg brukte fortsatt de store bleiene. Det viste seg at jeg hadde morkakerester nederst i livmoren og øverst i skjeden og de ble skrapet ut mens jeg lå i gynstolen veiledet av bare ultralyd... det var forferdelig vondt! Skal forresten tilbake om 8 uker etter fødsel for sjekk!

 

Kom da altså hjem på søndagen etter 5 dagers opphold! Mandagen gikk greit synes jeg, gråt ikke så fælt den dagen...så kom tirsdagen, 1 uke etter fødsel og rett før påske, og vakthavende barnelege fra sykehuset ringte og ga oss beskjed om at blodprøven de tok av Thomas på downs syndrom var positiv!! Da knakk jeg helt sammen og bare gråt og gråt hele den dagen... Jeg fatter det bare ikke!!! Det som er helt utrolig er at det skulle ramme oss, etter så lang prøvetid, etter så mange ultralyder, etter en perfekt fødsel (ikke det som skjedde etterpå da), og ingen som har reagert eller oppdaget det!! Dere kan tro vi har hatt ett par vanskelige uker, mange tårer, og stakkars lille snuppisen vår, vi aner ikke hvordan vi skal si det til henne, for han ser jo så perfekt ut!!

 

Snakket med barnelegen og vi skal få time der om 6 uker, når min barseltid er over, da vil vi få all informasjon og videre opplegg og program fremover, nå var det bare viktig at vi knyttet mor-barn bånd og at vi brukte den første tiden nå til å bli kjent. Fikk beskjed om å ikke søke opp på nettet, ikke lese seg opp på syndromet, men slappe av og nyte dagene. Har fått beskjed om at han er velskapt og at det nå ikke skiller noenting mellom han og ett hvilket som helst annet friskt barn, han trenger like mye kjærlighet, kos, mat osv...

 

Må bare innrømme at jeg synes det er vanskelig, greier ikke helt å skjønne det ennå, har noen tunge stunder og tenker mye fremover, men samtidig prøver jeg også å akseptere at slik er det! At vi er heldige som har fått ett barn til, og at han ikke skal mangle noenting hva ang kjærlighet og omsorg. Når jeg gråter, så gråter jeg for han og livet hans, for jeg kan takle hva det skal være, men han synes å være så uskyldig, så liten, så sart og sped!

 

Prøver å ta en dag av gangen og prøver å kose oss så godt vi kan! Mannen min skal heldigvis være hjemme med oss frem til 23.mai, så det er jammen godt at vi er to. To til å dele alt, både sjokket, sorgen, gleden og kjærligheten...

 

Vil nok komme sterkere tilbake senere, og det var veldig godt å skrive ned fødselshistorien, det hjelper gjerne å bearbeide litt de følelsene man har!!

 

Nei, nå får jeg ta meg av lille Thomas igjen, vi snakkes igjen jenter!!

Er sååååå glad for å ha dere her

 

Stooooooor varm klem fra

[Lykkelig_4♥♥♥♥]

Kjære deg... takk for at du delte din historie med oss! Forstår veldig godt at dere har det vondt nå! Håper allikevel at kjærligheten og gleden vil overskygge alt det andre... Det er ingen som ønsker seg å oppleve noe lignende. Selv om vi alle vet at det kan være en risiko, lever vi vel alle etter 0-hypotesen og tror det ikke vil skje oss?

GRATULERER med en helt sikkert nydelig sønn, Thomas, som kommer til å gi dere masse glede og kjærlighet, og utfordringer ispedd bekymring : ) Varm klem med lykke!!!

 

Våre små søsken (Inger Hagerup)

 

Vi har en liten søster,

vi har en liten bror

som er litt annerledes

enn andre barn på jord.

 

De kom til denne verden,

det vanskelige sted

med mindre håndbagasje

enn vi er utstyrt med.

 

Vi voksne er så store

i gjerning og i ord.

