Skal man godta alt som stemor?

[Anonym bruker]

Jeg er så oppgitt nå at jeg vet ikke lenger hva som er riktig og galt. Jeg føler at mannen slipper alt han har i hendene for å hente særkullsbarna uansett hva som står på her hjemme og om det går på bekostning av meg eller felles barna. Han har noe jeg synes er en urimelig avtale der han skal ha de alle ferier dvs 5 uker om sommeren hver høstferie og hver vinterferie i tillegg til annen hver jul og påske også har han de annenhver helg da de bor et annet sted. Han har avtale om mer samvær enn han har ferie.

Sammen har vi et barn med kronisk sykdom som har vært mye inne og ut av sykehuset og som blir mye sykere enn andre barn når han blir syk. Når han var nyfødt baby og de oppdaget sykdommen hans var jeg 14 dager på sykehuset med han og når vi kom hjem fra sykehuset med fri retur hentet mannen min de to barna sine og overlot dem til meg i 2 uker mens han selv jobbet. Det til tross for at han visste at jeg var sykisk nedkjørt og deprimert etter sykehusoppholdet og ammeproblemer. Dette kunne likevel gått noenlunde bra hvis barna hans hadde vært blide og greie unger, men de er nok så spesielle begge to. Minste på 7 er bortskjemt og er sur og mutt mesteparten av tiden. Eldste på 10 har blitt litt bedre, men på den tiden var han veldig vrang og vanskelig (dette er ikke noe bare jeg sier, til og med deres egen bestemor har sagt at de er tung og vanskelig). I allefall slet det meg ut og rett etter de hadde dratt fikk vi et nytt sykehusopphold. Deretter kom de tilbake for tre uker ferie der jeg skulle ha de første uken. Og jeg må få legge til at jeg var ikke spurt en gang før min mann inngikk denne avtalen. Etter de hadde vært der i tre uker ble gutten vår innlagt igjen, denne gangen kritisk overmedisinert og han ble lagt rett i overvåkning. Da valgte mannen min å reise å hente særkullsbarna sine for helgen, mens jeg var på sykehuset med en tre måneder gammel baby i overvåkning.

Dette var sommeren for to år siden og der har vært mange slike episoder der felles barna eller jeg virkelig hadde trengt min mann og han velger å hente særkullsbarna. Nå har vi i tillegg enda et barn sammen, en liten baby på to mnd. Det første som skjer er at han henter særkullsbarna når babyen er en uke gammel og de har influensa i hjemmet og begge to hoster og snufser. Det resulterte i at babyen vår har vært syk siden han var to uker gammel. 8 uker gammel hadde vi oss en tur innom sykehuset pga dette og rett etter at vi kommer ut derfra henter han særkullsbarna igjen. Han fikk da beskjed fra eksen om at han på 7 ikke var forkjølet han hadde bare allergi. Så kommer de opp her og det viste seg at han var sylta forkjølet med herpes utbrudd rundt nesen og ned mot munnen og feberblank i øynene. Selv om dette nok kan sies å være eksen hans sin feil at de ble sent opp her med sykdom når vi har et forkjøla spebarn og en 2 åring med kronisk sykdom her så gjorde mannen min ingenting for å prøve å begrense smitte, han latet som ingenting inntil jeg kommenterte det og da var det bare med et skuldertrekk han sa at eksen skulle få høre det.

Nå har han igjen planlagt ferien sin med særkullsbarna. Han skal da ha de 2 1/2 uke i begynneslen av ferien mens barnehagen er åpen så skal han jobbe i tre uker mens barnehagen er stengt også skal han ha særkullsbarna igjen nye 2 1/2 uke. Det vil si at jeg blir alene med begge de minste barna i tre uker mens han jobber og det er ikke så enkelt med en sjalu to åring som henger over meg når jeg sitter og ammer og som hyler og skriker på oppmerksomhet mens lillebror må ha mat og tørr bleie. Jeg synes det er elendig planlagt og selv om han ikke visste at barnehagen var stengt tre uker i juli når han inngikk avtalen med eksen så synes jeg han burde tenke litt selv og i hvertfall prøve å flytte ferien til juli selv om det innebærer at han ikke får ha særkullsbarna i to av de fem ukene han skal ha de i sommer. Men det gjør han ikke!

