Fortvilet...

[Anonym bruker]

Uff..vet ikke hvor jeg skal begynne, føler meg helt fortapt..

Jeg er gravid i uke ti med kjæresten, var ikke planlagt, men vi bestemte oss for å beholde. Før jeg fant ut at jeg var gravid så gikk jeg på antidepressiva, men sluttet så fort testen var positiv.

Dette kjennes...er blitt veldig deprimert og sliter med vonde tanker og angst.. Har hele livet så og si hatt det ganske ustabilt og turbulent..

Hadde problemer med familien fra jeg var liten og ble for første gang kastet ut når jeg var 16 år. Har bla. etter det vært igjennom en voldtekt (en eks-kjæreste) og et forhold hvor jeg ble regelmessig mishandlet i tre år.

For øyeblikket er jeg arbeidsledig, men søker jobber som bare det..men det haster jo litt før magen synes så alt for godt.

I går kranglet jeg og samboeren ganske heftig og det endte med at han forlot meg.

Når jeg våknet i dag så kjente jeg at jeg var helt kjørt og at jeg var på kanten til å få et skikkelig sammenbrudd, noe jeg har fått tidligere og da har det endt med at jeg har kuttet meg og helt i meg piller.

Så jeg bestemte meg for å ta kontakt med psykiatrisk akuttmottak på legevakta for å søke hjelp, evt bli lagt inn. Føler jeg trenger noen nå og jeg har ingen nære jeg ønsker å snakke med.

Så jeg drar dit, men når jeg endelig får snakket med en psykiater så er omtrent noe av det første hun sier at jeg ikke er i stand til å få barn nå...Jeg har vært på akuttmottaket tidligere og de vet om fortiden min ut i fra journalene. Jeg forteller henne at det ikke er aktuelt med abort, men hun mente det ikke var noe annen utvei.. Hun sa at når jeg ikke klarer å ta vare på meg selv en gang, så kom jeg aldri i verden til å klare å ta vare på et barn.

Jeg fikk helt panikk og bare stormet ut der i fra...

 

Og nå sitter jeg og føler meg helt forferdelig...

Jeg ønsker virkelig ikke å ta abort, tror nok jeg hadde kommet ned i en mye større grop i en lang, lang tid enn den jg er i nå.

 

Men selvfølgelig sitter det i det hun sa...Og hater meg selv nå fordi jeg sitter å vurderer å ta abort for det stakkars barnet som ville fått meg som mor..

 

 

[Anonym bruker]

hei kjære deg!

 

Jeg sitter nå med tårer i øynene etter å ha lest historien din. Jeg føler så ufattelig med deg og blir så innmari sint på norsk helsepersonell...

 

For det først: Det virker som om du har hatt et turbulent og vanskelig liv så langt. Du har gått på antideprisiva og det virker på meg som om du fortsatt kunne trengt behandling(ikke nødvendigvis medikamentel), til du blir helt frisk.

 

Det er mange som sier at man ikke skal se på ett barn som noe som kommer å fikser alt, og da blir livet så bra og alt det der. jeg er veldig enig. Men går det ikke ann å se på ett barn som noe positivt som har kommet til livet ditt, og et påskudd for en ny og bedre start?

 

Om du og din kjære blir sammen eller ikke igjen er umulig og si. Det er visse ting i livet man ikke har noe garanti for uansett.

 

Det at du tok kontakt med legevakten vil jeg bare si at var utrolig sterkt gjort av deg. Det er lett å grave seg ned i det mørke hullet, gi faen i alt og bli borte i smerten. men du skjønte hvor dette kunne bære, og du ba om hjelp. Det er i mine øyne slik en sterk og ansvarsfull mor handler. Det å motta hjelp betyr ikke at man har feilet, det betyr bare at man ikke er alene i situasjoen!

 

Når det er sagt så er jeg veldig lei meg for at du ikke fikk den hjelpen du ba om. Helseperonellet gikk langt over streken og opptrede uprofesjonelt og usympatisk. Uansett hva du velger å gjør her i livet så vil du alltid bli dømt av andre som ikke er lik en selv. Hent styrken i de som faktsik vil hjelpe deg!

 

Jeg råder deg til å ta kontakt med psykologisk poliklinikk i ditt fylke snarest. De kan hjelpe deg å plassere noen av tankene dine. Og de kan være gode støttespillere i tiden fremover! Snakk med legen din om du lurer på hvor din nærmeste poliklinikk er!

