Er den første tiden etter at barnet er født virkelig forferdelig?

[håperpåvinterbarn]

Hei dere som har født

 

Jeg er i mitt siste trimester og leste et innlegg på 3. trimester der en mor beskrev den første tiden sammen med baby som ganske traumatisk. Hun skrev at hun skulle ønske noen hadde advart/fortalt om dette. Jeg tviler ikke et sekund på at hun faktisk opplevde denne stiden som svært vanskelig, men er det virkelig slik at dette gjelder de fleste? (hun skrev ikke noe om hvor utbredt hun tror denne følelsen er). Jeg kjenner jeg begynner å bli litt bekymret...skal jeg kanskje forberede meg på ha det forferdelig sammen med baby den første tiden? Det føles jo litt unaturlig å grue seg til å se sin lille datter for første gang/tilbringe den første tiden sammen med henne...mulig man ikke skal male et rosenrødt bilde av tilværelsen etter at man har født, men det kan da virkelig ikke være så jævlig, eller kan det det?

[Flaggermusa]

Jeg hadde hvertfall ikke noen traumatiske opplevelser. Vi koste oss fra dag 1!

Selvfølgelig kan det være slitsomt med mindre søvn og om man får ett kolikkbarn osv, men å ha baby er jo bare kos!

Her er mini blitt snart 4 mnd og vi koser oss fortsatt

 

Lykke til!

[Galskapens overhode]

noen maler nok tilværelsen litt rosenrød.. For meg var det litt slitsomt med første barnet, men ikke jævlig. Det er mye kos også.. Vi er forskjellige personer både som mødre og som barn.

 

Det er nok lurt å ikke ha så høye forventninger til hvordan tiden skal bli.. og heller ta det hele som det kommer.. Værst er det nok når man sliter med amming, ikek føler seg tilstrekkelig, får kolikkbarn mm.. Men det står på for en stund, siden er det hele glemt og man nyter tiden med barnet igjen.. Det er sjelden man ikke opplever en form for startvansker som førstegangsforeldre..

[Evigheten]

Jeg hadde en fin-fin førstetid! Jeg opplevde at det å ha baby var mye lettere enn jeg hadde trodd. Jeg hadde vel sett for meg skriking, ammeproblemer og søvnløse netter, så da jeg fikk en baby som bare pep litt når den var sulten, sov når den var trøtt og fiksa amminga helt selv (litt trøbbel var det, men det kom ikke før senere), så var det jo bare å nyte.

Så nei, det må ikke bli forferdelig

 

Jeg fikk heller aldri den å-jeg-er-så-forelska-i-babyen-min-følelsen, bare så det er sagt. Det var mere sånn: Vi fikk en baby. Det var koselig. Babyen er søt.

 

Lykke til med baby! Kanskje passe på å ikke ha skyhøye forventninger om at alt blir så fantastisk så går det nok bra skal du se

[Miss Snow]

Jeg vil ikke si at det var forferdelig nå i etterkant, men det var jo tøft. Men det er jo normalt, spesielt når det er første barnet.

 

En skal lære å kjenne hverandre, kanskje strever man med amming eller magesmerter og så videre. Men det finnes jo mange som knapt har noen startvansker i det hele tatt!

 

Jeg tror en sunn innstilling er viktig. At, JA - det kan komme til å være en slitsom periode i begynnelsen. Mest sannsynlig vil det oppleves sånn. Men det er en så kort, så kort periode. Jeg husker knapt noe av hvor sliten og trist jeg var i begynnelsen, selv om jenta vår ikke har runda fem måneder ennå engang. Nå streva vi fryktelig med amminga, så det var det som utgjorde det verste her. I tillegg har jeg lite familie rundt meg, så jeg hadde veldig hjemlengsel.

 

Mitt beste tips er å være innstilt på at den første tiden vil være slitsom, men at det fort går over! Før du veit ordet av det får du det første smilet - og det er så godt! Og vern om dere selv. Ikke tillatt besøk i hytt og pine. Dere TRENGER tid aleine sammen i begynnelsen. Så får folk bare bli sure og snurt.

 

Og for guds skyld; ikke ha dårlig samvittighet om du egentlig ikke syns så mye om det nye vesenet med en gang. Du har vært igjennom et langt svangerskap og en fødsel. Kropp og sinn trenger litt tid. Og barseltårer er ikke depresjon. Det er helt vanlig, og kan faktisk vare litt lenger enn et par dager. Jeg ble så utrolig provosert av alle som gikk og trodde jeg var deprimert og behandla meg deretter, når jeg bare var sliten og ville være i fred.