 

Uff ble langt dette og jeg får dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke burde ha de følelsene jeg har for jeg forstår jo det at han vil være mest mulig med barna sine, men jeg blir veldig lei meg når jeg føler det går på bekostning av oss som familie og våre felles barn og ikke minst når jeg føler det går på bekostning av helsen til de to små barna våre. Det som er så leit er at jeg nå er på grensen til å be han om å flytte tilbake til der særkullsbarna bor for å ta seg av de siden det er der hans prioriteringer ligger til enhver tid - og jeg vil jo egentlig ikke at dette skal gå på bekostning av forholdet vårt.

 

Så det jeg lurer på (hvis noen har orket og lese helt ned her) er om det er jeg som har låst meg inn i en negativ spiral som jeg ikke kommer ut av eller om jeg faktisk har grunn til å føle at både jeg og fellesbarn er tilsidesatt?

 

Jeg vil også gjerne legge til at når hans barn er her oppe så er jeg alltid smilende blid og hjelper de med det de måtte trenge hjelp til, tar de med på tur og prøver å være en god stemor for jeg vet jo det at ingenting av dette er deres feil, men likevel er jeg bare et menneske som sliter med å holde følelsene mine i sjakk så de ikke skal bli rettet negativt mot stebarna. Men det er en evig kamp.

[Anonym bruker]

Nei - her har du godtatt altfor mye. Nå vet jeg ikke omstendighetene ved 1 graviditet var planlagt, men når du under sånne forhold går i gang med graviditet nr 2..? Hva tenkte du på?

 

For meg høres det ut som om du gjør like mye arbeid som en alenemor. Så hvorfor ikke være det og finne deg en som behandler deg ordentlig??

 

Det hele heter samværsrett med bioforeldre, ikke steforeldre. Så velger han å bare hente ungene sine også reise bort, mens du får 2 krevende unger oppå det hele med veldig små fellesbarn!? Han behandler deg som en mindreverdig hustjener/barnepasser. Og du finner deg i det.... Jeg tror du vet at dette ikke er en holdbar situasjon, men du trenger enten å høre at du bør stikke fra andre "objektive" her inne, ellers så er du av dem som bare finner seg i slike ting uten å gjøre en eneste ting med det. I siste tilfelle synes jeg ikke du har rett til å klage i det hele tatt.

 

Ps. Når din mann velger å prioritere å hente særkullsbarna, når det utsetter eget nyfødt barn for sykdom, da er det tydelig hvem som er i høysete hos han. Det er verken du eller deres felles barn - det er særkullsbarna. Så kan man jo spørre seg hvorfor? Tviler på dårlig samvittighet og holder heller en knapp på et brudd med eks'en din mann egentlig innerst inne ikke ønsket. Hun og særkullsbarna betyr mer for han enn han enn hans nye familie. Med en så åpenbar prioritering, hvorfor bli?

 

 

[Anonym bruker]

Hvorfor er du sammen med denne mannen. Han respekterer deg ikke og bruker deg.

Han hverken respekterer eller bryr seg om deres felles barn. Det høres sikkert fælt ut at jeg sier det, men man oppfører seg ikke sånn mot mennesker man elsker. man utsetter de ikke for fare noe han har gjort med barna.

 

Jeg hadde aldri funnet meg i at noen mann utsatte barna mine for fare eller behandlet meg slik. Det er greit at han vil ha barna så mye som mulig men det er ikke slik det er du som skal ha samvær med barna.

Når han ikke spør deg om du syntes det er greit å se etter de.

Ta med deg felles barna og reis på ferie så får han ordne barnevakt da.

 

Men ja jeg hadde ikke funnet meg i å bli behandlet slik. Jeg hadde vaøgt å være alenemor på papiret også

[Anonym bruker]

Nei, man skal ikke godta alt som stemor!!

Og det du har godtatt av din manns oppførsel er langt over grensen til hva som er akseptabelt.

Din mann ser ut til å prioritere særkullsbarna sine foran deg og deres felles barn, og jeg synes det er respektløst.

Har han så gått hen og blitt kjæreste med deg, evt. giftet seg med deg, så må ha ta konsekvensene av det. Man får ikke både i pose og sekk, man må prioritere den nye familien også.