 

puh, dette ble langt og muligens uoversiktelig... jeg ble bare så veldig engasjert. Grunnen er at jeg tok en abort for bare noen md siden selv. Jeg har, som deg, også hatt ett vasnkelig liv og har gått på antideprisiva og atipsykotika en stund. Jeg har aldri hatt det tøffere i livet mitt enn etter den aborten. Det var noen andre som valgte for meg, og jeg er ufattelig lei meg for at jeg ikke har babyen min lengre....

 

Greia er den. Man vet aldri hva som skjer, kommer til å skje eller kunne ha skjedd.... Om du beholder dette barnet kan det hende det går til helvete med dere begge, og barnet blir rusavhengig i tennårene. Om du tar det bort kan det hende du går nedom og hjem og tar livet av deg selv. Om du beholder kan det hende du og babyen får ett fantastisk liv, en ny start og barnet vil få verdens beste mor. Om du tar det vekk kan det hende du får deg utdannelse, en stabil økonomi og barn siden, når du er klar for det...

 

poenget er at man vet aldri. Det kan gå til helvete uansett, og det kan gå kjempebra så lenge man prøver. Men du må tenke på deg selv og hva du føler akkurat nå, Du sier at en abort en uaktuellt. STOL PÅ DEG SELV! Du kommer til å bli en fantastisk mamma. Du kommer til å bli en mamma som har opplevd livet og vet hva det vil si og komme seg over en kneik. En tøff, sterk og rik mor. For du eier det mest verdifulle i verden. Barnet ditt

 

Ønsker deg all lykke til

 

LL

[Anonym bruker]

Først vil jeg starte med å si at det var utrolig trist å lese alt du har opplevd tidligere..

 

Hvor gammel er du egentlig? Syns du bør tenke godt igjennom valget ditt, er utrolig vanskelig å vite hva man bør gjøre.. Jeg syns uansett ikke at du bør høre blindt på hva legen sier, om du skal bære frem dette barnet så må du først og fremst tenke på barnet.. Piller og annet er uaktuelt å ta når man er gravid, er sikkert ikke farlig om du kun har gjort det engang. Men du bør holde deg unna.. Så et program om babyer som ble født med abstinenser her om dagen og jeg grina. Det var heeeelt jævlig å se.!

 

Kanskje du vil ha godt av å ha et annet menneske å fokusere på? En liten sjel som er totalt avhengig av deg.. Du må også være klar over at som gravid er man veldig mye mer hormonell enn vanlig, så det er ikke veldig rart om du føler deg litt ustabil! Det er helt normalt!

 

Du må vite en ting at det å få barn er det absolutt største og fineste et menneske kan få oppleve! Man klarer heller ikke være en bedre mor enn det beste man prøver allikevel!

 

Så sant du ikke har et rusproblem eller problemer som kan være skadelig for barnet ditt, og ikke minst søker den hjelpen du trenger med tanke på psykologer osv . Så syns jeg du skal følge hjertet ditt å gjøre det du føler er riktig for deg og barnet ditt.. Du gir jo faktisk barnet ditt en stor gave om du bærer frem : LIVET!

 

Jeg tror hvertfall at du kan endre livet ditt og la det bli det du vil det skal bli, du har ni mnd foran deg om du velger å beholde, ni mnd du kan forbrede deg psykisk og fysisk på det som kommer.. Du kan selv endre innstillingen din..

 

Det å bråslutte på antideppressive kan også utløse depresjon osv. Man skal jo aldri slutte brått på det. Det burde jo også legevakten forstå. Du er gravid , hormonell og har nettopp bråkutta ut medisiner? Sier seg vel selv at du ikke klarer å være så veldig stabil da?

 

Vet ikke om det her hjelper deg noe mer med avgjørelsen din?

Jeg bare vet av egen erfaring at når jeg ble gravid med min første for snart 8 år siden så var livet mitt temlig svart også!

 

Jeg hadde en historie med rus, psykiske problemer og ikke minst den vordene faren var psykisk syk og hadde en del rusproblematikk.. Så jeg vet at ting kan se svart ut, det å få datteren min var det største og tryggeste jeg kunne oppleve på den tiden, hun var mitt anker, min måte til å gjøre tingene riktig! Jeg hadde en prioritering , det var å skape et godt og trygt miljø og hjem for henne.

 

Masse lykke til, håper du gjør hva som er rett for deg!

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere begge for gode svar!

I dag føler jeg meg mer klar i toppen og roligere, humøret og følelsene svinger hele tiden veldig nå om dagen.

Jeg kommer ikke til å ta en abort, har egentlig aldri vært aktuelt, men jeg tenkte selvfølgelig ganske hardt på det i går etter hva hun på legevakta sa.