Vår lille bror og søster

blir aldri riktig stor.

 

Vi har vår eng og åker,

vi har vårt kjøpmandskap,

og vi beregner livet

i vinning og i tap.

 

Det er så lett å skubbe

de små og svake vekk

og la dem stå tilbake

med hjelpeløse trekk.

 

Det er så lett å glemme:

når siste båt skal gå,

må alle passasjerer

la all bagasje stå.

 

Da blir det kanskje lettest

for disse små fordi

de bare har et hjerte

med sorg og glede i.

 

Og gleden er så deilig,

men sorgen er så trist.

Det har vår lille søster

og bror bestandig visst.

 

Så la oss gi dem gleden

til de skal gå ombord

med sine barnehjerter

vår søster og vår bror.

[tvillinggutar + snuppelure]

Kjære deg!

Gratulerer SÅ mykje med fantastiske Thomas! Etter å ha sagt det viktigaste forstår eg sjølvsagt at dette var eit sjokk - og eg forstår ganske mykje av korleis de har det no. Ikkje for å samanlikne, men vår nr 3 (3.icsi-barn) vart født i juni 2010 med eit sjeldan syndrom (Treacher Collins syndrome) - og heilt på same måten som hjå dykk og Thomas - mange UL og alt normalt og fint i svangerskapet - jordmor såg det ikkje med ein gong, men barnelege vart mistenksam og det vart 16 dagar på nyfødt intensiv i staden for lukkelege barseldagar. Eg veit det er lett å bli fortalt at ein skal nyte barseltida og fokusere på mor-barn-tilknytning, og me elskar sjølvsagt desse barna våre som ikkje er heilt A4 like høgt som alle andre. MEN me har så mange andre tankar som òg krev plass i hovudet, og eg stussar jo litt på ein del ting du fortel frå oppfølgjinga di i etterkant avf ødsel og fram til i dag. Både vedrørande medisinsk oppfølgjing og personleg oppfølgjing. Det at me låg på nyfødt intensiv med Lise gjorde at eg kom i kontakt med andre mødre med barn med spesielle behov, derav ei mor som hadde fått ein aldeles nydeleg gut med Downs syndrom og me utveksla mange og lange samtalar gjennom dei dagane og det var godt.

 

At du ikkje skal søkje på nettet og lese kan eg jo forstå at dei seier, men informasjonsbehovet er stort og det fins òg svært mykje god og beroligande informasjon på nettet - berre ein er kritisk til kva nettsider ein forheld seg til. Og når me får barn som har spesielle behov har me eit enormt informasjonsbehov - spl vår på intensiven sette oss i kontakt med både interesseorganisasjonar, informasjonskontor etc noko me har hatt stor nytte av. Det fins sikkert mykje slikt for pårørande til barn med downs syndrom òg. Og det å få snakka med andre i same situasjon skulle ein jo tru var veldig nyttig og godt.

 

Det viktigaste me har lært gjennom Lise sitt 10 mnd lange liv er å i alle fall prøve så godt som mogeleg å nyte øyeblikka og leve i nuet. Eg lurer meg blå og grønn på korleis framtida til Lise blir, men det hjelp jo så lite. Likevel er det godt med informasjon og andre i same situasjon. Og det er lov å vere lei set og tenkje at det var jo ikkje slik det skulle vere - det er jo kun i kjærligheit til Thomas - det var ikkje dette de ønskte for Thomas. Me elskar barna våre over alt på jord og det viktigaste av alt er at me ønskjer så gode liv som mogeleg for dei - og Thomas vil få nokre ekstra utfordringar på vegen, men det vil ikkje sei at han ikkje vil få eit godt liv. Med dykk som foreldre og ei(n) fantastisk store bror/søster (er snuppis ei jente eller gut?) vil dette gå veldig fint, det er eg sikker på. Det høyres jo ut som om Thomas har eit svært godt utgangspunkt. Eg har forstått at det er store skilnadar på barn med Downs syndrom, som med dei fleste typar syndrom, og då er det fantastisk at han har det så mildt.