Det er absolutt ikke alltid stemor sin feil at ting går skeis i ny-familien, det ser faktisk ut som det oftere er far sin feil som prioriterer helt riv ruskende galt når han har to familier å ta hensyn til.

Det er jo tross alt HAN som har valgt å stifte ny familie også, det er ikke bare stemor som skal ta hensyn til at han har barn fra før.

 

Argh, må si jeg ble skikkelig provosert over innlegget ditt, for en skikkelig dust til mann du har!!

Vær hard, si helt klart og tydelig i fra at dette aksepterer du ikke.

Det er barnas rett til samvær med bio-mor eller far som gjelder, og da kan han overhodet ikke forvente at det er din jobb å passe barna hans.

 

Hvis ikke du vinner frem med å si fra, og han ikke tar hensyn til dine følelser og behov her, så ville jeg bare gått....Du lever som en alenemor, da ville jeg heller spart meg for frustrasjon og irritasjon og heller vært helt alene. Og fått alle godene med det også...!!

 

Klem

[Anonym bruker]

Hei, jeg kan ikke helt skjønne hvorfor du ville ha barn nummer 2 med denne fyren, men gjort er gjort.

 

Det jeg synes du skal gjøre er å bestille en sydenferie på 2 uker til deg og den minste babyen når han har sine barn og barnehagen er åpen. Det ser jo uansett ikke ut til at dere kommer til å få ferie sammen i år alle mann uansett. Ja og som de fleste jenter så tenker du nok sikkert nå enten dette: Uff det er altfor egoistisk av meg eller Jeg tør ikke å reise alene med en baby.

Som svar på det første: la han ha 3 barn og husarbeid alene i 2 uker så kan det være at han ser hvor mye jobb det egentlig er. Menn er nok bygd litt anenledes enn oss, så lenge de slipper unna med å ikke gjøre ting så er det liksom greit.

Som svar på det andre: du er langt i fra den første som drar til syden alene med en baby. Og tenk så mye ekstra energi det kan gi deg til å takle vinteren som kommer etter 2 uker med kun et barn og sol og varme.

 

Når det gjelder det å være smilende og blid hele tiden når hans barn er der så er ikke det heller nødvendig. Det tårler å måtte hjelpe til litt og det tåler nok også at du sier fra om ting du ikke liker osv. Det som er at fremstår du som blid hele tiden blir det en utfordring å teste hvor den grensen går og de kan også føle at det kan være falskt.

[Anonym bruker]

Først og fremst vil jeg si tusen takk for svar fra dere alle!

 

Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut over de svarene som kom for jeg håpet på å få litt forståelse og noen gode råd fra noen som forstår situasjonen og kan se det hele mer objektivt enn jeg føler jeg klarer, men jeg har nok vært litt blind for min egen og barna min sin situasjon Jeg har vært/er/blir veldig frustrert sint og lei meg når min mann tydelig prioriterer særkullsbarna og jeg har gått mange runder med meg selv, men jeg vil gjerne si at i hverdagen når særkullsbarna ikke skal værer her så tar min mann seg av veldig mye i hjemmet både med hus og barn og meg også, han får bare hjernesvinn hver gang det er noe med de to barna han har fra før. Jeg ser tydelig nå at jeg burde sagt klart i fra på et mye tidligere tidspunkt og at jeg har vært alt for forsiktig i redsel for å lage uopprettelige kløfter mellom oss da jeg ser på særkullsbarna hans som et veldig ømtålig tema for han. Han valgte på en måte meg og barnet vi ventet når han flyttet bort fra der sækullsbarna bor og til mitt hjemsted og derfor har jeg vært veldig redd for å gjøre vondt verre. Men ser at jeg ikke klarer hans prioriteringer lenger og jeg har derfor gitt klar beskjed til han om hva som skuffer meg, hva jeg ser på som feilprioirteringer og hvordan jeg ønsker å ha fremtiden. Han sier at han forstår og er enig og at han bare ikke har tenkt på den måten før og jeg håper inderlig at han faktisk gjør det også og ikke bare sier det. Litt skeptisk siden han ved første problem med eksen heller viste det motsatte, men jeg har bestemt meg for å gi han en sjangse til å rette på ting. Han har hvertfall gått med på å flytte ferien sin og det ser ut til å ordne seg, men det ser ut for at jeg ender opp med å ha ungene hans hvertfall en uke i sommer siden eksen hans nekter å ha de selv og er kok forbanna på min mann fordi han ikke kan ha ungene som planlagt. Har vurdert å si nei til det siden jeg mener at hun har sfo der hun bor og kan bruke den når ting kommer i veien, det er jo det andre foreldre må gjøre om sommeren for det er jo ingen som har 8 uker ferie og vi skal jo uansett ha de her 2 1/" uke i juli og en i august.

