Jeg trenger litt peptalk her nå...

[froeken]

Hei,

 

Jeg har ikke vært så veldig aktiv her inne i dette svangerskapet. Dette er mitt tredje barn. Har to gutter på 5 og 1,5 år og hadde planer om å stoppe der. I et øyeblikk av impuls og lidenskap klarte vi å bli gravid med nr tre, helt uten plan og for meg var det helt uaktuelt med abort. For meg (som da hadde en gutt på snart ett år) ville det føltes som om jeg valgte bort et barn lik de jeg hadde vært så heldig å få (er ikke mot abort, men det var ikke aktuelt for meg nå.)

 

Er nettopp fylt 35 år. Da vi annonserte svangerskapet til våre foreldre var det sjokk i alle leire og svigermor klarte å lire av seg "har dere ikke hørt om angrepillen" og slik har hun fortsatt gjennom svangerskapet. min mor gleder seg, men har vært så travlet opptatt at jeg ikke har hatt så mye tilgang på henne. Jeg har en hektisk jobb og under dette svangerskapet som i de to første har jeg hatt søvnforstyrrelser og null matlyst, noe som har ført til sykemeldinger.

 

I januar gikk firmaet til mannen min seg på en smell og i stedet for å slå konkurs valgte vi å legge ned og det ble trange mnd rent økonomisk, Nå er han i gnag med nytt firma, lav lønn og noe usikker fremtid, men med masse glød og livsglede. Det har gått greit for oss.

 

Har de siste ukene opplevd en del tungsinn og tunge tanker. jeg ble fullt sykemeldt for ca en mnd siden, legen insisterte og jeg måtte jo bare følge rådene jeg fikk. Da ble det straks tid til tankevirksomhet og you name it. Tar meg selv i å bekymre meg over absolutt alle ting mellom himmel og jord, være seg økonomien i fremtiden med tre barn, at vi klarer å følge de opp, at alt skal gå bra med meg og mannen min, at verden skal ta helt av slik det gjør i noen land om dagen, at barna skal bli syke, at det lille nurket i magen skal stjele tid fra spesielt han som i dag er minstemann. Hvordan skal fødselsen gå (den siste gikk unna på 2,5 t fra jeg kjente noe som helst til barnet var ute og jeg husker utrolig godt hvor sinnsykt intenst det var.) Ja dere skjønner tegningen...

 

Jeg er i utgangspunktet en rasjonell dame, har ben i nesa og bena godt planta på jorda, men nå kjenner jeg meg snart ikke igjen. Fra å være løsningsorientert og å ta tingene som de kommer til å tenke "herregud, hva HAR vi gjort" (med tanke på tredjemann altså), "hvordan SKAL dette gå???

 

Kan de av dere som har tre eller flere barn være så snill og fortelle meg at dette kommer til å gå bra, og at det er hormonene som har tatt besittelse av hodet mitt?? Jeg ønsker meg at noen plukker meg litt opp her og bare hjelper meg ut av denne vonde sirkelen. Har tre uker igjen til termin i dag og kjenner jeg ikke har det noooooe travelt med å få ut lillejenta.

 

Jeg vet innerst inne at dette blir kjempefint, men jeg trenger hjelp til å få vekk de tunge tankene... Sånn at jeg kan glede meg disse siste ukene før (sikkert verdens fiiiineste) jenta kommer til verden.

 

Takk på forhånd til de som orker å legge igjen et ord eller to

[wjkcg]

Har bare ett barn, med nummer to på vei, men er likevel at det vil gå kjempefint med deg og dine! Høres ut som du og din mann er stå-på-typer som fint vil takle et barn til - og du vet jo selv at dere får de fineste ungene i verden. Så dette blir bra!

 

Ift at du føler deg annerledes og tungsinnet nå, så tror jeg mye kan forklares med hormoner. Det er heftige ting som skjer i kroppen, og som setter den vanlige deg litt ut av spill. Veldig vanlig å surre seg inn i dårlige tankespor, særlig når man får for mye tenketid. Men med bare noen uker igjen er det jo ikke lenge til det går over - og kanskje hjelper det litt med varmt vårvær også?

 

Dumme svigermødre har vi alle. De må ikke få lov til å ødelegge humøret.

 

Og heldige dere som får jente! Er det jeg også går og venter på. Er helt sikker på at du vil få enorm glede av å være mamma til en jente - blir jo oftere tettere med de, gjennom hele livet.

 

Lykke til med ventetiden! Dette vil bli fint.

[Bifrost 2 barn<3]

Kjære deg!

 

Stakkars, så tungt å ha det sånn nå på slutten. Jeg skal prøve så godt jeg kan å komme med gode og positive tanker:) Forøvrig kan det sikkert være godt for deg å få snakket med jordmor eller psykolog eller noen om tankene dine, også for å forebygge evt fødselsdepresjon. For det første, drit i hva andre sier. Møkka svigermor som sier sånt, istedefor å støtte og glede seg over et til barnebarn! Jeg tror at det er meningen at dere skulle få akkurat dette barnet dere venter nå, derfor skjedde det da, og alt kommer til å ordne seg så fint:)

 

Jeg venter bare mitt andre barn, men jeg kan oppmuntre deg ut fra erfaring fra min familie. Vi er syv søsken og pappa har vært ukependler alle år. Vi har alle vokst opp til å bli sterke og lykkelige mennesker, gode venner med hverandre, og har alltid følt oss elsket og sett. Økonomien var nok ikke på topp da vi var små, mamma sydde klær til oss til jul og sånt, men vi har aldri merket noe til det. Vi har da hatt alt vi har trengt. Og nå har de svært god økonomi, så alt til sin tid:)

 

Når det gjelder tid til barna, så var det 16mnd mellom de to nærmeste og det gikk da også veldig fint:) Klart det sikkert kan være såre situasjoner innimellom der man føler at man ikke strekker til, men da kan man jo gi ekstra oppmerksomhet etterpå når det er rom for det.