 

Dette vart langt og sikker ikkje så interessant - eg ville berre sei at eg tenkjer på deg, mannen og vesle snuppis og ønskjer dykk alt det beste! Det er lov å vere fortvila og lei seg og tenkje at livet er urettferdig - diverre er det av og til slik. Men eg øsnkjer dykk alt godt framover og håper de finn ut av korleis livet tek vegen på beste mogelege måte for dykk alle fire!

 

Varm klem

[katta76.med 2 store og 2 små.]

Hei vennen min. Skrevet på tråden våres. Varme klemmer.

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Kjære Monica!

Først og fremst gratulerer med lille tøffe Thomas! Det har virkelig vært en stor prøvelse for dere å i det hele tatt få Thomas, og så skulle dette skje.... Jeg skjønner at tankene og opp og neturene raser gjennom hodene deres om dagen....

Jeg vet ikke hva jeg helt skal si til deg for å trøste deg, men jeg tror ikke Thomas kunne valgt en bedre familie å komme til<3

dere har så mye kjærlighet å gi og Thomas kommer helt sikkert til å få et kjempefint liv hos dere. Det er jeg bare helt sikker på! Og lille snuppis kommer nok helt sikkert til å takle det å ha en annerledes bror helt supert og passe ekstra godt på han tenker jeg:) Jeg tror ikke dere trenger å forklare henne så innstendig ennå at han har downs. Kanskje er bedre å forklare henne henne etterhvert som evt trekkene kommer frem? Siden han ellers ser helt normal og fin ut.... Vent til etter dere selv har fått den informasjonen dere så sårt trenger nå før dere prøver å forklare henne i alle fall. Hun kommer til å ha mange spørsmål når dere forklarer og da er det sikkert godt for dere å ha noen svar å gi. Akkurat nå er dere vel full av spørsmål selv vil jeg tro.... Men jeg signerer hun over her og anbefaler dere å kontakte støttegruppe for foreldre med barn med Downs. Tror det er der dere får de svarene dere trenger nå.

Men her inne er du hjertelig velkommen til å hyle ut både glede og frustrasjon og sorg og kjærlighet vennen min!!!!

Du skrev så fint til meg etter min exu og ma i 2009 og som du selv sa da; kasnkje det ville være lurt å oppsøke profesjonelle som kan hjelpe dere å sette ord på følelsene deres?

 

vil bare ønske dere så utrolig mye lykke til og PRØV å fokusere på de hyggelige stundene fremover og ikke brenn inne med vonde tanker; få de ut!

Sender en stooooooooooooor klem

[Lillevenn33]

Først og fremst, gratulerer så mye med gutten. Det høres ut som mye dramatikk etter fødselen, både mtp blødninger og livmoren, og å få beskjed om at deres lille skatt har Down syndrom.

 

Jeg anbefaler at du leser denne bloggen og fødselshistorien hennes. Hun er en stor inspirasjon, skriver så bra, og tar fantastiske bilder.

 

http://www.kellehampton.com/p/about.html

 

http://www.kellehampton.com/2010/01/nella-cordelia-birth-story.html

 

 

 

 

[Lillevenn33]

Og så anbefaler jeg i tillegg at du leser hver dag, eller hver gang hun poster. Hun poster ca. hver 3. dag. Når de sier at du må holde deg unna nettet, så kjenner de ikke denne bloggen Hun er som sagt en stor inspirasjon og har en nydelig datter med Down syndrom.

 

http://www.kellehampton.com/

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Tusen, tusen takk for varme, gode ord jenter... Dere er bare helt fantastiske jenter med stor varme, støtte og omsorg, dere sier så mye pent om meg, tusen takk, jeg tar til meg positivitet nå... hva skulle jeg ha gjort uten dere?? Snufs

 

Tusen takk for tips til bloggen kellehampton, Lillevenn33, har begynt å lese litt på den

 

Stoooor varm klem fra

 

 

[Håpet ble virkelighet!]