 

Også vil jeg gjerne si at jeg har ikke vært helt tiltaksløs og bare godtatt alt han har gjort, men jeg har nok vært for mild når jeg har gitt beskjed. Tror ikke han har forstått hvor ødleggende det hele er, men det håper jeg han forstår nå.

 

Håper uansett på at ting blir litt bedre hos oss fremover og at han klarer å prioritere familien og barna våre når ting står på i stede for å renne avgårde til særkullsbarna... og den sydenturen som ble foreslått tror jeg at jeg tar uansett for det hørtes veldig fristende ut:)

[Anonym bruker]

Dette skal du ikke godta, mannen din trenger å skjerpe seg.

 

Min manns eldste trengte begge foreldrene, det var en alvorlig situasjon. Det var ikke ideellt at han dro med seg småbarna dit. Jeg tok livet helt med ro, og passet våre barn. Jeg følte ikke at han satt dem tilsides fordi han ikke hadde dem med seg 24/7. De var ikke satt bort, de var hos meg sin mor.

Når vår eldste nesten holdt på å stryke med, hadde hans barn ingenting på sykehuset å gjøre, heller ikke i den temmelig stressende perioden det var hjemme når vi kom ut av sykehuset. Men han kunne ikke sette dem bort, å vise dem at de ikke da var ønsket. Det syntes både eksen hans og han var helt forferdelig. Men de kunne jo ha vært hos sin mor de også. Man er ikke satt bort når man er hos sin andre forelder.

[Anonym bruker]

Jeg landet i nesten samme situasjon som deg. Jeg skjønner ikke at en annen person kan "melde" seg ut av et forhold, slik som min mann gjorde da vi fikk vårt felles barn. (Som han skrøt over sin involvering av sine første barn.. Har selvsagt skjønt at han oppførte seg likt da)

Han overlot sine og vårt barn til meg, jeg ble så sliten at jeg ikke klarte å stå opp for meg selv.

Men slik ble løsningen hos oss; jeg gav opp forholdet. Jeg satt der med en 6 mnd gammel baby og tenkte at jeg klarer meg faktisk bedre uten denne mannen (ja, var og er fremdeles forelsket). Mitt liv ville bli bedre uten den belastningen han var blitt.

Da fikk pipa en annen lyd, og nå har han jobbet hardt i et år for å få forholdet til å fungere. Han har selvsagt fått god hjelp og velvilje av meg.

 

Det må kanskje nevnes at jeg er over 30 år og ikke redd for å klare meg selv.

 

Så alltid tenk tilbake på en tid i livet da alt gikk greit, og sammenlikn det med hvordan det er med problemer. Hva må til for å komme dit igjen?

 

Håper dette kan hjelpe noen, og at du Anonym har fått bedre balanse i livet.

 

Hilsen en med likn. erfaring

[Anonym bruker]

Vil bare si meg enig med de andre som sier dette er feil. Totalt på hodet. At du sliter med følelser for hans barn, er hans egen feil. De blir jo duttet på deg i hytt og vær. Passende som upassende. Tror de fleste menn tar for lite hensyn til dama si etter en fødsel- fordi det er umulig for de å forstå hva me gjennomgår, men her tok det jo litt av. Eg er heldigere enn deg, for mine stebarn har aldri blitt 'prakket' på meg, og dermed har eg fått bygd opp gode følelser for de. (men innimellom, når de får for mye oppmerksomhet, kan eg nok tenke en småfrynsete tanke eller to...)

Så synes ikke du skal klandre deg selv. Ser at dette er ei stund siden, og håper ting går bedre. Ønsker deg lykke til