Håper noen tar seg tid til å lese dette her.. Jeg trenger noen å snakke med..

[Anonym bruker]

Jeg er en 19 år gammel jente. Jeg har en samboer som jeg har vært sammen med i 4 år.

Så ble jeg gravid, å vi var både redde og glade. Så fortalte jeg det til min familie, å de hatet tanken på meg som mor på 19.

Jeg tok en abort i februar... Jeg lå inne, deprimert i en mnd.

Jeg føler at jeg gjorde det feil, på grunn av at familien ikke synes det var noen god ide, at de ignorerte meg, de hørte ikke på hva jeg hadde å si.

 

Jeg har vondt når jeg ser nyfødte barn, jeg har vondt når jeg ser gravide, jeg har vondt når jeg ser sykehuset. Å jeg blir forbanna når jeg ser familien min.. Og jeg hater meg selv..

 

Det er noe som mangler, noe som er borte. Som aldri kommer tilbake.

Men jeg vil så gjerne bli gravid igjenn, men jeg er redd ting skal bli det samme! Men en ting er sikkert, jeg tar IKKE en abort igjenn..

Når både jeg og samboer vil ha barn, så skal det gå.

Vi har en liten leilighet, men mye kjærlighet.

 

Kan noen vær så vær så snill komme med synspunkt, enten det er en slag i trynet eller trøstende ord.

Jeg trodde det var abort jeg ville, men det var tydeligvis ikke det..

 

Håper noen kan hjelpe meg litt..

 

 

[Anonym bruker]

Jeg syns at det er dårlig gjort av familien din å reagere på den måten.. Uansett hvilket valg dere ville ta skulle dem ha støttet dere!

 

Jeg ble selv gravid som 19-åring, var litt skremmende til å begynne med.. men fikk støtte fra familien så alt gikk bare bra.. Men hvem vet, hadde ikke jeg fått støtte fra familien ville kanskje jeg også tatt abort. Gjor heldigvis ikke det, nå er hun 4 år og jeg venter nr 2..

 

Er slettes ikke galt å bli gravid som 19-åring, så ikke hør på det familien sier. Jeg tror familien likevell kommer til å støtte dere når dem skjønner at dere virkelig ønsker dere barn.

 

Lykke til og stå på!

[Anonym bruker]

Min søster var i samme situasjon som deg, bare hun var 16 da det skjedde - og min mor kasta henne ut!! Så hun flytta til pappa, men valgte å ta abort og kutte kontakten med min mor... Forferdelig trist når ikke foreldrene kan støtte det valget man tar, for man velger hvertfall å tro at man ville gjort det mot sine egne... Jeg kjenner 5 stk som har tatt abort, 3 angrer, 2 ikke.. Du irker som en oppegående jente som vet hva hun vil, og hvis dette er noe du og din samboer ønsker, synes jeg dere skal prøve på nytt om dere vet det er dette dere vil. Og heller inkluder foreldrene mindre... Ikke si noe til de for eksempel (kanskje barnslig men likevel noe jeg ville gjort) slik at de hører det av noen andre, noe de garantert reagerer på. og da har du din fulle rett til å si at "ja jeg er gravid i 3 måned men jeg ønsket ikke å fortelle det siden dere ikke viste meg den støtten jeg trengte sist" eller noe liknende. Lykke til, Jeg håper dere blir gravide og lykkelige

[2011]

Huffamei! Dette er trist å lese! Det er forferdelig at familien din ble så negative til denne graviditeten. Du er jo tross alt 19 år og ikke noe barn lenger. Det hadde ikke vært noe unaturlig om du skulle blitt mor i en alder av 19 år.. Ikke for å rippe opp i noe og sagt at noe kunne vært gjort anderledes.

 

Alikevell, så er det gjort og du må nesten bare se fremover mot tiden som kommer. (Lett for meg å si som aldri har vært i din situasjon). Du er fortsatt ung og har mange år forran deg til å bli mor Hvis dere kjenner på situasjonen at dere kunne tenkt dere å la det skje snart, så gjør det! Jeg ser ingen grunn til å vente.. Husk at det er ikke familien din som skal få barn, det er du og din samboer. Det er dere som skal bli foreldre og det er deres ansvar. Hvis dere begge føler at det er riktig nå, så ville jeg hørt på meg selv om ikke familien. Jeg tror at familien uansett vil være der for dere :)

 

Ønsker dere masse lykke til og håper at det ordner seg, og at dere finner ut hva dere ønsker å gjøre! Igjen, jeg synes ikke 19 år er "for ungt". Mtp skole og utdaninng, så er det ikke noe selvfølgelig at man er ferdig med det heller når man er nærmere 30 år. (Snakker for meg selv). Jeg har jobbet i alle år etter videregående, blir 25 i år og er på mitt første år på min bachleorgrad + en baby som kommer i september.