Hei Monica!

 

Du har vært i mine tanker lenge nå, først ventet jeg på innlegg på at fødsel var vel overstått og at du hadde kommet deg gjennom. Og så når det kom med gode nyheter og vanskelige tanker har det vært å vente på oppdateringer fra deg... Må si at du/ dere har min varmeste medfølelse og jeg forstår forvirringen og de vanskelige tankene. Hvorfor dere etter alt dere har måtte gjennom for å komme hit...

 

Håper du og dere tillater dere å sørge over det som ikke ble, men allikevel klarer å se fremover etterhvert, dere har jo tross alt fått en flott sønn! Fordi det var så få tegn til down når han ble født kan det jo være at han blir en velfungerende gutt, håper dere får god oppfølging av leger og andre i tiden fremover. Dere har sikkert googlet og kommet over støttegruppa: http://www.upsanddowns.no/

 

Jeg jobber i en barnehage som i over flere år har hatt barn med Down syndrom i gruppene som har stort utbytte og flott utvikling av tid i barnhagen med ekstra oppfølging. Noen trenger mer hjelp enn andre, noen av de klarer seg godt i barnegruppa.

 

Sender deg varme tanker, vanskelig å finne de "riktige" ordene å si, men tenker på deg og ønsker dere alt vel videre!

 

Klem Cecilie

[Mamma`n til Ole Kristian]

Tenker masse masse på deg min venn:)

 

Håper virkelig en vakker dag jeg får møte skjønne vakre Thomas....

 

varm klem

[J -76]

Kjære kjære monica, tårene renner, først og fremst fordi jeg synes du har vært igjennom så mange belastninger og prøvelser de siste årene og det føles urettferdig at du måtte starte spedbarnstiden med så mange bekymringer. Som jeg har skrevet til deg før så er Thomas og lille snuppis i de beste hender og Thomas høres skjønn og vakker ut. Jeg håper å få se dere en dag og nøl ikke med å skrive til meg her eller på face, når/dersom du har behov for å lufte deg, stor klem

[Carina har to små gull]

Hei kjære Monica.

 

Jeg har tenkt kjempe masse på deg og Thomas de siste dagene. Tårene renner når jeg tenker på hva dere går gjennom nå. Jeg kan tenke meg at det var et stort sjokk å få beskjeden om at gutten deres lider av downs. Dere har hatt mye motgang de siste årene og det er veldig trist å lese at det nå skulle starte med så mye bekymringer.Men jeg ¨vet at lille Thomas er kommet til den beste familien han kunne fått.

Jeg sender deg mange mange gode klemmer og lille Thomas høres ut som en flott gutt.

 

Mange store gode klemmer fra

[cessy*og prinsessa si* <3]

Kjære monica:)

tårene renner bare mer å mer jo lengre ned jeg kommer i innlegget ditt.

Kan ikke forestille meg hvordan det må være å få en sånn beskjed,å etter så mye slit for deg å dere for endeli å få thomas.

Men som alle andre her oppe sier så trur jeg ikke at han kunne valgt en bedre familie,for kjærlighet og støtte vil han nok aldri mangle <3

Håper det går bedre å bedre etterhvert som nyheten synker inn,at dere klarer å kose dere med det lille nurket deres. Barn med downs blir jo født med dobbelt så mye kjærlighet i seg som andre barn,de er noen skikkelie goinger=)

masse lykke til framover å sender masse goe å varme tanker til deg å gutten din å resten av familien <3

store klemmer ifra meg:)

[Hjemmemamma_for_tiden]

Kjære deg!

 

For en sterk historie- all ære til deg for at du er så åpen om dette.

Jeg husker nicket ditt godt og har fulgt deg noen år nå.