 

Lykke, lykke til! Det kommer nok til å gå så fint atte! Utfordringer tar dere bare som det kommer

[Træægtrønder`n :)]

Jeg syntes den første tiden var veldig tøff. Vi slet veldig med ammingen, og det gjorde så vondt at jeg gråt hver gang jeg så hun skulle til å våkne og ha mat. Men det varte heldigvis ikke veldig lenge.

 

På den positive siden fikk jeg en veldig forelsket-følelse med en gang babyen var lagt på magen min. Hun var vidunderlig og jeg kunne ikke se meg mett på henne. Jeg følte meg som mammaen hennes fra dag 1.

 

Jeg hadde belaget meg på amme-problemer, men hadde ingen aning om at det kunne være så ille. Jeg hadde også belaget meg på å ikke få morsfølelse med en gang, men den kom med en gang og det var helt fantastisk. Du får vel bare ta ting som det kommer. Kan være greit å ha i tankene om at alt ikke er rosenrødt og at det ikke er unormalt at man sliter litt. Det kan faktisk være godt å vite at man ikke er alene om slite litt i starten enten det er morsfølelsen som ikke kommer, ammingen som ikke går på skinner eller parforholdet som får seg en liten midlertidig knekk:) Men jeg synes ikke du skal forbrede deg på en grusom tid. Gled deg du. I dag er babyen min 5 måneder og vi koser oss masse. Ammingen har gått seg til og hun er fortsatt verdens skjnneste:) Du har så masse koselig i vente. Lykke til med den kommende

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Med mitt første barn var jeg ganske stresset og sliten den første tiden, og den stormende lykkefølelsen kom ikke før litt etterhvert. Vi strevde en del med ammingen, og lillejenta hadde lav vektoppgang. Dette føltes veldig stressende og jeg var til tider ganske "tynget" av det store ansvaret- det var faktisk litt skremmende å ha ansvar for et helt lite liv sånn plutselig. Det at lillebaby var våken store deler av natta og sov dårlig også på dagtid gjorde ikke saken noe særlig bedre, men akkurat dette var jeg godt forberedt på og taklet det ganske greit egentlig.

 

Tror det kan være lurt å være litt forberedt på at det å få baby er ganske så "altoppslukende" også- du må være der 24-7 for babyen din, og jeg tror ikke at det er mange nybakte mammaer som klarer å opprettholde sitt sosiale liv med café-turer og trening, hobbyer osv, ikke de første par månedene ihvertfall, da kan gjerne noe så enkelt som det å ta seg en lang dusj i fred og ro føles som luksus og verdifull "egentid".

 

Da jeg fikk min andre jente for et halvt år siden var det ganske annerledes - jeg var myye mer avslappet og koste meg glugg i hjel- helt fra første stund. Jeg hadde bestemt meg for å nyyyte den første tiden, med alt som hører med av sene netter og konstant amming, nettopp fordi jeg følte at jeg stresset i stykker den første tiden med førstemann. Og det klarte jeg- vi ammet uten problemer og koste oss maks, og alt føltes mye enklere og mindre stressende enn med min første=)

[Træægtrønder`n :)]

Kom bare på at jeg skulle nevne det beste tipset jeg kan komme på for en god første tid. La pappaen slippe til med en gang. Det er gull verdt å ha en pappa som viser interesse, tar ansvar og kan gjøre alt det samme (untatt ammingen) som du gjør. Jeg konsentrerte meg om ammingen i starten og mannen min tok resten. Jeg var veldig misunnelig på at han fikk all kosen for ammingen gjorde så vondt, men nå er jeg glad jeg brukte mye tid og kom meg gjennom ammingen for nå er det gjennom ammingen vi har det mest kos:)

[Isabella12]

 

De fleste opplever deler av de første tre månedene som veldig tøffte, lite søvn, ammeproblemer, kolikk, overgangen å ha ansvaret for en baby 24 t i døgnet, babyer som bare vil sove i armkroken, masse ekstra husarbeid osv.....Mange, mange små ting som tilsammen kan bli litt mye. Du skal selvfølgelig ikke grue deg, men greit å vite at det ikke er deg det er noe galt med hvis du opplever det samme.

[Junifrue]

Jeg var forberedt på både kolikk, ammeproblemer og søvnløse netter, hadde også hørt at de første månedene var "et helvete". Opplevde det ikke sånn i det hele tatt!! Hadde noen lit tunge kvelder der jeg følte meg ensom og alene siden vi bor en time unna hjemstedet mitt, men det var hormonene og ikke babyen som forårsaket. Jeg er nok en av dem som hørtes ut som om jeg malte den første tiden rosenrød, men jeg hadde det faktisk kjempefint med babyen. Hun sov mye, også om natten (utenom amming da), jeg hadde ikke noen særlige problemer med ammingen og hun var sunn og frisk. Jeg ga blaffen i husarbeid og konsentrerte meg kun om lillejenta mi. Eneste jeg angrer på var at jeg ikke slapp pappaen til mer, i en alder av 3 måneder er hun veldig mammadalt og kjenner han ikke så godt som hun burde, og det er kun min feil...

