En liten oppmuntring til dere som håper og venter!

[jmsg]

Her har jeg ikke vært inne på over 1år. Hvorfor jeg er her nå er et godt spørsmål, men tror underbevisstheten tenker på småsøsken til vår lille enge:-)))

 

Ja, vi har en engel!!!

Jeg og min mann har prøvd i 6år på svangerskap, og det har gitt oss nedtur på nedtur på nedtur. Disse årene innebærer tilsammen 8.aborter fra uke 6-13. Alle svangerskap over uke 7 har vært med hyperemises og sykehusinnleggelser. To misslykke prøverørsforsøk, et mislykka fryseforsøk. Mange vonde undersøkelser...tårer og fortvilelse. Vi var bestemt på å gjennomføre det siste prøverørsforsøket som vi ikke hadde noe særlig tro på, og deretter var planen adopsjon fra colombia. Vi har alltid hatt som mål, at foreldre blir vi, på en eller annen måte...men vi måtte ta tiden til hjelp.

 

Plutselig satt spiren der av seg selv!!! Ingen av oss turde tro på det etter så mange nedturer, så vi tok en dag av gangen. Da vi passerte uke 23 begynte min mann å glede seg:-)). Jeg derimot hadde ikke kapasitet til å glede meg. Allerede fra uke 5 var jeg dårlig, diagnose: ekstrem hyperemises!!! Det var inn og ut av sykehus i 6mnd. Trodde jeg skulle bli gal. Så ikke mål for noe, og det var nummeret før jeg måtte gå til psyk...føltes ihvertfall slik. Noe mirakuløst skjedde de siste 3mnd, og jeg kom meg ut i jobb! Det var hærlig å kunne leve igjen, og endelig kunne magen starte å vokse. Jeg fikk 3flotte mnd på slutten og en flott fødselsopplevelse. Vår lille prinsesse kom til verden på en kald vinterdag for 1år siden, og jeg husker som spiker i hode hva jeg tenkte da hun så dagens lys!!

 

Alle snakker om den STORE kjærligheten, morskjærligheten de får når barnet legges på brystet. Jeg kjente ikke no til dette, Jeg var selvsagt glad, ja bevare meg vel, men denne morskjærligheten har kommet sterkere og sterkere for hver dag som går. Jeg tenker at "dette må være høydepunktet", men så kommer nye og nye og nye. Ja, det er en guds gave som er sendt oss, dette vakre barnet som jeg elsker over alt på jord.

 

Det er fryktelig synd at media og samfunnet vi lever i skal glorifisere dette med å gå gravid!! For meg var det ingen gloria, det skal jeg love dere. Jeg ser ikke råd for å gå gravid en gang til, det tæra så hardt på kroppen, og psyken fikk seg en skikkelig knekk etterpå, både med tanke på svangerskapet og den obstretiske historia jeg hadde med meg. Knalltøft. Når vi nå tenker søsken, ja så blir det adopsjon!!

 

Jeg har et budskap: Gi aldri opp håpet om å bli foreldre! Dere lykkes en dag, samme hvilken måte det blir på.

 

Lykke til alle kommende mammaer:-)))

[shalin]

Takk for en "flott" historie(feil å kalle det det på en måte,men siden det endte godt så velger jeg å bruke ordet flott) og takk for at du delte den med oss:-) snufser litt her nå..

 

Vi har prøvd med nr 2 i mange mange år(har en datter på snart 9 år),så det har blitt mange nedturer og tårer ja! Heldigvis etter mye mas fra meg selv så fikk jeg skikkelig utredning,og det var som jeg selv trodde faktisk,at etter en kondisering(for 8 år siden) så gjorde legen en feil,og tok for mye,det igjen gjør at jeg ikke kan bli gravid på egenhånd,bittert og trist ja,men nå VET jeg iallefall.

Jeg skal igang med mitt 5 førsøk,har vært optimistisk hver gang,men etter siste forsøk fikk jeg en nedtur...jeg hadde virkelig trua på at det skulle klaffe den gangen,men neida..dette tar virkelig på,og historier som dette hjelper veldig,utrolig deilig å lese om positive solskinnshistorier,det gir ny opptimisme og trua på at en dag så klaffer det for oss alle,som du skriver,på en eller annen måte:-) Takk!

[fanteputt]

Hei:-)

 

Jeg sier bare stå på alle som prøver:-)

 

Selv så har jeg 5 insimineringer, 2 offentlig ivf forsøk og 8 ivf forsøk i det private bak meg. Mye tårer og smerter og nedturer har det vært.

 

Satt oss opp på adopsjon fra Colombia men herregud for en ventetid. Etter 2.5 år var vi fortsatt uten barn.

 

Jeg gikk ned 28 kg og bestemte oss for å ta ett ivf forsøk til. Hadde ikke helt trua men men.

Nå sitter vi her med verdens skjønneste gutt på 8 mnd og vi koser oss noe helt utrolig:-)

 

Alt slitet er glemt for det var virkelig verdt alle tårene og nedturene.