 

Det positive er jo at de to siste kommer til å være tett i alder, og sikkert ha glede av å leke med hverandre. Så bare den første hektiske tiden går seg til, blir det nok en fordel å ha fått dem tett. Da blir det kortere tid til dere er "friere" igjen til å ha tid til litt annet.

 

Og det er supert for ungene med flere søsken! Jeg er så glad for alle mine søsken, og det er en veldig trygghet og glede i å være mange:))

[froeken]

Tusen tusen takk begge to! Bare det å skrive her inne og utlevere litt skyldbelagte tanker hjelper kjenner jeg. At dere er så gode og oppmuntrende letter trykket mitt det også. Igjen tusen takk!

 

Jeg skal snakke med legen min på fredag. Satser på at det er det siste jeg trenger for å komme meg på bena igjen

[Må jeg ha nick? *Nr3påvei*]

Venter også nr 3 og må si jeg kjenner meg litt

igjen i det du skriver.

Tenker "tenk visst det eller det skjer" osv.

Nesten litt angst-følelse.

Nå har vi begge jobb,men har hus,lån og alt det der. Han skiftet jobb før jul og gikk da litt ned i lønn,så penger er pyton å tenke på.(var så mye pendling i den andre jobben)

 

Denne var planlagt,men noen ganger tenker jeg hva i hæl@€&e vi tenkte på.. haha

Har vært dårlig i dette sv.skapet og har nok noe og si det også for min sin del. Ikke bare å slappe av når jeg trenger det med to barn som trenger sitt. (ca samme alder som dine)

 

Men har funnet ut at hormoner er noe som virkelig kan tulle

med huet og alt ordner seg etterhvert.(har iallfall gjort det til nå)

Har snakka litt med jormor om dette og hun er obs på det i tilfelle

jeg skal bli deprimert osv. Syns det er litt betryggende sånn i tilfelle.

[froeken]

Hei Må jeg ha nick? *Nr3påvei*

 

Takk for svar. Det er like opplevelser vi har ja. Sånn ekkelt sug i magen etterfulgt av massive doturer... Men kjenner at etter å ha knatret ned tankene her inne i går og gode tilbakemeldinger fra dere, så har det ekle suget gått over til en varme. Det hjalp også å se på babybilder i gårkveld og å huske på godlukta fra babyhodet og godlydene.

 

Vi får ta utfordringene med gledene. Og samma hvordan det går med økonomien, så kan man jo klare å gi barna en god oppvekst. Det er bare jeg som liker å ha ting på stell og en plan for alt. Det har jeg forsåvidt nå også, men tanken på dobbelt så høy rente og tjoho setter meg litt ut... Da får vi vel gjøre om på lånet vårt antakelig i værste fall, for å gi rom.

 

Nei dette skal gå bra. Men pokker ta de hormonjævlene som styrer huet innimellom altså. Skal uansett nevne dette for legen på fredag, slik at hun også er forberedt til etter fødselen om det skulle gå slik du sier.

 

Ha en fin vårdag!!

[fagremøy med ♥♥♥♥]

heisann ikke godt å gå rundt å føle at alt butter imot en uansett hvordan man snur å vender seg.... er selv gravid med nr 4 som heller ikke var planlagt. har hatt en del av samme følelsene som du beskriver her, men hadde også dette med nr 3 og vet med sikkerhet at det går over etterhvert selv om det føles j..... akkurat nå. har også dårlig samvittighet for at den nye bebisen skal ta for mye tid så lillefrøkena vår på 2 vil føle seg tilsidesatt. men vet jo innerst inne at uansett hvor mye jeg grubler på dette så er det bare å plage seg selv. som sagt var igjennom dette med nr 3 også (som nå er lillefrøkena vår ) og det gikk over. de 2 andre synes det var stas å få hjelpe til med den lille og lot pappan ta seg av bebisen så jeg fikk tid med søstrene.

 

har med alle mine slitt litt med å komme meg etter fødselen da jeg har brukt 2-3 mnd på å slutte å gråte for alt å følt at alt går dårlig. men er klar over det å det hjelper å være forberedt. snakk med lege/jm å hør hva h*n mener. kan være det er en mildt svangerskapsdepresjon du har fått. da kan det greit å være obs på dette så det ikke får utvikle seg.

 

uansett masse lykke til , det ordner seg tilslutt skal du se ))

[froeken]

Tusen takk fagremøy. Huff så slitsomt du har hatt det etter fødslene. Godt å høre at du er forberedt og at du vet hva du går til. Ja, størstebror gleder seg veldig til lillesøster kommer, men minstemann vet jo ikke hva som skal skje. Får la pappan ta jenta så jeg får kvalitetstid med gutta mine

 

Takk for lykkehilsning!

[Alida*Englebarn]

Hei!

Hvor bor du? Tenkte jeg skulle anbefale deg en terapeut:-)Da får du noen redskap å komme deg videre på:-)