 

Har hatt slitsomme perioder da, mye luftsmerter fra hun var 6 uker, og nå spiser hun lite og legger ikke så godt på seg... Men vi takler det som det kommer, og det gjør nok de fleste:)

[Fornøyd_3barnsmamma ;)]

hei

Jeg har kost meg fra første stund med alle barna. Jeg hadde ammeproblemer med nr 1, men det løste seg til slutt. Tross ammeproblemene var det en fin førstegangstid

 

Nå når jeg sitter å ser på min 9 dager gammel gutt, er jeg bare såå tilfreds. Han er såå snil. sover, spiser og driter

Enda jeg har en 2 åring som er kommet i "trassen", så er livet herlig

 

Jeg tror det er veldig forskjellig hvordan vi mødre opplever å bli mødre for første, andre og tredje gang.....

Ta alt med en klype salt og gå inn i mødreverden med åpne øyne

Lykke til!

[håperpåvinterbarn]

Takk for mange svar. Jeg vet jo ikke hva jeg går til, men jeg tar med meg at nybakt tilværelsen både har positive oggl litt mindre positive sider. Jeg gleder meg, men innser samtidig at det beste er å ta ting som de kommer og ikke forvente å sveve på en rosa sky herifra og til evigheten. Takk for tips om å innvolvere far. Min kjære er en veldig god og omsorgsfull mann, så jeg vet han lengter veldig etter å gi omsorg til vår lille jente. Han kommer til å bli en kjempegod pappa, så jeg må nok passe på å slippe ham til

 

jeg gleder meg (og ja, jeg teller nok dager ) til vår lille kommer til verden Endelig skal vi bli en liten familie!

[solskinn1980]

Kommer ann på om du får nok søvn... Hvis ikke så er den første tiden helt jæ..., unnskyld, men hadde det tøft med nummer to som ikke sov og jeg tør nesten ikke tenke tilbake på de første seks ukene, sitter enda sterkt i minne. Off får håpe det ikke blir slik:-) lykke til:-)

 

[littlefairy]

Jeg har ikke hatt en forferdelig opplevelse med å bli nybakt mor, men gud det er tøft, overveldende, redselsfullt og heelt fantastisk på samme tid!

Men jeg tror noen opplever det "fælt" rett og slett for man får et slags "sjokk" over alt sammen, at ting kanskje ikke blir som man har sett for seg og at det oppleves myye værre å få så lite søvn etc enn man trodde på forhånd, ting som man ikke var forberedt på..

 

Men gled deg! Det må bare oppleves for å skjønne hva man snakker om

 

Lykke til med alt sammen, det går nok kjempebra skal du se, og tenk du skal snart få holde din egen lille bylt i armene, få møte den lille du har hatt i magen i laang tid Det er absolutt verdt en vond fødsel, venting i 9mnd og søvnløse netter glemmer man så fort man møter blikket og ser inn i øynene på verdens vakreste baby... nemlig din egen <3

[Mrs Bad enkelt og greit]

Syns du skal være realistisk. Alt kommer ikke til å være flott og fint hele tiden. Når jeg fikk baby nr 1 var alt litt vanskelig pga jeg mistet 1,5 l med blod og mannen begynte å jobbe etter 2 uker hjemme. Hadde heldigvis en baby som sov fra kl 21 om kvelden til kl 07.

Nå med nr 2 visste jeg hva jeg skulle forvente og barseltiden var helt annerledes! den var mye bedre.

Uansett om jeg har hatt et par våkennetter, baby med magevondt osv så er det alltid lettere med nr 2. Man har som regel endel triks. hehe

 

Ikke forvent at alt kommer til å være fantastisk eller helt grusomt. Men forvent våkennetter, baby med magevondt men også spesielle øyeblikk som øyekontakt, et smil osv. Det er som regel flere gode dager enn dårlige Tenk også litt på det med amming. Alle sier det kan være vanskelig men er nesten ingen som sier at det kanskje ikke går i det hele tatt. Jeg har ikke fått ammet noen av mine barn.

[MissVaiper]

Jeg tror det kan være greit å ikke ha for høye forventninger i starten. Det er et nytt menneske man skal bli kjent med, som har behov som kommer før deg selv. All gråt betyr ikke sult, så da må man finne ut hva det kan være ellers. Jeg gav streng beskjed til mine venner og familie at jeg tar kontakt når jeg ønsker besøk og treff. Det fungerte veldig bra for da kunne jeg ta det når jeg hadde overskudd til det. Husarbeid var ikke prioritet i begynnelsen. Jeg hadde skaffet meg en godstol, og der satt jeg i timesvis pga amming og at lille nurket sovnet på meg. Ammingen tok i begynnelsen fort mellom 1 - 1 1/2 time de første ukene. Hun hadde da ofta MANGE bærsje bleier, og hun klarte ikke å spise med antydning til litt i bleia, så da måtte hun skiftes på før hun kunne ammes videre.

