Dere som er eller har vært i avstandsforhold.. Kan dere se hit litt?

[Anonym bruker]

Jeg var alene i 3 år før jeg traff han som nå er kjæresten min. Vi har vært sammen i 1 år nå. Jeg var veldig lei av å være alene, samtidig som jeg trivdes godt alene også. Så jeg var ikke på noen desperat jakt akkurat.

Men jeg falt for kjæresten min, å han er verdens snilleste! Han stiller opp for meg og barnet mitt på 4 år, som ikke har noe kontakt med faren sin. Familien hans også, de er en familie med store hjerter å har tatt oss i mot med åpne armer! Jeg kunne ikke bedt om mer.

 

Vi har et avstandsforhold, sees stort sett hver helg/annen hver helg. Dette begynner å tære på meg/oss. Jeg lurer på om det er det som gjør at jeg nå tviler på hele forholdet..

Jeg har de siste dagene kjent på/følt på at jeg er lei. Men jeg klarer ikke finne helt ut HVA jeg er lei.

Jeg er ganske nedfor nå, også fordi jeg har gått arbeidsledig i et halvt år. Så det tærer nok også en del på.

 

Vi er ikke klare til å bli samboere.

 

Hvor lenge var dere i et avstandsforhold? Flyttet dere tilslutt, eller tok forholdet slutt pga. avstanden? Er det normalt i slike forhold å tvile når man ikke får sett hverandre så ofte man vil?

 

Jeg vil jo ikke miste han. Det er jeg ganske sikker på. Men noen dager er jeg kjempeusikker likevel..

 

Andre i samme situasjon, eller som har vært i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg holdt ut i et år, da flyttet vi sammen. Er vanskelig å holde et avstandsforhold gående.

[Anonym bruker]

Jeg hadde avstandsforhold i 5 år faktisk.. Jeg bodde i Norge og han studerte i Tyskland. For oss gikk det fint, men vi hadde noen perioder underveis. For eksempel gjorde vi det slutt etter to år, men et halvt år senere fant vi ut at det var en dårlig idé, og ble sammen igjen.

 

Man må være instilt på at det kan bli tøft, og er en eller begge parter sjalu av seg så går det jo ikke.

Vi hadde godt av den "pausa" begge to. Fikk tenkt gjennom ting på egen hånd.

 

Nå bor vi sammen og har et barn

[Anonym bruker]

Vi hadde avstandsforhold i 1,5 år, så flyttet vi sammen. Hadde nok ikke holdt ut hvis det ikke var for at jeg visste at vi skulle bli samboere så fort jeg var ferdig med utdannelsen og kunne flytte til ham.

[Anonym bruker]

Jeg er i et avstandsforhold, og det er til tider vanskelig.

Kjæresten min bor på Kypros, og jeg her i Norge. Så jeg ser han ca hver 3. måned, men nå ser jeg han ikke før til sommeren, og da har jeg ikke sett han på 5 måneder.

Til tider savner jeg han veldig mye, og er trist for at jeg har en kjæreste som jeg ikke engang kan gi en klem om jeg ønsker...

Men han er en fantastisk mann, og til sommeren gifter vi oss. Han flytter forhåpentligvis hit i løpet av neste år, så da blir det slutt på ventingen.

Det er det at vi har planer som gjør at jeg holder ut. Hadde jeg ikke visst hvor lenge vi hadde måttet være fra hverandre, så hadde jeg nok ikke taklet det.

En annen ting som gjør at vi klarer å ha det bra sammen er at vi har mye kontakt i løpet av dagen. Godmorgen- og godnattmelding er obligatorisk, og i tillegg snakker vi som oftest enten på chat eller telefon. Det hender han sender meg enkelte meldinger i løpet av dagen der han bare skriver at han elsker meg eller at han savner meg.

Slike ting hjelper til å holde humøret oppe.

 

Ellers klarer man det meste om man bare er motivert.

Med eksen var jeg i et avstandsforhold i 1,5 år, og da traff jeg han ikke på 16 måneder. Det var ganske tøft, men jeg holdt ut for sønnen min sin skyld.