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Jeg har vært i din situasjon, men jeg var litt ynger enn deg. Jeg sleit med de samme tankene og følelsene som deg i ti år etterpå. Ti år er lang tid. Jeg skulle søkt hjelp, men jeg bare gjemte følelsene.

 

Enda i dag over 20 år etterpå er det et vondt arr inni meg, det merket jeg da min samboer ønsket abort da jeg ble gravid. Da kom alt veltende opp igjen i full styrke.

 

Jeg vil råde deg til å søke hjelp. 10 år er lenge å slite alene med slike følelser.

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg ble selv gravid da jeg var 18 år,valgte da å få barnet,og fikk barn nummer 2 da jeg var 20 år gammel...Jeg ble alenemor da,har vært slitsomt,men kunne ikke levd uten ungene mine:)

Så for 1,5 år siden så ble jeg gravid med en jeg hadde ett forhold til,jeg var da 26 år-og hadde endt opp alene med det barnet også,og bestemte meg til slutt for å ta abort-noe som var utrolig vanskelig for meg,men jeg var nødt for å gjøre det pga. en barnefar som ikke hadde stilt opp og med tanke på de barna jeg allerede har.

Jeg mener selv at det var et riktige å gjøre! ,men ja-må si at jeg har angret litt også...

Jeg har også bestemt meg for å aldri ta abort igjen,det skjer bare ikke ! slet med aborten lenge,og vil ikke oppleve det en gang til...

 

Kjedelig at familien din ikke støttet deg mer når du trengte det,de burde jo stilt opp uansett hva du hadde valgt.

 

Det er jo stor variasjon på hvordan folk lever med at de har tatt en abort,men du kan jo prøve å tenke på at skjedd er skjedd og du får mulighet til å få barn igjen senere:)

 

[Anonym bruker]

Når du er 19 år, er du myndig, og i stand til å ta vare på et barn, og det er DU som bestemmer!

[Anonym bruker]

Du må slutte å klandre deg selv! Jeg har også tatt abort så jeg vet hva jeg snakker om. Man har selvfølgelig forskjellige historier, tanker, følelser og reaksjoner. Men det som funket for meg var å se fremover, og tvinge meg selv til å akseptere at det var slik det var. Jeg kunne ikke inkludere dette "barnet" jeg valgte bort i min framtid, fordi det var aldri et alternativ at det faktisk ble en realitert. Dårlig setning, men...

 

Det hjalp meg også å tenke på at jeg gjorde det valget som var best for meg der og da. Jeg kunne ikke den gangen vite hva som kom til å skje videre, hva jeg kom til å føle. Hadde jeg visst da at jeg ville angre siden, ville jeg ikke gjort det. På samme måte kan du ikke vite nå hvordan det ville gått hvis du HADDE beholdt. Fordi du vet det ikke.. Det skjedde ikke. For å sette det på spissen KUNNE det vært at det ble slutt mellom deg og kjæresten, du ble deprimert og alene, ingen støtte hos familien osv. Men nå er både du og kjæresten blitt eldre, dere er blitt en erfaring rikere, dere står fortsatt sammen etter den avgjørelsen, så nå er dere bere rustet. Men du er fortsatt ung. Ta ikke forhastede beslutninger.

 

Nå angrer jeg ikke på det i det hele tatt. Det passet ikke for meg den gangen av flere grunner. OG selvom jeg nå er blitt noen år eldre og klokere, kan jeg ikke angre på en beslutning jeg tok for lenge siden. Jeg må forstå at det er ingenting jeg kan gjøre med det, annet enn å ta lærdom av det.

 

Prøv å fokuser på det du har og ikke det du ikke har. Feks. om du skulle få et barn i fremtiden, så gi all din kjærlighet til det barnet som faktisk eksisterer, og ikke gi for mye tid og tanker til det som ikke gjør det.

 

En annen ting jeg har tenkt mye på er at det faktisk er lov å ta abort. Det er ikke ulovlig. Grunnen til det er at det skal være et alternativ for de som er usikker på om tidspunktet er rett.