 

For meg kom ikke morsfølelsen med en gang, selv om jeg har gått i mange år og ønsket meg barn. Hun var jo fremmed. Jeg følte det vel heller som en plikt de første dagene før det kom sigende at hun var min, min datter. Jeg hadde også ett akutt ks som gjorde at jeg nesten ikke fikk holde henne de første dagene, det gjorde nok også at båndet ikke ble knyttet så kjapt.

 

Selv om jeg har båret henne i 9 mnd, så var hun veldig fremmed for meg. Hun liknet ikke på noen jeg viste, hennes lyder var fremmed, ja alt med henne var fremmed. Ett nytt menneske som jeg må bli kjent med, for hun er helt avhengig av meg. Det var overveldende, men jeg syntes allikevel det var verdt det.

[C.L.H85]

Selv om mange føler det sånn betyr ikke at du gjør det;) Jeg er en av de som syntes det var tøft med det overveldne ansvaret og har en baby som er veldig mye våken og griner en del. Så ja kom som et sjokk på meg..... Understreker at det gjelder MEG.

 

Greia med det innlegget er vel for å poengtere at veldig mange hører om denne koooselige, supre, heeelt fantastiske barseltiden og hvis du da ikke føler det så super fantastisk, så blir du ensom og tror kanskje at det er noe galt med deg. Viktig å få luftet at ikke alle har det rosenrødt heeele tiden;)

 

Men for all del mange som opplever det heeeelt fantastisk den første tiden og det er jo kjempe bra! Kanskje har man en baby som er blid og fornøyd, sover godt fra dag1, ingen luftsmerter osv. Eller du ikke er aleine den første tiden, har en mor som du kan dele ansvaret litte granne med?

 

Det er forskjellig på hvordan folk reagerer. Noen har mentalt greid å forestille seg at de skal være der kun for barnet- 24/7 å klarer kanskje å gi slipp på seg selv. Så fint for alle dere;)

 

Det går sikkert fint med deg, men om du skulle få en liten nedtur, så er det i hvertfall ikke unormalt;))

[Not a quitter ♥ mamma til to♥]

helt jævlig?? nei

aldeles herlig?? langt i fra

 

Spedbarnstiden generelt er slitsom enkelt og greit. Det tærer på kreftene å ikke få sove skikkelig på nettene og bekymre seg for det meste. Oppå dette kommer renselsen som kan tappe en for krefter, slit med måltider, såre pupper for ammende, sår sjeler for de som ønsker å amme men ikke får det til osv osv osv....ja listen er lang. Men så får man første gode blikket fra den lille, det første smilet, forsøket på en latter, det gode grepet om fingrene og koselydene gjennom måltidene....da er virkelig det aller meste av slitet glemt.

 

 

[Lirest]

Ble fortalt at det å få barn er jævlig herlig, et uttrykk som passer veldig bra spør du meg..... : )) Ting går seg uansett til etterhvert og blir mindre og mindre slitsomt. Man må huske hele tiden at det er et helt nytt liv og det tar faktisk tid å bli kjent. ; ))

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄ƷXenalita]

Alle opplever ting på forskjellig måte og alle barn er forskjellige!

 

Første ungen var en engel! Sov masse, spiste godt og fant roen selv veldig tidlig.

 

Andre ungen var en liten skrikerunge! Hylskrek i flere timer hver kveld og var våken og skrek i en times tid midt på natta. Klarte ikke å finne roen selv og spiste veldig lite.

 

Men etter de 2,5 mnd roet barn nr 2 seg ned og klarer nå å finne roen på egenhånd. Hun kan finne på å sovne på lekematta si. Og hun er kjempesterk og spiser godt med melk nå.

 

Har veldig mye med tarmsystemet å gjøre tror jeg! Hun har hatt mye luft i systemet stakkars..

[stjertløvetann]

Da jeg skulle ha førstemann så hadde jeg knapt holdt i en baby, og visste ingenting om hva det å bli mamma ville innebære.

 

I begynnelsen var alt litt fremmed og rart, men babyen var sov mye og gråt lite, og ammingen gikk problemfritt, så mamma ble tryggere på sin rolle, og gladere og gladere i det lille nurket

 

Verste var å ikke få sove så lenge jeg når jeg ville, men akkurat det er man jo forberedt på med smått i hus..

 

Andremann er nå 6 mnd, og barseltida denne gang var knall fra første sekund! Morskjærligheten boblet allerede ved babyens første innpust, og gleden vokser dag for dag!