 

Har lyst til å si at guten deres er fremdeles DERES gode, lille gutt som dere har ventet så sårt på - selv om det nok nå virker litt "fremmed" med hele denne uvante og sjokkartede situasjonen. Downs barn er mye som andre barn - ikke fortvil. Dette skal gå så fint.

 

Har lyst til å tipse deg om denne bloggen , skrevet av en ung mamma som også fikk et stort sjokk for ca 2 år siden.

http://mammawesterheim.blogg.no/

 

Lykke, lykke til med den vesle, skjønne familien din. Nyt hvert sekund - småbarnstiden går så altfor fort!

 

Klem fra

[bobbygirl♥♥m/tvillinggutter]

Hei, jeg er også en "gammel sliter" som har fulgt med på deg gjennom ditt ganske så belastende svangerskap. Ville derfor sende deg en god klem og en stor gratulasjon som mor til lille Thomas. Skjønner at dere har det tøft, men jeg tror ikke Thomas kunne havnet i tryggere hender enn dine. Du virker sterk og omsorgsfull, har gått gjennom et tøft svangerskap med en ektefølt glede og lengsel etter å møte barnet ditt. Nå er han her! Og så heldig han er som har fått en mamma som deg!!!

 

Stor klem fra meg

[lillebie på`n igjen]

Gratulerer så mye med lille Thomas:))

Forstår at det må ha kommet som et stort sjokk, og at du har vært igjennom hele spekteret av følelser siste tiden.

 

Jeg har en vakker ung kvinne i familien på 25 år med downs , hun er så selvstendig, har kjæreste, gått på mer eller mindre vanlig skole, er den i familien som holder taler ved store og små anledninger, er med å tar et glass vin og har kjempegod humør

Man ser selvfølgelig at hun har downs, og hun har begrensninger, men en kjempejente!!!

 

Jeg forteller deg dette, for å dele min positive opplevelse av en familie som har vokst opp med en med downs.

 

'Thomas er nok verdens søteste baby, og han kommer alltid for deg å være verdens nydeligste, herligste sønn - (for det er jo slik vi mødre er laget heldigvis Han kommer til å være spesiell, men slik er det på godt og vondt. Vi er alle forskjellige, og heldigvis i norge er det masse god informasjon å få, og mange å stå sammen med i samme situasjon.

Han kommer til å bli en stor

 

Nyt barseltiden din og pass godt på lille Thomas Gratulerer igjen!

 

 

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Tusen, tusen takk for utrolig varme tanker og gode ord jenter - jeg vet ikke hva jeg skal si... er bare så utrolig rørt akkurat nå

 

Jeg gleder meg for hver dag med lille Thomas og kjenner at jeg blir mer og mer glad i ham, han har allerede en spesiell plass i mitt hjerte, han er min lille hjerteknuser

 

Igjen, tusen, tusen takk for flotte ord, dere aner ikke hvor dypt dette har satt sitt preg på meg og dere aner ikke hvor mye dere jenter her inne har betydd for meg i alle mine ups- and downs perioder her inne gjennom de siste 3 årene, dere er bare helt fantastiske, flotte, varme, omsorgsfulle jenter/damer!!

 

Gratulerer såååå mye til dere slitere som endelig har kommet i mål og fått en nydelig prinsesse eller prins (kjenner igjen alle nickene her inne)og så ønsker jeg dere andre "slitere" lykke, lykke til videre... Krysser fingrene for dere

 

Stooooor varm klem fra

 

[Gjest]

Gratulerer så mye med den lille prinsen! Det var nå en tøff beskjed dere fikk, skjønner at dere ble sjokkert og trist. Jeg har nå fått inntrykk av at du er en positiv og resurssterk person og at dere vil få det bra etter hvert som prinsen vokser til og sjokket får lagt seg. Ønsker hele familen deres alt godt fremover.

[monca*84*j12]

Dette var intens lesning.

Først og fremst; gratulerer så mye med lille Thomas.