Men det som er saken er at når jeg går på medisiner så fungerer jeg helt fint, jeg er samlet og stabil. Jeg har gjort det veldig bra i studiene mine så langt (har bare tatt 1.år av en bachelor da jeg tok en pause for å reise, har for øvrig tenkt til å fullføre etter at babyen er stor nok til å begynne i bhg) og jeg har gjort det bra i tidligere jobber. Poenget med å si dette er at jeg kan være et fungerende menneske, men akkurat nå har jeg det tungt og er ikke helt meg selv. Men har bestemt meg for å snakke med fastlegen om å begynne å gå til psykolog igjen.

Samboer kom for øvrig tilbake i dag og vi ordnet opp og fikk en god, lang prat. Om han skulle være så dum og gå i fra meg igjen så er dette greit, skal klare det og. Får bare fokuseret på det som vokser og gror i magen fremover nå.

 

Og takk igjen for gode svar, det var veldig godt å lese... Er forresten 24 år gammel

 

[Anonym bruker]

Og det var veldig trist å høre om aborten du egentlig ikke ønsket LL...

Men du får helt sikkert flere muligeter til å bli med barn, og du vil nok bli en fantastisk mamma

[Anonym bruker]

Så godt å lese.. Det her klarer du ! Har til dags dato ikke møtt en "stabil" gravid dame enda Er et lass av hormoner som gjør at du kan føle det sånn, selvfølgelig oppå alt annet

 

Masse lykke til.. Jeg har idag vært på UL og har fått se hjertet slå! Jeg var veldig i tvil om jeg skulle bære frem denne gangen, men samboeren min vil veldig gjerne og når jeg fikk se pittelille hjertet så var jeg solgt..

 

God klem til deg :)

[Anonym bruker]

Hei

Godt å høre at ting blir bedre!

Jeg har vært litt i samme båt selv, bruker medisiner mot angst og depresjon. Jeg er avhengige av disse medisinene, og bruker de nå som jeg er gravid også. Det gjorde jeg også i forrige svangerskap, og jeg fikk en velskapt gutt uten abstinenser. Så det er nok noen medisiner som du kan bruke selv om du er gravid. Hør med legen din, tror både du og barnet har det best med at mor er forholdsvis stabil under svangerskapet og fødselen.

LYKKE TIL!!!

[Anonym bruker]

Snakk med legen om mulig behandling mot depresjon under svangerskapet. Når man har psykiske lidelser som faktisk kan sette både ditt eget og barnets liv i fare, dersom du ikke tar medisiner finnes det løsninger for medisinering også under svangerskap.

Det er viktig å ikke tenke at dette barnet skal få deg ut av "en kjip livssituasjon", å få noen å kose med osv. Det er ikke rettferdig for det lille barnet å ha ansvar for hele mammas psykiske velferd på sine små skuldre.

 

Du bør snakke med noen du stoler på som kan hjelpe deg å få livet mer på rett kjøl før babyen din kommer. Alt dette bør du gjøre slik at ikke din fortid innen psykiatrien får konsekvenser for din framtid som mamma. Klart helsevesenet som kjenner deg vil bli ekstra på vakt og advare deg når du er gravid om de vet hva du har gjort i tidligere fortvilte situasjoner. Det er ikke for å dømme deg men for å forsvare barnet som ikke børstå midt i situasjoner med tung psykiatri.

 

Det er ingenting som tilsier at du blir en dårlig mor. Heller tvert om på dette tidspunkt, fordi du tar initiativ til å snakke om det her inne. Jeg håper du tar det videre også. For babyen din sin skyld, men også for din egen. Du trenger hjelp til din sykdom også mens du er gravid og det håper jeg du får. Lykke til og gratulerer med avgjørelsen.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Først av alt vil jeg si at jeg har stor medfølelse med deg. Jeg håper de neste 30 ukene er snille mot deg og starten på nytt liv som nybakt mor. Jeg jobber selv i hjelpeapparatet og ser daglig mødre som sliter psykisk. De fleste av disse gjør en kjempejobb. Som kjent er den største risikofaktoren blandt barn og unge det og vokse opp med psykisk syke foreldre.

Det jeg ser mange av mødrene slite med er at de blir fort slitne og ikke klarer å se barnets nbehov forran sitt eget, når ting er mørkt. Jeg er sikker på at du kommer til å bli en flott mor, men hver så snill, søk hjelp! Det er et flott hjelpeapparat som kan styrke deg i møte med alt det nye, slik at ditt barn ikke trenger å få en turbulent oppvekst slik som deg!

 

Masse lykke til!