Trives ikke med å gå hjemme

[El1]

Hei. Av forskjellige årsaker trives jeg veldig dårlig med å gå hjemme og lurer på om noen har opplevd det samme eller har et godt råd. Jeg har fødselsdepresjon og går til samtale innen voksenpsykiatrien, synes ikke dette hjelper og har mistet: dette kan jeg klare. Mannen min var hjemme i begynnelsen fordi jeg var sjukemeldt og det fungerte veldig bra. Føler at det eneste valget jeg har er å begynne å jobbe igjen, noen som har erfaring med det? Har gått på antidepressiva før, men vil gjerne slippe og begynne med det igjen. Noen synspunkter?

[cadence]

Jeg hadde en fødselsdepresjon, men ikke så alvorlig. Men ille nok til at det svartnet for meg innimellom og jeg måtte få andre til å ta ungen før jeg kastet henne i veggen (tanken var der ja!!). Fra vesla var 2 uker gammel var det hyl og skrik døgnet rundt, pappaen taklet henne ikke, null nattesøvn, liiite dagsøvn, amming, pumping, bæring,bæring,bæring... Jeg savnet jobben min, og gråt og gråt- ville heller på jobb.

Først NÅ, 6 mnd etter fødselen, har vesla endret takten, sover stort sett veldig godt på natta, og er mye enklere å ha med å gjøre. NÅ vil jeg være hjemme så lenge som overhodet mulig!! Men permen går ut i medio juni, og da MÅ jeg begynne å jobbe (noen ekstreme veterinærutgifter i påsken og noe restskatt etc som veltet lasset gitt). Har begynt å selge selvlagde produkter, men det er ikke nok til at hjulene kan gå rundt på et vis.. Så da er det jobb da*sukk* Men begynner pent uansett.

Du kan jo jobbe en dag eller to i uka for å få avveksling og input? Det var det jeg vurderte:)

[El1]

Takk for svar! Jeg tror veldig mange sliter og siden jeg hele tiden har vært åpen med fødselsdepresjonen min har mange av venninne mine også sagt at de synes at dette har vært en utrolig tøff overgang. Sønnen min er 4 mnd nå og jeg ser at det er utrolig mye enklere og ha han nå, men jeg er sliten og vil liksom ikke mer. Nok er nok på en måte. Jeg er egentlig en kjedelig, rolig, tålmodig person som burde trives hjemme og jeg plages jo selvfølgelig av en helt forferdelig dårlig samvittighet. Men føler at jeg ikke kan gå å vente på at dette skal gå seg til så da får jeg nesten kontakte jobben og forsøke jobbe litt... Kan jo hende jeg vil være hjemme etter en dag på jobb;)

[Fru Pinne]

Kjenner meg igjen, hadde nok et snev av depresjon i begynnelsen selv. Synes alt var et herk, ungen gjorde jo ikke noe annet enn å grine og det var konstant amming (som jeg fremdeles ikke syns er så kos som alle vil ha det til). Hadde til tider lyst å bare gå fra alt, for det var ikke sånn det skulle være. Men etterhvert som tiden gikk og han ble større og vi fikk fikset låsninger han hadde i nakke og rygg, så syns jeg ting ble bedre. Ennå kan det være dager der han er ekstra urolig at jeg blir så lei at jeg har lyst å hyle, men stort sett koser jeg meg

Men kjenner at jeg savner å være på jobb, er misunnelig på mannen som bare kan "gå når han vil". Har lurt på å ta noen vakter i helgene når jeg er ferdig med ammingen.

[El1]

Hvor gammel er barnet ditt? Noe av det lureste jeg har gjort er å slutte og amme, jeg gjorde det kun fordi jeg ikke orket sitte med det og ville at mannen min skulle hjelpe meg. Det har fungert strålende og jeg har vært mye hjemmefra for å komme unna. Mannen min er topp! Heldigvis godtok de valget mitt både på sjukehuset og helsestasjonen og det har vært godt. Gutten min er kjempesnill så jeg er ikke lei fordi han er krevende. Tror det kan våre fornuftig å komme seg ut litt, få noe annet og tenke på og gjøre noe som bare er for meg, ikke være bare mamma på en måte. Jeg vil fremheve at jeg langt ifra er karrierekvinne og savner egentlig ikke jobben min...

[Fru Pinne]

Gutten min er 3 mnd. Jeg prøver også å komme meg litt ut for meg selv, men mannen min jobber skift så ikke alltid like lett å få til. Tror kanskje jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært ute alene etter småen var født...

Flott at du ikke har blitt uglesett når du valgte å slutte å amme. Nok av ammepress rundtom.. Amming er best ja, men ikke for enhver pris. Det sa HS min også når jeg var lengst nede. Det beste er at barnet har en mor som har det bra