Jeg kan skjønne at det er et sjokk og få en liten med Downs, man håper jo alltid på friske barn! Du må bare ta den tiden du trenger, sørg over alt du føler er tapt. Det har du lov til! Sørg uten skam!!! For det er jo en sorg det også, så mange planer og forventninger som straks blir vanskligere.

Men som du sier selv, dere kommer ut av det sterkere en noen gang. Dere har fått en gave jeg er sikker på at dere kommer til å ta godt vare på!!

 

Lykke masse til. Godt å høre at dere endelig er i mål! Tenkt masse på deg.. Selv er jeg fortsatt prøver.. Så sånn er det :/

 

stooooor klem til deg

[♥Axinija♥]

Ååååå, kjære deg!!!

Aner ikke hva jeg skal skrive, leste tråden din nå (har ikke vært her inne på fleeere måneder) og håpte i det lengste at den skulle avslutte med at blodprøvesvaret kom tilbake negativt....kan ikke forestille meg hvordan det føles og kjennes! Men dere har helt klart fokuset (og hjertet) på rett plass når dere gråter for lille Thomas og hans ve og vel, i stedet for deres egen del!

Kjære søte deg, jeg har tenkt så mye på deg i det siste og jeg var så spent på hvordan det gikk med både deg og Carina (og alle de andre jeg fikk gleden av å bli kjent med her inne)....dette gjorde vondt og jeg gråter for dere alle! <3

Ta vare på hverandre...noe annet kan jeg egentlig ikke si!

 

Mange, gode klemmer

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Hei kjære ♥Axinija♥ og Monca84 ønsker og dere andre

 

Det er absolutt ikke verdens undergang å få ett barn som er annerledes,

i dag storkoser vi oss og vi ville ikke ha byttet ham inn i noe eller noen

verdens ting!!! Han har virkelig tatt oss alle med storm og sin store sjarm!

 

Når det verste sjokket la seg, ser vi litt annerledes på ting selv,

vi prioriterer litt annerledes og vi har fått ett nytt livssyn,

men vi har det kjempebra alle fire :) Kan ikke ha det bedre, hehe

 

Og jeg nyter permisjonen og dagene og synes det er ekstra stas

når gullgutten når milepælene i utviklingen, for det er jo slettes ikke

en selvfølge. Men vi er svært heldige, han er frisk og velskapt

Han runder i dag 4 mnd og til å ha DS er han tidlig ute motorisk ved

at han ruller seg rundt begge veier (mage-rygg, rygg-mage),

han åler/kryper/kravler seg fremover! Han griper etter ting,

smiler og ler, spiser bra og sover godt, han er fornøyd og da er vi

fornøyd også

 

Takk for mange gode klemmer, men det har kommet noe svært

godt ut av dette, vi har forandret oss til det bedre,

og det tror jeg også vil gjøre oss til bedre mennesker,

med bedre livskvalitet!!

 

Lykke, lykke til alle sammen og med ønske om en fortsatt

GOD SOMMER!!!!

 

Varm klem fra

[katta76.med 2 store og 2 små.]

Så fantastisk å høre Monica:)

Han ligger jo langt fremme og det er jo knallpositivt!!

Håper han holder seg like frisk og fin og vedvarer den flotte utviklingen, noe jeg er sikker på at han gjør:)

Ha en flott sommer videre og lykke til med ny prøving!

Masse, masse varme klemmer fra Cathrine.

[AO3]

Meg og lille snuppis+knerten: Thomas er jo tidlig ute, selv om han ikke hadde hatt Downs! Gutten min er snart sju måneder gammel - han snur seg fra rygg til mage, men ikke andre veien, og klarer ikke å åle seg framover ennå. Thomas slår gutten min ned i støvlene, hehe.

 

Jeg beundrer deg virkelig, jeg synes du (dere) har en fantastisk innstilling, og det er tydelig at Thomas ikke kunne valgt en bedre familie på komme til. Klem!!!