 

Jeg vet det er mange som har i mot abort, men jeg synes at de kvinnene som gjør det er alt annet enn egoistisk. De fleste tenker først og fremst på barnet, selvom det selvfølgelig er viktig å tenke på seg selv i den situasjonen.

[Fire Diamanter <3]

Det skjer en forferdelig ting når noen prøver å påvirke noen til å ta abort!

For om sant skal sies så er det kun den gravide som må leve resten av sitt liv, med det valget hun tar, på godt og vondt.

 

Pga. det er jeg snart alene med 4 barn.... og gleder meg over hver eneste dag... fordommer og andres meninger bryr jeg meg lite om...

For jeg lever mitt liv og jeg skal leve med meg selv..... Derfor har jeg tatt de valgene jeg har gjort.

(Og jeg har også tatt abort, så jeg vet hva du går igjennom)

 

Trøste klem til deg !

 

http://magicrunes-lux.blogspot.com/

 

[Anonym bruker]

Hei! Jeg er enig med det de andre her har skrevet at du ikke må gruble for mye på at det er gjort, men se fremover. Lettere sagt enn gjort, men nødvendig. Husk at akkurat da du bestemte deg for å ta aborten var det det som føltes riktig - selv om det viste seg å kanskje ikke være det riktige for deg likevel. Ut fra ditt ståsted akkurat der og da i det øyeblikket var det det riktigste for deg. Jeg tror det er viktig å innse for at du skal greie å tilgi deg selv og gå videre med livet. Jeg har ikke tatt abort, men har ting i livet som jeg inderlig skulle ønske jeg hadde gjort anderledes fordi livet mitt da ville blitt helt anderledes. Men når jeg har fått avstand til de situasjonene og hendelsene hvor jeg handlet "feil" ser jeg at akkurat der jeg stod i livet der og da tok jeg de avgjørelsene jeg der og da trodde var riktigst for meg. Jeg sier ikke at det er enkelt å leve med bestandig likevel, men da er det forståelig at man handlet som man har gjorde, og dermed lettere å akseptere. Den eneste det skader om du ikke aksepterer det, er deg selv!

 

Du har gjort en dyrekjøpt erfaring i forhold til det å stole på deg selv og ikke alltid høre på hva andre sier. Selv om du har samboer står du gjerne med en fot - eller i hvert fall noen tær - igjen i det å være "barn" i forhold til foreldrene dine. Og som "barn" (uansett alder) har vi en ofte urokkelig tro på at foreldre tross alt vet best. Dessverre er det ikke alltid slik. Prøv å tilgi de du føler påvirket deg for mye i prosessen med å ta avgjørelsen. Selv om det ble feil for deg, så sa de det de sa fordi de trodde de visste hva som var best for deg. Så i bunn og grunn gjorde de det av kjærlighet. Vet de hvor tungt du har tatt aborten? Har du snakket med dem om det? Se om du kan greie å snakke med dem, se om du greier å fortelle dem hva dette har gjort med deg og også at de ikke må legge så mye press på deg i fremtiden. Minn dem på at du er voksen og kan og må ta dine egne valg heretter, og velger du evt feil så er det også en del av det å bli voksen, men at det er ditt liv. Si at du er glad i dem, men at de må tillate deg å finne ut av ting selv, og at om du trenger råd så vil du spørre dem om råd - men om du følger rådene er helt opp til deg - og det må de akseptere

 

Det viktigste nå er imidlertid at du tilgir deg selv for det som ble gjort! Ved å hate deg selv skader du bare deg selv. Tenk at du har fått en erfaring som har hjulpet deg til å bli mer bevisst hva som er riktig for deg. Dermed vil du i fremtiden også være et enda bedre menneske som vil bli en fantastisk mor for et veldig, veldig ønsket barn i fremtiden!

 

Hyl og skrik og få ut sorgen om du må. Det er lov å sørge over det som ikke ble, men ikke grav deg ned i sorgen. Begynn å se deg rundt og se hvordan du vil at livet ditt skal være i fremtiden og gå mot det! Tilgi deg selv og kroppen din og vær glad i kroppen din som faktisk har vist deg at du kan bli gravid. Når du evt blir det neste gang vil bare fremtiden vise. Husk alt annet også som gir deg et godt liv, ikke heng deg opp i at det "kun" er barn som kan gjøre deg glad igjen. Livet består av så mange viktige ting, ta vare på alt som er viktig for deg.

 

Ønsker deg all lykke til videre! :-)