 

Så vi teller ned til vi skal treffes :-P Det hjelper. Nå er det bare 44 dager igjen! :-) Og så hjelper det å holde seg opptatt med ting. Når jeg bare sitter hjemme alene og tenker, så føles det mye verre... Og iallfall hvis jeg vet at han gjør artige ting der som jeg gjerne skulle vært med på, mens jeg sitter her alene, da blir jeg litt deppa... Men han er veldig forståelsesfull, og oppmuntrer meg så godt han kan.

 

Har forresten vært i et avstandsforhold i 1 år nå. Så da blir det vel 2-2,5 år tilsammen at vi kommer til å ha et avstandsforhold før vi flytter sammen.

 

Så du får prøve å finne på ting å gjøre når han ikke er der, slik at du får tankene over på noe annet! Og så får du finne ut om han er verdt å vente på. Hvis han er det, så er vel prisen du må betale nå liten hvis du får mange mange lykkelige år med han siden :-)

[Anonym bruker]

Takk så mye for svarene!

Siste anonym: Jeg har jo ingenting å klage på i forhold til deg, så lenge uten kjæresten må være tungt!

 

Det er bare det at vi har ikke lagt noen fremtidsplaner. Vi har ikke snakket om å flytte sammen. Bare at jeg kanskje skal flytte nærmere. Men jeg vet ikke om jeg orker å flytte en gang til nå, for så å flytte enda en gang når vi skal flytte sammen. Jeg har jo barnet mitt å tenke på også.

Vi snakker jo langt frem altså, men samboere har aldri blitt tatt opp.

 

Han er nok verdt å vente på. Men jeg er fortsatt usikker. Men jeg vet ikke om usikkerheten bare kommer pga. av avstanden i seg selv. At jeg begynner å tvile fordi jeg ikke har fått sjans til å bli kjent med han på en normal måte.

I tillegg er det dyrt å reise, jeg går jo på dagpenger. Å økonomien er jo ikke den beste akkurat nå heller, når jeg bare har dagpenger.

 

Takk igjen for svarene!

HI

[Anonym bruker]

Jeg skjønner det med at det blir vanskeligere siden du har barnet ditt.

Mamma var alene med meg og søstra mi i mange år. Hun fikk seg en kjæreste etterhvert, men de hadde et avstandsforhold (så hverandre i helgene) i over 5 år. Men når søstra mi flyttet ut, flyttet hun til dit han bodde (han hadde sønnen sin boende hos seg, så han kunne ikke flytte).

De har nå vært sammen i 10 år, og er en perfekt match. Mamma kunne ikke ha funnet noen bedre, og de er fremdeles like nyforelsket. Så for dem var det absolutt verdt det.

 

Det at jeg har barn gjør det jo vanskeligere for meg også. Han kunne jo ha tenkt seg at jeg flyttet nedover dit, men på grunn av sønnen min er jo det uaktuelt. I tillegg er det jo vanskeligere å få til å besøke han når jeg har sønnen min. Sist jeg var nedover var ei venninne så snill å ha sønnen min i 10 dager. Hadde jeg måttet ha med sønnen min, hadde jeg ikke hatt råd til å reise.

 

Håper du finner ut av hva som er best for deg, og om du skal satse på dette forholdet.

 

Du får kjenne godt etter, og finne ut hva som kan være årsaken til at du tviler. Om det er ting som du tror endrer seg hvis dere bor sammen/nærme.

Jeg og kjæresten har hatt noen småproblemer siden vi ble sammen, blant annet med litt sjalusi fra begge parter, men vi vet begge at det er på grunn av avstanden og det at situasjoner høres kanskje verre ut når man bare hører om de enn om man er der og ser selv...

 

Anonym 12.12

[Anonym bruker]

Ja, jeg hadde det en liten stund. Først "rota vi litt" i ca 6 mndr, ble sammen i september, men flytta sammen allerede i februar året etter. Da orka jeg ikke stort mer...

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Ja jeg får prøve å finne ut hva som plager meg. Jeg veksler veldig om dagen. Nesten så jeg lurer på om det kan være nuvaringen jeg nettopp har begynt å bruke som lager litt trøbbel med humøret mitt.. For jeg er jo virkelig glad i han. Han har alltid bare vært snill og god. Å de tankene kom jo så plutselig.

 

Det er sikkert hele situasjonen min om dagen som gjør at jeg tenker for mye da..

 

Takk igjen for svarene!

 

HI