Hjelp,jeg blir "sprø" og deppa....

[Anonym bruker]

Har tre gutter på 6,4 og 1år og det er kjempe kos...MEN sliter så veldig med de to eldste,de hører ikke på meg når jeg snakker til de,de har liksom ikke respekt i det heletatt og det hender i at jeg "eksploderer" i sinne...jeg har prøvd alle de "triksa" jeg hvet om men ikke noe biter på dem... er det noen som har forslag til hva jeg kan gjøre?? Er i perioder mye alene med dem da min mann er borte i forbindelse med jobb. Å når dagen er over å dem sover søtt i sengene sine blir jeg veldig lei meg for jeg elsker dem jo ove alt på jord.

[Anonym bruker]

sjønner akurat hvordan du har det.. strever med det samme selv og henger meg på dette sp.m.. desverre har jeg ingen svar.. noen som har???

[Gjest Filifjonka]

Det er vanskelig å svare på, da jeg ikke vet hva du har prøvd eller hvor konsekvent du klarer å være. Men her er noen tanker:

 

For det første: Uansett hvilken metode du velger MÅ du være 100 % konsekvent. Har du sagt noe MÅ du gjennomføre det. Hver gang, alltid.

 

Legg hovedfokus på god oppførsel hos ungene. Pass på å "se" dem og kommentere når de gjør noe bra. Kanskje de har lekt fint sammen i 5 minutter, uten å krangle. Påpek det i en oppmuntrende tone: "Så hyggelig det er å se at dere leker så fint sammen."

 

Aldri kommenter noe positivt med en negativ undertone, som f.eks: "Så hyggelig at dere endelig greier å være sammen uten å krangle." Da forsvinner det postitve, og du legger forkus på krangling i stedet for det at de faktisk ikke kranglet.

 

Av og til virker det litt "over the top" og litt mye å drive slik å kommentere selvfølgeligheter. Men dessverre er det slik at barn som strever med oppførselen får veldig mange tilbakemeldinger om alt de gjør feil og som blir dumt, men når de endelig greier å oppføre seg bra blir det oversett. Og det vi setter fokus på, det forsterker vi.

 

Sett ungene i arbeid i hjemmet. Da mine var små pleide jeg å la dem være med på vaskinga. Ofte ga jeg dem en slik våtserviett for vinduer og ba dem pusse alle speil for eksempel. Resultatet blir ikke akkurat glimrende, men ros likevel. Ungene føler seg nyttige, og det er en god følelse. Da kan du også skille dem uten at det virker påfallende, ved å sette dem i arbeid i hver sin ende av huset for eksempel. Skryt masse av innsatsen. "Det er virkelig en god hjelp for meg at dere....!"

 

Når det braker løs, gi dem EN advarsel før du iverksetter konsekvensen. Jeg er sterk tilhenger av konsekvenser som henger sammen med "forseelsen". Å true med at de ikke får lørdagsgodt hvis de oppfører seg dårlig i butikken på tirsdag er tull. Oppfører de seg dårlig i butikken på tirsdag, gi dem en advarsel hvor du setter ord på hva de fjør feil. Da får de en sjanse til å rette det opp. Fortell dem også hva som kommer til å skje. "Hvis dere ikke slutter å skrike nå, så må dere sitte i bilen og vente alene til jeg har handlet ferdig." Har du kommet med en trussel MÅ du også gjennomføre den. Uansett. (Vil du ikke la ungene sitte i bilen alene mens du handler, må du ikke true med det heller. Da må du finne en annen konsekvens.)

 

Hvis du kommer med trusler som du ikke gjennomfører mister ungene raskt respekten for deg. Da lærer de at de trenger ikke høre på deg, for det skjer jo ikke noe uansett. Derfor MÅ du tenke deg godt om, og bare true med sanksjoner du er beredt til å gjennomføre. Og du MÅ faktisk gjennomføre dem!

 

Når du gir beskjeder, ikke gjør det i forbifarten. Stans opp og sørg for at ungene også stanser opp. De skal se på deg før du begynner å gi beskjeden. Gå gjerne ned på deres nivå ved å sette deg på huk eller noe. Sørg for at du har øyekontakt med dem. Begynner de å fjase, avbryter du. Skaff øyekontakt igjen før du gjentar beskjeden. Vær konsekvent!

 

Jeg er ikke tilhenger av å gå inn i krangler mellom barn og fordele skyld. Min måte er å høre på begge/alle parter og la dem forklare seg. La først den ene snakke, og stopp konsekvent alle avbrytelser fra den andre. Etterpå får den andre snakke uavbrutt. Som oftest er versjonene temmelig ulike, men det er god læring for barn å høre på hvordan den andre parten opplevde konflikten. Når begge har fått forklare seg (og noen ganger trengs det flere runder), pleier jeg å spørre dem: "Hva skal vi gjøre med dette da?" Ungene får da komme med forslag til løsninger. Løsningen som velges må være akseptabel for begge parter, dvs at begge må være enige i at det er greit slik. Begge må kunne gå ut av det med æren i behold, og ingen skal kunne slå den andre i hodet etterpå med at "mamma holdt med meg!"

 

Det viktigste er å være konsekvent. Veldig konsekvent, hele tida. Og spesielt i en snuoperasjon som du må gjennom. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen og henger meg også på!!

[Anonym bruker]

Du er sikkert sliten... da er lunta kortere!