Er jeg ondskapsfull?

[Miessi]

Min samboer og hans eks har lenge kranglet om hvor sønnen deres skal gå på skole. Sønnen har vært en kasteball mellom dem og har måtte gå på to forskjellige skoler. Men nå når vi har fått en sønn sammen så føler han at det blir litt mye å krangle med eksen og tillegg til det kunne være pappa hjemme. Forholdet mellom oss har også begynt å briste pga kranglingen mellom han og eksen og sønnen hans som straffer faren.

 

Så nå har han gitt opp, han lar sønnen bo hos eksen og gå på skole der. Jippi sir jeg bare, har lenge ventet på dette.

 

Han har nok sett det store forskjellet hvordan vi har det når sønnen er hos eksen og når han er hos oss.

 

Føler meg litt rotten, burde jeg det? Er jeg egoistisk?

 

Må bare tilføye at forholdet mellom meg og stesønnen er super, jeg er kjempe glad i han og han liker meg godt. Det er nok situasjonen han er tvunget til å være i som gjør han til en sutret guttunge som elsker å bli bortkjemt og straffe sine foreldre.

[littlefairy]

Er du ondskapsfull? For å være helt ærlig, så Nei, det syns jeg ikke....

Jeg syns derimot at det er kjempebra at en av foreldrene har gitt opp en kamp som er egoistisk og bare til fordel for foreldrene og ikke for barnet. Du sier ikke om hvor gammel denne gutten er, men jeg vet at ingen barn skal få lov å styre sånn med foreldrene sine, og unnskyld at jeg sier det, det må jo være en redd og usikker gutt som ikke har noen foreldre som tar tak i livet hans og forteller hvordan ting skal være, og blir dratt i begge retninger.

 

Et barn skal ALDRI få velge mellom foreldrene sine, det beste er helt klart at han har Ett hjem, som foreldrene er enig om, at han har en trygghet og en ramme som er forutsigbar for han. Det at han har gått på to skoler syns jeg er helt grusomt!

Syns også det er litt urovekkende at du kaller han "bortskjemt og liker og straffe foreldrene sine.." Stakkars gutt. Det er ikke rart han har oppført seg sånn i denne situasjonen, han har tydeligvis vært en usikker og fortvilet gutt.

 

Kanskje det vil bli bedre nå som han har ett "hjem" og forholde seg til, og hvis foreldrene klarer samarbeide om samværet videre for åå gjøre hverdagen hans mest mulig forutsigbar.

 

Dette innlegget hører kanskje også hjemme på skravlesiden etc...

Men måtte bare svare. Jeg er selv i samme situasjon hvor jeg har barn med en som har en datter fra før på 10 år, og hun bor hos mammaen sin men er hos oss så ofte hun vil, men minimum annenhver helg og en dag i uka. Hun går jo selvfølgelig bare på en skole og vi kjører henne dit selvom det er langt for oss. Vi har også veldig god tone med hennes mor og hans samboer, og vi har helt klart en lykkelig, trygg og god og fin storesøster som er så stolt og flink og hjelper til med alt.

Foreldrene hennes har aldri kranglet foran henne, og alltid blitt enig om ting før det diskuteres med barnet, foreldrene har også tatt ansvar med å alltid vite når hun skal være hvor og latt henne ha en trygg og forutsigbar hverdag, hun får selvfølgelig lov å velge litt men bare på en måte som gjør at hun føler seg større og får mer ansvar over egne valg..

 

Kan se for meg det ikke er gøy å havne midt i en sånn kranglesituasjon, men kanskje du kan være den som ser det utenfra om hvordan det egentlig er og foreslå andre løsninger, og la mannen din se det positive i dette her, ikke bare for dere som en familie, men også for sønnen hans!

Lykke til.